Et musikalsk overskuddsfenomen




«Peter og ulven» i enkel, virkningsfull og leken utgave.

I godt og vel 75 år har Sergej Prokofjevs symfoniske fortelling gledet liten og stor i flere verdensdeler. Her møter vi imidlertid verket i nye og uvante klær, men de er slett ikke keiserens. Allsidige Karoline Krüger har omgjort denne fortellingen til en slags yr og vilter kabaret, og resultatet er strålende.

Å fremføre dette verket på tradisjonelt vis, med kammerorkester, ligger langt bortenfor Hordaland Teaters muligheter for turnévirksomhet. I stedet har Karoline Krüger skapt sitt «Norsk kabaretorkester», bestående av instrumenter som både hører til den tradisjonelle kammerorkesterbesetningen og slike som befinner seg på utsiden. Funksjonen er den samme, å la hvert instrument karakterisere en bestemt figur, gjerne med sitt eget tema. Der fløyten ga tone til fuglen hos Prokofjev, er den oppgaven tildelt trompeten her. I stedet for oboens andekvekk lyder melodika, mens celloen har overtatt for klarinetten som kattens talerør, og tubaen gjør bestefar like grov i målet som Prokofjevs fagott. Og i stedet for å danse omkring til fiolinakkompagnement, beveger vesle Peter seg her til tonene fra et akkordion. For fullt orkester, anført av tubaen, gjør så ulven sin entré.

Fakta


«Peter og ulven»

Musikk: Sergej Prokofjev

Arrangement: Karoline Krüger

Regi og scenografi: Trond Birkedal

Koreografi: Hilde Sol Erdal

Medvirkende: Karoline Krüger (forteller, melodika og bandledelse), Jostein Stalheim (akkordion), Magnus Brandseth (tuba), Are Ovesen (piccolotrompet), Eline Sundal (cello)

Hordaland Teater i Oseana Kunst og Kultursenter

Høyt og lavt

Den opplagte fordelen med denne kabaretversjonen er at den gir muligheter for bevegelse i en helt annen grad enn hvis et kammerorkester, om aldri så lite, skulle medvirket. Selv er Karoline Krüger høyt og lavt, og musikerne – som også er skuespillere – forflytter seg hele tiden. Publikum sitter på stoler på golvet i Oseanas Grieg-samling, og foran oss ligger det som ser ut som verdens minste scene, som om en bygningsarbeider skulle ha lagt fra seg fire nesten helt sammenrullede pappruller, pent dandert i de fire himmelretningene. Men straks aktørene er kommet marsjerende inn, sparkes rullene ut og blir til fire løpere.

Da blir også musikerne skuespillere, og de er i stadig bevegelse, foran oss, bak oss, høyt og lavt. Hele tiden spillende på sine instrumenter, stående, liggende, løpende, vandrende. Anført av bandleder Krüger, som kan mye mer enn å synge, skaper de en dynamikk i denne forestillingen som en mer symfonisk versjon aldri ville kunnet klare. Her har det nok vært et stort pluss å involvere koreograf Hilde Sol Erdal i produksjonen, som for øvrig er preget av stor oppfinnsomhet og fine regigrep.

And stedes til hvile

Med få og enkle rekvisitter trekker ensemblet oss inn i fortellingen. Her lærer vi helt nye bruksmuligheter for en gardintrapp. Med virkningsfull bruk av de to beina, gjøres ulvens gapende, snerrende kjeft til noe truende det gjelder å holde god avstand til. Og samme gardintrapp kan fint illudere som tre når fuglen trenger et sted å flykte fra en jagende katt.

Etter hvert skjønner vi hvorfor Karoline Krüger har delt ut gule nelliker blant publikum. For den stakkars anden, i skikkelse av en ballong som vokser ut av tubaen, blir slukt av ulven. Til toner fra Chopins Sørgemarsj og aktørenes eget sørgekor, stedes den til hvile, omgitt av nelliker.

Og så går det jo bra, denne gangen også. Ved hjelp av fuglens avledningsmanøver klarer Peter å fange ulven med lassoen sin, så kan ferden gå i triumf til dyrehagen.

Treffer liten og stor

Musikalsk og på andre måter er dette en fest. Musikerne behersker sine instrumenter og vet å leke med dem når det kreves. Prokofjevs musikk, med sitt kjente gjennomgangstema, treffer både barne- og voksenører – også i den litt oppjazzede utgaven vi får her. Musikk og fortelling er fint tilpasset hverandre, og der instrumentet kan tale alene, tier fortelleren. Også visuelt, med aktørenes sirkuslignende antrekk, fungerer forestillingen fint.

Jeg kan ikke tenke meg at Prokofjev ville hatt noe imot denne tolkningen av verkets hans; alt er gjort med respekt, og sammenlignet med andre oppføringer jeg har opplevd, har denne fått en friskhet, lekenhet og humor som jeg ellers ikke har sett. Dette er musikkformidling for både liten og stor.

Den stakkars anda. Foto: Tor Erik H. Mathiesen


STIKKORD: