Familien i supporterrollen

I år var det i teorien mulig å få med seg alt på Barnas Ultimadag: De forskjellige programpostene ble gjentatt, med pauser mellom, og hele arrangementet var flyttet fra operahuset i Bjørvika til den mer oversiktlige Riksscenen på Schous plass.

Dermed ser festivalen ut til å ha lyttet til kritikken fra fjorårets anmeldere, som etter barnedagen i 2014 konkluderte med at for mange av aktivitetene fant sted på en gang, og at dette gjorde et innholdsrikt arrangement litt uoversiktlig og overveldende.

Det første som møtte publikum i år var Isak Anderssen, Per Oddvar Johansen og Jon Halvor Bjørnseth i «Årringer», som okkuperte uteplassen foran Popsenteret og Riksscenen, der de samlet barn og voksne til perkussiv lek med diverse instrumenter av tre, i en slags saktegående, langvarig tømmerhogger-jam.

Muligheten til å være med på å sage ut trestokker, som man så kunne spille på, ga et effektivt innblikk i hvordan toner blir til, og folk flokket seg sammen rundt verkstedet for saging, lavmælt synging og tromming.

For femåringen jeg dro på festival sammen med ga «Årringer» også et kjærkomment korrektiv til den tillærte forestillingen om hva det vil si å spille på et instrument: Etter først å ha vegret seg for å delta, fordi han var litt usikker på om han fikk det til, sørget en tålmodig Jon Halvor Bjørnseth for å sage av en trestokk til ham, og at han i likhet med alle som ville fikk være med på samspillet.

Pingvin og skrin

Med en pingvin ved sin side opptrådte perkusjonisten Knut Lothe i rollen som tryllekunstneren «Mr. Ping», i en av de to forestillingene på Hovedscenen, med et skrin fullt av rytmeinstrumenter som han trakk opp – én etter én – og fremkalte forunderlige lyder fra Sydpolen.

Lothe viet hvert enkelt rytmeinstrument akkurat nok tid til at barna rakk å gjøre seg kjent med de forskjellige lydene. Brorparten av publikum lot til å være fengslet av Lothes «stormtrommer» og drømmelyder, og han har en rolig og munter stil på scenen, som åpenbart virket tillitsvekkende på publikum.

Gjennom kombinasjonen av en enkel monologform og enkeltlyder som bød på mer motstand, bidro også «Mr. Ping»-forestillingen, som på ingen måte var særlig eksperimentell, til å eksponere barna for det litt uventede på en tilforlatelig måte. Den engelske forskeren Alexandra Lamont har vist at kompleks musikk ikke er utilgjengelig for barn,  men den kan likevel oppleves som ubekvem: Et par av barna som satt rundt meg utbrøt at de syntes enkelte av pol-lydene var direkte ubehagelige, og femåringen jeg hadde med meg ville på et tidspunkt komme seg raskest mulig ut av black boxen på Riksscenen.

Verdensrommet og museumsrommet

Peter Badens audiovisuelle installasjon «Verdensrommet», der publikum selv kan være med å styre lys og lyd ved å bevege seg, er av typen det er lett å la seg trollbinde av: I det mørklagte kjellerrommet fikk man opplevelsen av å befinne seg midt i en moderne camera obscura-framvisning.

Å oppleve installasjonen fikk også femåringen jeg hadde med meg til å løpe opp for å vise meg det røde, litt futuristiske inventaret i inngangspartiet på Popsenteret, som han mente var «enda bedre» enn Badens installasjon. Her pekte han også uforvarende på en side ved årets arrangement: Flere av programpostene føyde seg riktignok fint inn i årets Ultima-tema «Om naturen», men det nokså golde institusjonsbygget som huser Riksscenen og Popsenteret bar lite preg av å være en del av festivalen – med mindre man, som femåringen, lette etter sammenhenger som ikke var tilsiktet fra arrangørens side.

I likhet med mange kulturaktiviteter for barn baserer mye av Ultimas program seg på at barna skal våge seg frampå og prøve, men på veien hjem var det pingvinsangen til Mr. Ping femåringen ga uttrykk for at han satte mest pris på – et allsangnummer, som ga barna mulighet til å reise seg opp og synge og bevege seg sammen med de voksne – og ikke én og én.

Drøye to av de fire timene med fullpakket program ga også mer enn nok av inntrykk. Før vi gikk fikk vi med oss mini-intervjuserien, der de ivrige barneguidene, som også har bidratt til å sette sammen programmet, stilte spørsmål til kunstnerne. Her fikk barna sjansen til å spørre utøverne om tanker og intensjoner, og samtalen mellom barn og kunstnere på scenen fungerte fint, selv om en annen og mer intim intervjuform kanskje ville ha fått flere av barna i salen til å våge seg frempå.

Voksne som barn

Å ønske seg en fri blanding av voksne og barn i publikum, og av konserter, installasjoner og verksteder, er en sympatisk tanke, og budskapet ser også ut til å gå igjen flere steder: I et intervju med Kunstløftet for et par år siden sa MiniØya-festivalsjef Louise W. Prestgard at hun ville skape konsertopplevelser «for hele familien».

Programheftet til barnas Ultimadag lovet nøyaktig det samme, og festivalen angir ingen aldersgrenser (bortsett fra Ny Musikk-workshopen, som var eksklusivt for barn mellom 6-12 år). Samtidig plasserer musikken seg i en slags mellomposisjon: Her fantes få innslag som ikke var skapt med tanke på et barnepublikum, og flere helt åpenbare forsøk på å nå ut til barn – som den science fiction-aktige Kinect-teknologien i «Verdensrommet», eller Lothes «Mr. Ping», med en kosedyr-pingvin og en klassisk barneteater-monologform – men det var utvilsomt samtidsmusikk som ble presentert underveis.

«For hele familien»

Som voksen kan det likevel være vanskelig å forholde seg til omkvedet «for hele familien» som noe mer enn et innsalg. På barnearrangementer blir man fort en slags supporter og observatør, mer enn en lytter.

«Vi leser ansikter og kroppsspråk hos publikum for å peile inn hva som er godt», skrev danseskribent Margrete Kvalbein og musikkritiker Astrid Kvalbein etter å ha deltatt på fjorårets Ultima-barnedag, og jeg kjenner meg igjen i opplevelsen av å ville forsikre seg om at barna deltar, at de får med seg det som skjer, og at de liker seg.

Det var mye dyp konsentrasjon og nysgjerrighet å spore både blant barn og voksne på Barnas Ultimadag. Her var det ballonger å få i døra, pingviner å klemme, og musikere som inviterer, og som leker, uten å gi avkall på seriøsiteten. Hvis jeg skulle ha ønsket meg noe mer, måtte det være at en festival som Ultima våger å gå enda mer inn på hvordan man kan lage en samtidsmusikkfestival som lever opp til valgspråket om et program «for hele familien».

Teksten ble først publisert på Ballade.no 16.09.15