Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Familieparkenes kulturtilbud bør inkluderes i kunstlivets debatter

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

onsdag, 5 oktober 2016

SERIEAVSLUTNING: Aktørene som tilbyr underholdning for barn og unge, kommer ikke selv til å initiere noen kunstfaglig debatt om eget tilbud. Kunstfeltet har derimot selvrefleksjon og debatt som en del av sitt økosystem, og bør derfor invitere tilbudene inn i debattvarmen.

↑ Fra forestillingen Kaptein Sabeltann og den forheksede øya, Dyreparken i Kristiansand. 2016. Foto: Dyreparken.

«Barnet er i dag blitt kulturfeltets nye yndling» heter det i introduksjonsteksten til utstillingen Game of Life III – Juliusvariasjonene. Samtidas politiske ideologi om å tilrettelegge kunsten for barna får kulturaktørene til å rette «blikket med den oppvoksende slekt i håp om å bli tilgodesett med nye bevilgninger».[1] Både teksten og utstillingen inviterer til å drøfte om kunstarenaer med krav om tilrettelegging for barn får familieparkens preg. En konsekvens er at de ikke bare blir steder for spetakkel, men at kunstinstitusjonene blir for barna det dyreparken er for dyra; et gissel og en brikke i noen andres spill. Om barna fikk bestemme, er det mulig at de hadde slått til om de ble tilbudt å bytte ut et besøk fra den kulturelle skolesekken med noen timer i Dyreparken, Hunderfossen eller Tusenfryd. Selv om de der ville sett profesjonelle skuespillere framføre ting skrevet av profesjonelle dramaturger, i regi av profesjonelle regissører, ville de da forsvunnet ut av det som betraktes som kultur det er verdt å jobbe for at barn skal møte. Det trengs da heller ikke noe offentlig råd for å løfte barna inn i parkene.

 

Les også de andre tekstene i serien, Publikumsyndling uten kulturdebatt, Psykopati som suksessoppskrift og Teater i dohumor-tradisjon.

 

Serie: Uteblitt kritikk


Fraværet av fagkulturelt perspektiv på fornøyelsesparkene bidrar til at prinsipielle diskusjoner rundt kunst for barn og unge ikke eksisterer i situasjoner der publikum forstås som forbrukere. Dette fører til en konservering av at underholdningsinitiativer, på tross av at de i mange tilfeller utføres innenfor profesjonelle rammer og av profesjonelle utøvere, sees på som uaktuelle for kritisk refleksjon. Denne serien tar for seg temaer og tendenser som ble behandlet i Hunderfossen Familiepark og Dyreparken i Kristiansand i sommer og sammenstiller samtidig verdivurderingssystemer som sirkulerer innenfor kommersiell og ikke-kommersiell kultur for barn.

Barnefaglige i veien for det kunstfaglige?

En sentral møteplass mellom barn og profesjonell kultur ligger altså utenfor Kulturrådets til nå mest ambisiøse satsing på kunst for barn og unge, Kunstløftet, som ble avsluttet i år. Til grunn for satsingen ligger troen på at det er mulig å utvikle et bedre kunsttilbud for barn, og en sentral ambisjon var å heve det som ble utpekt som en lav status for feltet. I evalueringsrapporten «NM i kunstløft» vurderes at satsningen «har lyktes forholdsvis godt».[2] Selv om familieparkene ikke trenger hjelp for å trekke barn, og selv om de kan holde på uten å bekymre seg for sin status i kunstfeltet, vil vi argumentere for at kulturtilbudet der ville hatt godt av den type debatt som kunstløftet har bidratt til.

 

Rapporten tydeliggjør at barnekunstfeltet er preget av en spenning mellom «samtidskunstfeltet» og «barnekunstfeltet».[3] Samtidskunstfeltet har som utgangspunkt at viktig kunst er vanskelig å formidle til barn fordi god kunst ofte handler om foruroligende, skremmende og vanskelige politiske problemstillinger. Disse lar det seg ikke gjøre å formidle til et ungt publikum uten at kunsten fjerner seg for mye fra kunstnerens intensjon. Å jobbe med å formidle slik kunst til barn vil derfor «vanne ut kunsten og gjøre den mindre betydningsfull».[4] Barnekunstfeltet mener på sin side at det er fullt mulig å utvikle fullverdig kunst for barn og unge, også om man dropper forestillingen om den autonome kunsten som ideal og heller har som utgangspunkt at god kunst for barn må ha innsikt i målgruppen som utgangspunkt. Internt i kunstfeltet er altså spørsmålet om det barnefaglige står i veien for det kunstfaglige, eller omvendt, når samfunnet vil tilrettelegge for kvalitetskunst for barna. Argumentasjonen er preget av sterk idealisme fra begge sider, båret oppe av en felles tro på at noe viktig står på spill. Som det står i programmet til Juliusvariasjonene; «Det anses som et universelt gode å tilrettelegge kulturen for barna.»[5]

Om barna fikk bestemme, er det mulig at de hadde slått til om de ble tilbudt å bytte ut et besøk fra den kulturelle skolesekken med noen timer i Dyreparken, Hunderfossen eller Tusenfryd.

- I familieparkene er det markedet som rår, skriver forfatterne. Foto: Dyreparken.

Den som tjener penger selv, kan være friere enn den som må be om dem.

Behovet for bevilgning

Men hvordan skal samfunnsoppdraget løses, og av hvem? Mens argumentasjonen er idealistisk, synes kampen næret av materielle interesser. For aktørene som er i posisjon til å uttale seg om feltet ligger det en interesse (bevilgningen) i det interesseløse (spørsmålet om hva som er god kunst for barn). Å begrunne ressurstildeling i egen retning med andres behov er typisk for aktører som er avhengig av offentlig støtte for å opprettholde sitt virke, ifølge den franske sosiologen Pierre Bourdieu. I motsetning til godt betalte folk i næringslivet, som kan mene at de får som fortjent fordi de tjener pengene, må de offentlig finansierte begrunne at de skal få det de trenger med at de tjener samfunnet. Tilfeldigvis sammenfaller egeninteressen med «hensyn som for dem selv framstår som universelle».[6]

På bakgrunn av logikken som ligger til grunn for Kunstløftet og den videre satsningen på kunstformidling til barn og unge, ser det imidlertid ut til å kunne blitt en katastrofe om én av de to partene vant. En forutsetning for at et prosjekt skulle få støtte fra Kunstløftet var nemlig at det var like interessant og kunstfaglig relevant som kunst for voksne.[7] Samtidig vil en «total konvertering fra kunst for barn til kunst for mennesker åpenbart rive bort grunnlaget for Kunstløftet som satsing».[8] En fortsatt økonomisk satsing på barnekunstfeltet er derfor avhengig av at kampen finner et svar som inkluderer både kunstnerisk og barnefaglig kompetanse, eller at kampen holder seg så vital at selve kampen legitimerer videre satsning.

Produksjon og utvikling av kunst for barn er styrt av forventninger om hva som vil utløse støtte, om vi skal tro introduksjonsteksten til Juliusvariasjonene. Det er lett å skjønne at det kan gjøre kunstnere avmektige. For scenekunsten i familieparkene er denne problemstillingen fjern; der er det markedet som rår. På ondt, men kanskje også på godt. Den som tjener penger selv, kan være friere enn den som må be om dem. Den dominerende delen av kunstfeltets indre logikk er drevet av behovet for bevilgning, og dermed preget av krav om å framstå uten egeninteresse. Da kan det være vanskelig å se at familieparkenes kulturtilbud, drevet av krav om inntjening ved salg av billetter, faktisk kan betraktes som en del av feltet.

Produksjon og utvikling av kunst for barn er styrt av forventninger om hva som vil utløse støtte, om vi skal tro introduksjonsteksten til Juliusvariasjonene.

Familieparkene til debatt

Vi argumenterer for at det ville være nyttig om barnekunstfeltet kunne romme også dem som var drevet av en annen og mer kommersiell logikk. Når vi går inn i kulturfeltets interne diskusjoner som avslutning på en serie tekster om familieparkenes kulturtilbud, er det med en oppfordring om å trekke familieparkenes kulturtilbud inn i kunstlivets debatt. Det er behov for å drøfte hvordan man kan tilby kunst og kultur med stor appell uten å gå på akkord med kunstnerisk kvalitet, også i den delen av kulturfeltet som er dominert av markedslogikken. Familieparkene trenger debatten av instrumentelle grunner fordi de av hensyn til målgruppa må fornye seg. De trenger den også av anstendighetsgrunner. Kvalitet i kulturtilbudet bør være en del av samfunnsansvaret til så sentrale leverandører av kulturerfaringer til barn. Men også kunstfeltet kunne tjene på en debatt som bidro til å løfte det kulturfaglige nivået i parkene. Familieparkene er, særlig når det gjelder scenekunst, arbeidsplasser for unge kunst- og kulturutøvere, og ikke minst er parkene de stedene hvor ungene kommer frivillig og får møte profesjonell kultur.

Familieparkene kommer ikke selv til å initiere noen kunstfaglig debatt om eget tilbud. Kunstfeltet derimot har selvrefleksjon og debatt som en del av sitt økosystem. Det trengs en erkjennelse av at det er i kunstfeltets interesse å trekke familieparkenes tilbud inn i den debatterende og analyserende varmen. Da vil kanskje hele feltet på toppen av det hele lære noe om å tiltrekke seg publikum til profesjonell kultur uten å være avhengig av siste mote hos bevilgende myndigheter.

 

[1] http://www.kristiansandkunsthall.no/utstillinger/game-of-life/
[2] «NM i kulturløft», side 7, tilgjengelig: http://www.kulturradet.no/documents/10157/f93c7039-2e02-4a52-b761-5b36f74a4ec1
[3] «NM i kulturløft»
[4] (ibid:72)
[5] http://www.kristiansandkunsthall.no/utstillinger/game-of-life/
[6] Pierre Bourdieu (1998:382): The State Nobility, Polity Press (vår oversettelse)
[7] «NM i kunstløft», side 28
[8] (ibid:71)

Stikkord:
· · · · · ·