Får FN-pris for plastkunst

Over hele verden, på alle strender, dukker de opp. Små og store plastbiter: Avfall kastet på sjøen, forsvunnet i en storm eller knust under naturens herjinger. Resultatet er små, ofte skarpe biter, pellets og andre fargerike fristelser for dyrelivet. Skadene de kan gjøre, er enorme.

Villsvinfisk fra Vassenden

Siden 2011 har Kari Prestgaard og Astor Andersen plukket plast på strender og brukt det i DKS-verksteder med skoleklasser på mellomtrinnet. Gjennom verkstedet Verken fugl eller fisk – i et hav av plast har kunstnerduoen formidlet utfordringen med plast i havet til over 15.000 barn og unge.

Sammen med barna skaper de naturtro og nøyaktige gjengivelser av ulike dyrearter som er truet av klimaendringene. Elevene jobber med former, farger og proporsjoner, sorterer og plasserer, og resultatet blir et bilde som klassen siden får. Bildet av Villsvinfisken, på latin Capros aper, er resultat av et slikt skoleverksted. Det ble laget sammen med elevene i klasse 6b ved Vassenden skule i 2018. Nå har duoen vunnet en konkurranse utlyst av FNs miljøprogram i Genève for dette verket.

FNs organisasjon for bevaring av miljø utlyste en konkurranse og oppfordret kunstnere i hele Europa til å sende inn bilder som setter søkelys på hvilke miljøutfordringer vi står overfor. Bildet med villsvinfisken vant pris i kategorien Environmental Design.

Prisen blir utdelt av UN Environment Programme Europe Office, og vinnerbildet vil bli brukt i FNs miljøprograms mediekanaler, blant annet i en kampanje rundt Verdens miljødag 5. juni. Et bilde som omhyggelig ble puslet sammen av sjetteklassinger i Jølster i håp om å gi barna positiv mestringsfølelse og engasjement i møte med plastproblematikk og global oppvarming.

Popkunst

I arbeidet med elevene bruker Prestgaard/Anderen sterke, klare farger som bakgrunn.

– Det er interessant: Plast truer dyrelivet og forurenser havene våre, samtidig er det et fargerikt og forlokkende materiale. Dobbeltheten i å forme fugl eller fisk av materialet som truer dyrelivet, denne miksen av følelser, er noe av det vi ønsker å få frem i dette arbeidet, sier Kari Prestgaard.

– Vi bruker en Pop art-palett, nettopp fordi vi ønsker å understreke denne kontrasten. Det er også sånn plasten er: Fargerik, spennende og full av muligheter – men i naturen er den på helt feil sted.

Bitene som brukes har de plukket på strender over hele verden. Alt er systematisert og sortert i kasser når duoen frakter bitene rundt til elevverksteder over hele landet. Ingen av plastbitene er bearbeidet, de blir med til klasserommene slik de så ut da de ble plukket opp på stranden.

– Det blir som legoklosser som ingen ennå vet hvor passer inn, sier Astor Andersen.

Etter år med plastjakt, vet de riktignok hva de ser etter. Enkelte strender kjenner de så godt at de vet hva slags type plastavfall de kan finne der. Med blikk for form og funksjon går duoen etter det buede og spisse og bitene med interessante former. Samtidig bærer DKS-prosjektet preg av en sirkulærøkonomi: Når elevenes verk er ferdig, fotograferes det og blir deretter demontert. Bitene skal brukes igjen.

Sin egen estetikk

Utgangspunktet for prosjektet var et ønske om å rydde strender kombinert med en interesse for trash art. Snart fant Prestgaard og Andersen ut at plastavfallet representerte sin egen estetikk – bitene som hadde reist over havet var vakre, fulle av muligheter og kom i uante former. Dette ville de utnytte. Kari Prestgaard er billedkunstner og pedagog, Astor Andersen billedkunstner og AV-tekniker.

Veien var kort til å tenke DKS-samarbeid.

– Vi ønsker å informere og motivere barn til å gjøre noe med et raskt voksende miljøproblem. Som miljøkunstnere arbeider vi med økologiske spørsmål og naturens rolle i samfunnet. En viktig del av arbeidet vårt er å formidle til landets sjetteklassinger at 15 millioner tonn plastsøppel ikke trenger å ende opp i havet hvert år. Kunst og håndverk-faget er en fin inngang til dette. Barna får en erfaring med materialet, de får bruke sine skapende evner, og kanskje får de en tro på at de kan gjøre noe med problemet, sier Andersen og Prestgaard.

– Vi løser ikke plastproblemet med å lage kunst, men kunstprosessen kan være en ressurs, en inngang til å tenke annerledes og nytt rundt denne utfordringen. Vi håper vi har gitt elevene en positiv opplevelse med det negative. Det vi ønsker, er å bidra til mestringsfølelse i møte med et vanskelig problem. Vi pleier å si at søppel finnes ikke, bare ressurser på avveie.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Etter en to timers kunstworkshop med strandplast ønsker duoen at elevene skal ha fått tro på at det virkelig går an å snu utviklingen og redde havet fra plastforsøpling.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Plasthvalen ble vendepunkt

– Hvordan forholder elevene seg til miljøutfordringen vi står i?

– Etter plasthvalen som strandet på Sotra i 2017, har vi merket en endring i bevisstheten rundt marin forsøpling. Før måtte vi jobbe mye mer med å få elevene til å forstå at det faktisk fantes plastsøppel på strendene våre, og at det representerte et problem. Nå spør elevene oss om vi har hørt om mikroplast, og de forteller om fisketurer med bestefar der de fant plastkorker i magen på torsken de fanget, sier Andersen.

– Samtidig gjør plastproblemet inntrykk på elevene. Formidling av planetskader til barn er som å balansere på en stram line spent opp mellom håp og avmakt. Når sjetteklassinger vises bilder av døde albatrosser med magen full av plast, snur noen seg bort, noen sier at det er for sent å redde havet, mens andre vil rydde opp. Barn reagerer omtrent som voksne, bare med litt kortere vei til følelsene. Som pedagoger og formidlere av planetskader må vi våge å utfordre elevenes følelser. Vi må presentere miljøkunnskap på en måte som setter varige spor, ikke bare i elevenes hoder, men også i hjertene deres.