– Vi får nesten ikke inn dramatikk for barn og unge på de vanlige utlysningene

Dramatikkens hus lyste før sommeren ut en konkurranse om nyskreven dramatikk for barn. Blant 75 innsendte bidrag, har en ekstern jury nå valgt ut fem forfattere som skal få videreutvikle sine tekster, med mål om å få dem oppført.

Som en del av satsingen inviterte Dramatikkens hus forrige uke til «Seminar om barnedramatikk», der blant andre Suzanne Osten, Hilde Kramer og Stefan Åkesson var invitert til å snakke om tabuer og utfordringer i dramatikk for barn og unge, og samfunnsdelaktighet gjennom kunstneriske erfaringer.

Periskop har snakket med kunstnerisk leder Line Rosvoll og dramaturg Kristina Kjeldsberg om hvorfor initiativet trengs, og om hva som skal til for å få fremført nyskreven norsk dramatikk for barn på norske teaterscener.

«Ta-da!»

Periskop: – Hvorfor kommer dere med denne satsingen nå?

Kristina Kjeldsberg: – Vi får nesten ikke inn søknader om utvikling av dramatikk for barn og unge gjennom de vanlige søknadsprosessene våre. Hvorfor ikke det, spurte vi oss? Vi vil være med på å løfte debatten, peke på behovene, vekke de skrivende og bidra til tekstutvikling – dette er vår måte å si «ta-da!», dette finnes og er viktig. Bare dét er et skritt i riktig retning.

Line Rosvoll: – Vårt mål er at disse fem tekstidéene skal bli til produksjoner og nå sitt publikum. De som skriver for barn og unge skal vite hva vi kan bidra med på Dramatikkens hus og sende inn prosjektene sine til oss. De kan også komme til oss for råd og veiledning om hvilke mulige produsenter det er der ute som kanskje leter etter akkurat deres manuskript. Fagfeltet skal inviteres til årlige seminarer som bidrar til inspirasjon, faglig dialog økt bevissthet- og kvalitetsnivå.

Periskop: – Hva kjennetegner de fem utvalgte tekstene?

KK: – Vi har hatt en ekstern jury til å vurdere tekstene. De er veldig ulike, men har det til felles at de berørte alle som leste dem, på ett eller annet vis, og er sterke litterære tekster. Men de er heller ikke ferdige. Det vi kan tilby er tid til å forske videre, fordype seg og videreutvikle teksten. Flere av dem er romanforfattere som ikke har skrevet dramatikk før.

Vil gå inn der ting er vanskelig

Periskop: – Seminaret fokuserte på tabuer og alvorlige temaer, og på hvordan vi skal presentere disse for barn. Tenker dere at det er mangel på slike temaer innen dramatikk for barn i dag?

LR: – Egentlig er det mangel på alt, det er mangel på norsk dramatikk for barn i det hele tatt. Seminaret er ett av flere, og vi ville åpne ved å gå inn der det er vanskelig, der hvor det brenner. Dette seminaret undersøkte tabuer og utfordringer rundt å skrive om vanskelige ting for barn, sex, død, drap og holocaust – men vi vil også se på tematikk som underholdningsaspektet, kommersialisme og humor senere.

Periskop: – Da Dramatikkens hus fortsatt var Det Åpne Teater holdt man også en konkurranse om å skrive helaftens forestillinger for barn. Det har også vært en utdanning for dramatikere som ønsker å skrive for barn i samarbeid mellom Dramatikkens hus og Norsk barnebokinstitutt. Forskningsprosjektet SceSam har også utviklet ny scenekunst for barn de siste årene, også de med midler fra Dramatikkens hus. På hvilken måte forholder deres prosjekt seg til tidligere forsøk på å gjøre det samme?

LR: – Vi forholder oss til alle, det er ikke en konkurranse. Og det er ikke sånn at når man har gjennomført ett initiativ, så er man ferdig. Dette er kontinuerlig arbeid. Det handler om å skape grobunn. Vi ser at forfattere som gikk barnedramatikk-utdanningen den gangen, kommer tilbake med tekster til oss nå, som for eksempel Hanne Hagerup. Når vi initierer dette, så ønsker vi også at forfatterne som var med da kan komme tilbake til barnedramatikken igjen nå.

Ja til «kvotering» og til likeverdig behandling

Periskop: – Dere har skilt ut barn og unge som et særlig satsingsområde, og det er fint å se at denne målgruppa får oppmerksomhet. Samtidig er det en tendens i samfunnet at man ønsker å tenke på barn og unge som en publikumsgruppe på lik linje med andre, og ikke som en adskilt gruppe. Det ser vi blant annet gjennom at Kulturrådet har lagt ned fagrådet for barn og unge og behandler nå søknader for barn og unge sammen med søknader for voksne. Med denne utlysningen, bidrar dere ikke til å sementere synet på barn og unge som noe vesensforskjellig fra voksne?

KK: – Jeg tenker ja takk, begge deler. Vi trenger kvotering, om man kan kalle det det. Vi skal ikke undervurdere barn som publikumsgruppe, de er like forskjellige som voksne er. Men feltet trenger helt klart å stimuleres.

Periskop: – Dere har jo også en husdramatikerordning med fem dramatikere som får arbeidsstipend. Ville det ikke vært bedre å bare gi et av stipendene til en som skrev for barn og unge?

LR: – Det er en god idé, og det er ingenting i veien for at vi også kan gjøre det. Vi må faktisk gjøre det. Minst én husdramatiker som skriver primært til og for barn og unge. Helst flere. Men hvis dét skal skje så må de skrivende søke – vi har frist 4. september!

• – Teaterlederne må lete utenfor Egner-boksen

Periskop: – Er det rom for ny dramatikk for barn i det hele tatt i norsk teater? Denne høsten er det med få unntak enten kjente klassikere eller dramatiserte eventyr som spilles for barnepublikummet. Tendensen er barnebokteater og den sentrale ingrediensen er kjente figurer. Er det egentlig rom for et kunstnerisk barneteater i vår tid? Hvilke strukturelle endringer må til før dette kan få større plass?

KK: – Nå er ikke Dramatikkens hus lenger et produserende teater, vår oppgave er å få frem tekster som er så gode at de plukkes opp av teaterlederne. Men det er strukturelle utfordringer. De store institusjonsteatrene er ofte bundet av økonomiske hensyn, og det frie feltet bruker ofte ikke dramatikere i det hele tatt – de synes kanskje det er dyrt, og lager heller ting selv.

LR: – Teaterledere må lete utenfor Egner-boksen, og vi må stimulere til bedre kontakt mellom det frie feltet og dramatikerne. Vi vil jo ikke at tekstene bare skal bli liggende her.