Faraos fantegutt

Det er ikke ofte lyrikk blir til barneteater. Men ved Det norske teatret lar de det skje. Og det med julestria rett rundt hjørnet.

Thor Soltvedts tre bøker om HyPer kom ut mellom 2000 og 2007, og er ganske forskjellige fra mye av barnelitteraturen som gis ut i dag. Bøkene klassifiseres som lyrikk eller prosadikt, og er nettopp dette: En fortelling i form av et langt dikt, uten tegnsetting, har store bokstaver kun i navn, som oftest ikke flere enn tre ord per linje. Det skaper en helt egen rytme:

har du hatt luft / under vingene før? / spør Rektor Grå / da vi står / hånd i hånd / i kø / i en våt trapp / på vei inn i flyet / som skal ta / oss / til pyramidenes land

Luft, tyngde, form

Teksten gis luft og tillegges tyngde på samme tid. Det er lett å lese, og det går kjempefort. Det er som å puste med teksten, eller med fortelleren. Ni år gamle, hyperaktive Per må fortelle sin historie slik, med brutte linjer, som bølgedaler om man setter boksiden på tvers, innpust og utpust i alt språk. Det er ord med ro i en rytme som kan være hektisk. Ganske treffende, egentlig.

Bøkene handler om Per Viggo, som er hyperaktiv og derfor kalles HyPer. Faren hans er død, og det har satt fysiske spor hos Per Viggo. Trolig er det årsaken til uroen han bærer med seg. Uroen forstyrrer andre og frustrerer ham selv. Den skiller ham også fra resten av verden. Han opplever at han ikke er normal. Men så er han en årvåken smarting. Han liker å skrive. Og han kan alt om det gamle Egypt. I løpet av forestillingen skal han få reise dit – sammen med Rektor Grå, den eneste voksne som klarer å komme ham i møte.

Det er særlig ett sted i boken HyPer i Egypt som er helt spesielt. Formen på teksten er den samme helt frem til det som er Pers høydepunkt: Å stå foran Kheopspyramiden, å faktisk være der. I fortellingen har HyPer droppet å ta medisinene sine, han vil ikke være sløv når han har sitt livs største øyeblikk. Og når han ser pyramiden, må han klatre. I boken er denne følelsen av storhet gjengitt visuelt ved at formen på teksten endres og blir en pyramide. Og bare gjennom å lese blir det tydelig: Dette er så stort. Dette er fantete og helt for galt. Her er det lett å falle. Tekstformen taler et tydelig språk.

Hvordan gjøre dette til teater?

Forfatter Thor Soltvedt har selv skrevet om disse tre prosalyriske bøkene til dramatikk – to sjangre som ikke står så langt fra hverandre i uttrykk. Ville forestillingen klare å hente opp intensiteten fra bøkenes form? Den oppgaven ble skuespiller Ola G. Furuseths. Hvordan være barn, hyperaktiv og troverdig?

I starten av forestillingen var det siste ikke på plass. Et premiss – hyperaktiviteten – må presenteres og landes, og det tar litt tid. Den høyeste skuespilleren på scenen skulle være det minste barnet og den mest sårbare karakteren. En slik sårbar uro må komme fra innsiden, men så snart den har manifestert og satt seg, åpner forestillingen seg opp med barnet som premiss.

Scenografien er store blokker som kan stables, som skaper lysende hulrom og lett kan bygges om til ulike settinger, klatres på og projiseres på. Hjertesyke Rektor Grå rømmer med HyPer til Egypt, og der dør han, faktisk, og Per Viggo begraver ham i sanden slik de gamle egypterne begravde sine døde. Helt logisk for Per og publikum som følger ham. Helt hull i hodet for verden rundt Per.

HyPer i Egypt er en forestilling som setter barnet i sentrum, men passer den egentlig vel så godt for voksne? Er de situasjonene hvor Per kolliderer med voksenverdenen egentlig situasjoner voksne publikummere har mest utbytte av? Altså gjort på barnets premiss for at voksne skal forstå barnet bedre? Det er kanskje voksne som i større grad enn barn trenger å lukke opp båsene ordet «hyperaktiv» nesten automatisk plasserer folk i.

Juleteaterkontrast

Det norske teatret utgjør med Nila og den store reisa og HyPer i Egypt en kontrast til det øvrige teaterjuletilbudet i 2018. Her er verken julesanger eller julekos, snarere en indre og ytre kamp på liv og død med uvisst utfall. Det norske teatret er ikke alene om å sette opp nyskrevet dramatikk denne julen, men de står alene i å gjøre stykkene tydelig politiske.

En oversikt over familieforestillinger ved Det norske teatret de siste fem årene viser at ti av 12 stykker er samtidsdramatikk (altså yngre enn 15 år). Fire av disse er dramatiseringer av romaner eller eventyr. Fire er musikaler, en er forestilling for de aller minste og en er oversatt utenlandsk samtidsdramatikk. Oversikten viser også en tydelig tendens: Alle scenene tas i bruk til forestillinger for barn og unge. Og innholdet belyser problemstillinger i barnas samtid: Flukt, tigging og annerledeshet, barn og selvstendighet, hva gjør vi i møte med urettferdighet?

Det er oppløftende lesning. Alle teatre burde forplikte seg på stadig å finne nye historier fortalt på nye måter.