Ferdigsnakka tilbyr ungdom en annerledes litterær opplevelse




Gi oss tekster vi kan relatere oss til, som er innenfor vår referanseramme slik at de har anledning til å berøre oss følelsesmessig, skriver ungdomsanmelder Vilde Hall fra Ferdigsnakka Live på Kulturhuset.

Konseptet bak Ferdigsnakka Live er enkelt – høytlesning med en ny vri. Aktuelle forfattere leser høyt et utdrag fra sitt eget forfatterskap, akkompagnert av en eller flere musikere. Spørsmålet er om dette har noe for seg? Det korte svaret er ja.

Ferdigsnakka Live har vært på scener og festivaler rundt om i landet, og var sist uke på Kulturhuset i Oslo. Tirsdag 7. november dro jeg tidlig fra skolen for å være med på en forestilling i regi av Den kulturelle skolesekken.

Kulturhuset er et typisk sted hvor man føler man bør dra oftere, men det skjer aldri likevel. Med rustikk tre og murvegger er det perfekt for Instagram. Det er nesten litt truende, et sånt sted jeg har lett for å føle at jeg ikke er kul eller hipster eller pretensiøs nok til å være. Etter forestillingen snakket jeg med en fra Den kulturelle skolesekken, som sa at det var første gangen de hadde opplegg på Kulturhuset, og at det var nettopp så vi ungdom skal bli bedre kjent med byen vår. Nå som jeg har sett at Kulturhuset ikke er så skremmende likevel, er det et sted jeg kunne tenke meg å gå oftere. Og særlig på Ferdigsnakka Live.

Ferdigsnakka Live


For videregående trinn.

Arrangert av DKS Oslo på Kulturhuset 6.–11. november.

Forfattere: Gine Cornelia Pedersen, Fredrik Høyer, Maria Navarro Skaranger (torsdag og fredag), Maria Kjos Fonn (mandag-onsdag).

Musikere: Bendik Baksaas (elektronikk), Torstein Lavik Larsen (trompet).

Visuals: Daniel Mahal.

Produsent: Ferdigsnakka v/ Synne Øverland Knudsen.

En personlig høytlesning

Før publikum ankommer til Ferdigsnakka Live-arrangementet har forfatterne og musikerne bare hatt en liten lydsjekk sammen, og musikerne improviserer gjerne på scenen. Sånn er det tenkt at hver forestilling blir unik. Musikken er atmosfærisk, heller en melodisk, og skaper sånn et lydbilde heller enn akkompagnement. På scenen skulle Fredrik Høyer, Gine Cornelia Pedersen og Maria Kjos Fonn lese høyt fra sine arbeider, akkompagnert av Bendik Baksaas (elektronikk) og Torstein Lavik Larsen (trompet).

At musikken er atmosfærisk gjør at den ikke blir distraherende, men forsterker det som blir sagt på scenen. Den virker nesten hypnotisk, og suger meg inn. Jeg opplever også at høytlesning, fremfor å lese selv, gjør at det hele virker mer personlig. Det blir mer som om forfatteren står foran deg og sier «her er livsverket mitt. Her er en del av sjela mi.»

På scenen er bare forfatteren og musikerne. Dette gir et sårbart og åpent uttrykk, nesten nakent, og bidrar også til et inntrykk av noe ærlig og ekte. Arrangementet foregikk i Laboratoriet på Kulturhuset, som er en liten sal, og det bidro til at barrieren mellom forfatteren og tilhøreren, mellom kunstneren og publikum, ble mindre. Det er også en utmerket måte å få en liten smakebit av arbeid til forfattere man ikke har lest noe av ennå, og jeg fikk i alle fall lyst til å lese mer av forfatterne som var på scenen da jeg besøkte Ferdigsnakka.

Men så er jeg glad i å lese. Jeg er glad i poesi og lyrikk, og spoken word generelt. Når det er et tilbud gjennom Den kulturelle skolesekken, bør det kunne fenge selv om man ikke er over gjennomsnittet interessert i kunst og kultur.

Lite samspill med publikum

Første inntrykket man får av opplegget er musikken, siden musikerne kom på scenen litt før forfatteren, og allerede da kan noen kanskje falle litt av – ambient musikk kan virke litt pretensiøst, litt abstrakt. Vi får vite forfatternes navn, men ikke mer enn det, noe som for det meste ikke er noe problem, da tekstene i stor grad snakker for seg selv. Det kunne i midlertid vært fint å få noe mer kontekst.

Det er ellers lite direkte interaksjon med publikum, men i et såpass lite lokale, med et såpass intimt format, blir det fortsatt noe samspill. Jeg tror ikke det hadde skadet med litt mer kommunikasjon med publikum, som kan bidra til å holde interessen og energien i rommet oppe. Det kunne det blitt lettere å engasjere de som kanskje ikke var veldig interesserte i utgangspunktet. Særlig Fredrik Høyer var god på dette i sitt første innslag, men det hadde nok også å gjøre med verkets natur: slampoesi, der publikumsinteraksjon er mer integrert i formen. Man kunne da merke at han i større grad enn de andre forfatterne hadde publikums oppmerksomhet.

Høytlesning, fremfor å lese selv, gjør at det hele virker mer personlig. Det blir mer som om forfatteren står foran deg og sier «her er livsverket mitt. Her er en del av sjela mi.»

Fra et tidligere Ferdigsnakka Live-arrangement. Foto: Ferdigsnakka.

Som jeg overhørte rett utenfor etterpå: «Jeg følte han, ass.» Vi som ungdom kan kjenne oss igjen i følelsen av å ikke være voksen nok, om å plutselig få et ansvar man ikke vet hva man skal gjøre med, og å føle at verden ikke tar en seriøst, selv så mye den forventer av deg.

«Jeg følte han»

Dersom Ferdigsnakka Live skal fungere for skoleelever som ikke er spesielt interessert i litteratur, er det nødvendig at det framføres tekster som fenger. Det trenger ikke være tekster skrevet om eller til ungdommer, men noe man som menneske kan kjenne seg igjen i. Det vil fenge bedre med tekster vi som ungdommer kan relatere til, noe som er innenfor vår referanseramme, så det har anledning til å berøre oss følelsesmessig.

Når Høyer i sitt dikt snakker om angsten over å kanskje være faren til et barn, er ikke det noe de fleste videregåendeelever har noe særlig forhold til. Når han i midlertid snakker om å ikke vite forskjell på Thorbjørn Egner og Turboneger, om å føle at han ikke strekke til, er dette noe vi kan kjenne oss igjen i, uavhengig av den spesifikke årsaken. Som jeg overhørte rett utenfor etterpå: «Jeg følte han, ass.» Vi som ungdom kan kjenne oss igjen i følelsen av å ikke være voksen nok, om å plutselig få et ansvar man ikke vet hva man skal gjøre med, og å føle at verden ikke tar en seriøst, selv så mye den forventer av deg. Når han snakker om å bruke timer på å analysere en melding fra en du er forelska i, for så å angre med en gang du trykker send, ser mange i publikum på hverandre og smiler. Ja, vi har vært der. Det fenger fordi det handler om ting vi kjenner, om å ville alt annet enn å stå opp om morgenen, og vi kjenner at vi ikke er alene.

Fra Ferdigsnakka live på Internasjonalen. Foto: Jørgen Nordby.

En virkningsfull kombinasjon

Selv om forestillingen ikke var lang, kun 45 minutter, merket jeg at menneskene i salen etterhvert begynte å miste fokus. Det kan være ulike grunner til det – at tekstene og musikken ikke fenget, eller at enkelte rett og slett ikke var interesserte i det som foregikk. Det var i midlertid mye som traff meg. Gine Cornelia Pedersens tekst formidlet godt hvordan det er å være 16 og føle at verden ligger for dine føtter, for så å finne ut at denne friheten ikke var så fantastisk likevel. Ungdommen er kanskje mindre opprørsk nå enn for 30 år siden, men ønsket om å bryte ut gir likevel gjenklang. Her synes jeg musikken var spesielt stemningsfull, og forsterket historiens høydepunkt i et fortryllende crescendo. Utdraget handlet om en 16 år gammel jentes nær-døden opplevelse med kjæresten – det var den tekstene jeg minst kunne relatere meg til – men den formidlet følelser så virkningsfullt at jeg likevel ble berørt.

Maria Kjos Fonns tekst om å være innlagt på en institusjon var kanskje fjernest det de fleste har opplevd når det kommer til handling, men var likevel personlig. Psykiske problemer er tross alt noe vi møter i løpet av livet, om det gjelder oss selv eller noen vi står nær. Teksten klarte å være personlig uten at man behøvde kjenne seg igjen, nettopp fordi den handler om mennesker, om å kunne le av det vonde, og å klare å være åpen og ærlig uten å romantisere det som er vanskelig. Språket er direkte og oppriktig, med en god dose galgenhumor, og verken rosemaler eller trivialiserer mentale lidelser. Resultatet blir en hardtslående tekst, og en sterk opplevelse som publikum.

Ferdigsnakka Live er et godt møte mellom forfatter, musiker, og publikum. Kombinasjonen lydbilde og høytlesning er virkningsfull, det er en flott måte å oppdage nye forfattere og nye tekster, og å få en litt annerledes litterær opplevelse.

Ungdommen er kanskje mindre opprørsk nå enn for 30 år siden, men ønsket om å bryte ut gir likevel gjenklang.