Ferske Kompani Morell er i gang med å utvikle et spennende scenespråk




Men med forestillingen Jenta som mistet navnet sitt kan de med fordel jobbe mer med selve historien og ta seg bedre tid til å fortelle den.

Heavenly Hiraani Tiger Lilly Hutchence Geldof. Meghan Markle. Trude Ludt. You name it. Ordtaket «Navnet skjemmer ingen» har vært en del av min oppveksts lydspor. Meningen bak ordtaket er vakker, godjenter er de sikkert alle som én, men det fikk gradvis en hulere klang etter hvert som illusjonene rant av meg.

Seinere fikk desillusjonen en mer positiv undertone, knyttet til modning og noe som i det minste likner selvsikkerhet. Navnet jeg er kjent under er for eksempel en forkortelse og representerer en versjon av meg som skiller seg markant fra den jeg en gang var, eller prøvde å være. Kort sagt: Du er den du heter, og den du heter er deg. Og da kan språkforskere hevde så mye de vil at massekulturen tar magien ut av navnene. Det tror jeg ingenting på.

Noe ganske annet er å ikke ha noe navn. Hvem er jeg da?

Jenta som mistet navnet sitt


Det Andre Teatret, Kompani Morell

Mats Eldøen, Regi
Karoline Bergh Ellingsen, Konsept, Danser, Tekst
Emilie Mordal, Konsept, Skuespiller, Tekst
Christian Aftret Eriksen, Komponist, Musiker
Ingrid Skanke Høsøien, Lysdesign
Henrik Stoltz Vernegg, Lys
Cathrine Schermann, Kostymer

Nypremière

Spørsmålet danner utgangspunktet for en fin liten scenisk fortelling av det nystartete, trondheimsbaserte Kompani Morell, som ifølge eget utsagn «utforsker hvordan å formidle historier på tvers av roller, hvordan man kan viske ut grensene og forene dans, teater og musikk». Kjernen i kompaniet består av danseren Karoline Bergh Ellingsen og skuespilleren Emilie Mordal som sammen har utformet det kunstneriske og innholdsmessige konseptet. Musikeren og komponisten Christian Aftret Eriksen trer inn i dette universet som en høyst tilstedeværende outsider. Jeg overvar en nypremiere på Det Andre Teatret i Oslo hvis kunstneriske leder Mats Eldøen også står som regissør for Jenta som mistet navnet sitt.

En målgruppe skal man ha, og her er den definert som barn fra 1.-4. trinn. De tre aktørene står på scenen i teatrets black box-amfi og hilser det innkommende publikumet hverdagslig velkommen. Så mørklegges salen, og Emilie Mordal i rollen som jenta blir nærmest skutt ut på scenen fra ryggen til medspiller Karoline Ellingsen. Vi befinner oss på skolen, hvor jenta er utsatt for en slags ubevisst, passiv mobbing. Hun blir oversett av venninnene og læreren har glemt hva hun heter. Til slutt har hun glemt det selv også. Hun prøver så hardt hun kan, men klarer ikke presse fram navnet sitt. Hun spør tilfeldig utvalgte blant publikum om å få låne navnene deres, vrir og vender på dem, men konkluderer hver gang med at de ikke matcher henne. Dette til stor forlystelse for publikum.

Arketypiske figurer

Heldigvis har hun en forståelsesfull mormor som hjelper henne med problemanalysen og løsningen: Noen må ha stjålet navnet.

Fra dette punktet er historien skodd over den klassiske fabel-og eventyrlesten. Jenta begir seg ut i verden for å finne tyven og ta tilbake sitt rettmessige navn. På veien støter hun på en rekke arketypiske figurer, alle sammen spilt av Karoline Ellingsen, som utsetter henne for prøver og vekselvis rettleder og villeder henne på vei mot tyven. Figurene kommuniserer via et slags kaudervelsk, med en kreativ form for tegnspråk og med en ledig, dynamisk omgang med den sparsomme scenografien. Uttrykket er markant fysisk, avlevert med høyt turtall og masse entusiasme.

Samspillet mellom de tre aktørene er bemerkelsesverdig godt. Christian Aftret Eriksen er et studium verdt i seg selv. Han sprer den i utgangspunktet minimalistiske trombone-baserte musikken over et stort spekter ved hjelp av en rytmisk bruk av pust, lange, dvelende toner og flittig bruk av effektbokser. Med dem looper han blant annet sine egne temaer som han i sin tur spiller sammen med. Resultatet er at den enslige musikeren til tider låter som et helt orkester. Slik får musikken, og et stykke på vei det svært aktive, intense lysarbeidet, en likestilt funksjon med det fysiske scenespråket, og helheten blir på sitt vakreste et musikalsk, rytmisk og bevegelsesmessig gesamtkunstwerk.

Men det går fort unna, kanskje i raskeste laget. Forestillingen er ferdig på 30 minutter. Den hadde tålt noen minutters taushet, noen minutters dveling og ikke minst mer arbeid med stemmebruk. Det er som om tempoet litt for ofte tvinger stemmene opp på et skingrende nivå som de ikke klarer å komme seg ned fra.

Ungen som viker unna kraftfeltene der de andre befinner seg, som beveger seg i skyggene og går rett hjem etter skolen, hva skjedde?

Mangelfullt manusarbeid

Men det er mulig dette også henger i hop med et mangelfullt manusarbeid. Det er så mye fokus på action at det ikke blir plass til stille poesi og bakenforliggende refleksjoner. Barn som ikke blir sett og i neste omgang ikke ser seg selv: Hvordan kommer disse mekanismene til syne? Hvordan kan de synliggjøres på en scene? Ungen som viker unna kraftfeltene der de andre befinner seg, som beveger seg i skyggene og går rett hjem etter skolen, hva skjedde?

Alt dette er blitt vidt og bredt behandlet i litteraturen. Jeg kommer umiddelbart til å tenke på Tove Janssons fortelling Mummitrollet og det usynlige barnet. Fra denne tematikken vil jeg tro det finnes et stort, uutforsket potensial innen det scenespråket som Kompani Morell arbeider med. Jeg vet jeg her står i fare for å gjøre meg skyldig i å bryte et av de sentrale kritikerbudene: Ikke etterlys en annen forestilling enn den det har vært hensikten å lage. Historien her dreier seg rundt det handlende barnet som tar skjebnen i egen hånd, går ut i verden og gjør noe med det.

Jeg mistenker imidlertid at selv en del av de små barna som denne forestillingen er rettet mot, den frie fantasien til tross, vil reagere på den logiske bristen som ligger innbakt i påstanden om at en eller annen udefinert tyv har stjålet navnet til hovedpersonen. Hvem er denne tyven? Hvorfor stjal hun navnet hennes? Hva skulle hun med det?

Andre spørsmål

Jeg vil tro det finnes flere mulige og kanskje mer relevante spørsmål gjemt andre steder som kunne utvidet og nyansert denne fortellingen. Som kanskje kunne antydet noen personlige, sosiale, ja kanskje til og med samfunnsmessige mekanismer som peker i retning av hvem navnetyven er. Men dem har ikke morellene tatt seg tid til å utforske.

Likevel fungerer forestillingen langt på vei på egne premisser, uavhengig av disse missing link-ene. Aktørene er allerede godt i gang med å erobre et formspråk som det skal bli spennende å følge utviklingen av.

At det foreløpig ser ut til å ha blitt med denne ene forestillingen på, av alle tidspunkter, pinseaften, kan synes pussig ettersom Det Andre Teatret må ha satset en god del ressurser på prosjektet. Men i sin lettreiste form vil jeg tro det bare er et tidsspørsmål før Jenta som mistet navnet sitt dukker opp igjen rundt omkring på skolene.

Jeg vil tro det finnes flere mulige og kanskje mer relevante spørsmål gjemt andre steder som kunne utvidet og nyansert denne fortellingen.