Festivalenes ansvar




Produksjonene som utforsker rommet mellom kunst og pedagogikk er absolutt til stede hos oss, skriver Elin O. Rekdal i Scenekustbruket/Showbox og Gunn Strand Eliassen i Markedet for scenekunst i en replikk til Venke Marie Sortland.

I Periskop spør Venke Marie Sortland om hvor diskusjonen om kontekst i scenekunst for barn og unge går videre fra nettopp diskusjon til praksis, og tar for seg to av arenaene for denne scenekunsten: Markedet for Scenekunst i Sandefjord og Showbox i Oslo. Hun legger til grunn at dette er festivaler i hovedsak for Den kulturelle skolesekken, og premisset blir derfor feil.

Verken Markedet for Scenekunst (MfS) eller Showbox er for Den kulturelle skolesekken (DKS) alene. MfS sin primære målgruppe er alle som booker scenekunst for en ung målgruppe, det være seg DKS, andre festivaler, litteraturhus, bibliotek og kulturhus. Showbox på sin side er en åpen publikumsfestival som i tillegg til forestillinger også har et fagprogram. Showbox retter seg mot alle som har en interesse for scenekunst for barn og unge. Men vi skal selvfølgelig ikke stikke under stol at mange av disse er aktører innen DKS, og at DKS representerer den største formidleren av scenekunst for barn og unge i Norge. DKS er derfor et viktig publikum for oss begge, og et publikum som vi setter stor pris på.

Fra forestillingen «Forskningsprosjekt VI: Den nakne sannheten» vist på Showbox 2013. Foto: Kenneth Dean

Sortland spør hvor det blir av produksjonene som ikke fungerer best i en black box, og som krever publikums deltakelse i forestillingen, samt prosjektene som i utforskningen av rommet mellom kunst og pedagogikk ikke lenger ligner på scenekunsten vi kjenner. De er absolutt til stede på MfS og Showbox.

Å arrangere en festival består av mye budsjettering og logistikk. Showbox søker å ha et mangfold av forestillinger, både i sjanger, format og målgruppe, og legger ned mye arbeid i å finne og sette sammen festivalprogrammet. Ting skal flyte så godt som mulig både for publikum og for alle dem som jobber med festivalen, både den lille administrasjonen, teknikere og utøvere. Å benytte seg av flere arenaer, og kanskje utradisjonelle arenaer, koster mer, krever mer planlegging både av opprigg, nedrigg, frakt av publikum med mer. Det er heller ikke lett å gjøre ting utendørs i desember og mars/april, selv om vi gjerne skulle gjort det. Derfor blir mye av scenekunsten vi viser satt opp på tradisjonelle scener. Disse er tilgjengelige, og de fungerer når vi har en «dobbel» målgruppe, altså både barna og ungdommene forestillingene er for, og det voksne publikummet som er på festivalen uten barn.

Vi har vært i dialog med flere skoler om bruk av deres lokaler som visningsarena, og noen ganger får vi det til (for eksempel er flere forestillinger vist på Festiviteten ved Sagene skole, både på gulvet og på scenen), men svært ofte når det er snakk om forestillinger som trenger en annen type rom enn de tradisjonelle auditoriene så blir det vanskelig. Siden Showbox har en stor gruppe voksne festivaldeltakere som må være med, er det ikke alltid det lar seg forene med skolehverdagen, både med tanke på plass, tid eller av andre årsaker. Verk som går over lengre tid, og som involverer barn og unge i deres skolehverdag, er vanskelig i vise på Showbox i sin helhet, men noen av disse har blitt presentert gjennom fagsamtaler eller presentasjoner. Tanken om hvordan kontekst virker inn på verket er alltid med oss, både i forbindelse med hvordan forestillinger blir oppfattet i festivalsammenheng, og hvordan det kan være annerledes enn om man opplever samme verket i et annet rom.

Dette gjelder også for visningene på Markedet for Scenekunst. En metode som er benyttet for å få vist markedspublikummet forestillinger og produksjoner som går utenfor tradisjonell black box, er å streame barnas opplevelse i rommet for så å vise det live for det voksne publikumet i en sal i nærheten. Utover det har MfS også benyttet seg av grovere lokaler som kjellere, gymsaler på skoler i nærheten samt bomberom og nedlagte fabrikker.

Tanken om hvordan kontekst virker inn på verket er alltid med oss, både i forbindelse med hvordan forestillinger blir oppfattet i festivalsammenheng, og hvordan det kan være annerledes enn om man opplever samme verket i et annet rom.

Fra «...precis som du foreställt dig». Foto: Showbox

Når det er sagt, så betyr ikke det at produksjonene  settes opp på tradisjonelle scener ved en eventuell turné selv om de ble spilt slik på festivalene. Det tror vi at det voksne DKS-publikummet evner å se. På forrige MfS og Showbox ble blant annet produksjonene Kandisia (Flaatenbjørk) og De 20 beste minuttene av ditt liv (Det Andre Teatret) vist. De er begge produksjoner som involverer publikum i forestillingen, og ingen av dem krever en black box for å oppfattes som optimale. Kandisia ble på Showbox allikevel satt opp i en black box av fordi vi hadde den tilgjengelig og fordi den skulle funke slik at barnepublikumet kunne delta og voksenpublikumet observere uten å forstyrre. Når denne spilles på en skole eksisterer selvfølgelig ikke et voksent observatørpublikum.

De 20 beste minuttene av ditt liv ble på sin side spilt i foajeen på Black Box. De tok i bruk både sofa, gulv og vinduskarm og involverte publikum både i avgjørelser og scener, og de hadde med sitt eget bærbare lyd- og lysshow. Valget falt på foajeen både fordi det var et rom vi hadde tilgjengelig, publikum skulle overrumples og vi ønsket å komme bort fra det tradisjonelle scenerommet. På skoleturné spiller Det Andre Teatret denne i klasserom.

I tillegg til disse to forestillingene viste Showbox Den irriterende bussen (Hetpaleis), som nettopp vises i en buss, for anledningen plassert på Youngstorget i Oslo. Leder av det belgiske kompaniet fortalte om sin visjon om at bussen skal være en scene som kommer til publikum. I Underlandet (Rom for dans) beveget publikum seg gjennom forestillingen. I Den japanske hagen (Teater Nova / TPO) utforsker publikum hagen både sammen med utøverne og alene. I tillegg til disse er det flere av produksjonene som er vist som vi vil påstå ikke trenger en tradisjonell scene. Dette er heller ikke unikt for programmeringen i år, men er derimot noe vi har hatt med oss så lenge Showbox har eksistert.

MfS på sin side har også vist flere produksjoner for andre arenaer enn den tradisjonelle black boxen, med produksjoner for klasserom som Oppdageren (Silje Solheim Johnsen) og Kraschrum (Emba dans & teater). Interaktive forestillinger som Den japanske hagen (Teater Nova / TPO), Safarium (Landing) og Show Body Project (Landing), små produksjoner for barnehager/bibliotek som Gomidda grisen (Teater Allena), workshopproduksjoner som Det skyggefulle (Animalske produksjoner), Partituur (Ivana Müller) og Jag tyckte boken var bättre än filmen (HÅKKI).

Det er altså ikke slik at prosjektene som kun fungerer i en black box, eller de som kun har medvirkning i en workshop i etterkant, blir vist på våre festivaler. Når det er sagt så skulle vi gjerne vist flere forestillinger som utfordrer både de tradisjonelle tankene om rom og publikum, og det er fint å få en påminnelse om dette. Vi kan alltid bli bedre! Vi er festivaler og det vi programmerer skal fungere i en festivalsetting med de begrensningene og mulighetene det gir, både i rom, logistikk og tid. Vi programmerer for å gi publikum, både barn og voksne, et innblikk i all den virkelig gode scenekunsten som finnes for barn og unge. Dette håper vi kan inspirere på mange vis, ikke bare i form av turneer.

Det er altså ikke slik at prosjektene som kun fungerer i en black box, eller de som kun har medvirkning i en workshop i etterkant, blir vist på våre festivaler.