Festspillene i Bergen har blitt mer tilgjengelig, men fortsatt er det noen gamle fordommer som er vanskelig å kvitte seg med




– Festspillenes lave musikalske ambisjoner for barn bidrar ikke til å senke terskelen for å delta i musikklivet, skriver Maja Skanding.

Noe av det beste jeg vet ved Festspillene, er gateteateret. De siste årene har festivalen hentet nydelige vandreforestillinger til Bergen, ofte fra Catalonia eller andre deler av Sør-Europa. Når kunsten plutselig dukker opp i bybildet på uventete steder, skjer det noe med stemningen i en by.

Men en utfordring ved Festspillene er at bergenserne ikke føler nok eierskap til festivalen. Til tross for festspillsjefens forsøk på å knytte programmet tettere til det lokale kulturlivet og senkingen av billettprisene for unge under 30 år, assosierer mange fremdeles Festspillene mest med fiff, og avfeier det hele som noe som ikke angår dem. Festspillene har mange familievennlige gratisarrangement i det bergenske byrommet. Likevel oppleves festivalen som lite tilgjengelig. Hvorfor er det slik? Og hvordan kan en unngå at en slik tankegang overføres til nye generasjoner?

 

Festspillene i Bergen


Festspillene i Bergen er Norges eldste festival for musikk og teater, etablert i 1953.

Festspillene i Bergen fant i år sted 23. mai-6. juni 2018.

Kommentaren er basert på følgende arrangementer:

The Atari Show av Juan Manuel Gomez

Mellom Verdener av PIA, Projectos de Intervenção Artistica, CRL

UduL av Los Galindos

La Balle Rouge av Compagnie Balle Rouge

De unges festspillforestilling. I samarbeid med Norsk kulturskoleråd Hordaland, Bergen kulturskole og Bergen Dansesenter.

Livet og døden for hele familien

Det at freidige skuespillere tar vanlige folk i hånden for å vandre gatelangs med dem eller til og med byr dem opp til dans, kan kanskje føles litt påtrengende for enkelte voksne. Men barnehagebarna jeg ser gateteaterforestillingen The Atari Show sammen med under årets festspill, elsker de sprø påfunnene til den argentinske komikeren Juan Manuel Gomez, kalt Goma. Han stiller seg på travle steder og bruker personer som haster forbi som inspirasjon. På mobilen har han ulike lydsnutter fra gamle Atari-spill som spontant velges som soundtrack til de små opptrinnene. Goma lager kunst av det umiddelbare og hverdagslige, på steder der vanlige folk ferdes. Må vi likevel se på det som en opphøyet del av kulturfeltet, fordi det står i Festspillprogrammet og har fått økonomisk støtte fra fondene til to gammelrike bergensslekter?

Det portugisiske kompaniet PIA viser at familievennlig gateteater ikke trenger å være gjøgleri og komikk. Deres Mellom Verdener er en vakker forestilling der vi følger fire karakterers vei inn i dødsriket. Jeg opplever mye rom for egne tolkninger om temaer som tid og uoppfylte drømmer mens vi vandrer etter skuespillerne og vognen deres halvveis rundt Lille Lungegårdsvann. De voksne jeg har følge med diskuterer underveis: «Hva betyr det der?» eller «Hva skal de klokkene symbolisere?». Treåringen og femåringen derimot, titter avslappet rundt seg og henter andre inntrykk fra gaten enn forestillingens inn i sine betraktninger. De har ennå ikke lært å se forskjell på festspillarrangementer og andre arrangementer.

Flere enn meg har nok sett de store, relativt skremmende, skjelettdukkene som henger klare til slutten av forestillingen og lurt på om anbefalingen «passer for alle» i festspillprogrammet er litt for optimistisk. Bekymringen er unødvendig, skuespillerne har hele tiden blikk for barna bak maskene sine. Når vi kommer frem til stativet med dukkene og skuespillerne tar av seg de store maskene for å tre inn i de enda større skjelettene, er stemningen ikke særlig skummel, snarere høytidelig på en undrende måte. Dukkene klapper barna på hodet, bukker og gjør langsomme gester før de vandrer videre langs vannet og bort fra oss. Kunstverket om døden har gjort treåringen og syttiåringen i følget like livsglade.

Fra Mellom Verdener. Foto: Thor Brødreskift.

Ufortjent lite publikum

I den franske forestillingen La balle rouge er det også lagt opp til mye egen assosiasjon for publikum. En cellist og en bandoneonist sitter på hver sin side av scenen og spiller gjennom hele stykket. Handlingen kan virke enkel, men har desto sterkere virkemidler: Et gult og et blått skumgummirektangel møtes ved en rød ball. De skaper et nytt, grønt, lite rektangel, og går til slutt fra hverandre. Mange sterke følelser oppstår underveis, og den røde ballen vokser og vokser. Mot slutten av forestillingen får vi endelig se de dyktige dukkeførerne, og jeg kan nesten ikke tro at de kun er to stykker. De lar gradvis flere barn komme frem på scenen og leke med ballen, som byttes ut med stadig større versjoner av seg selv.

Helt til slutt får en enorm, luftig ball i rødt fallskjermstoff sprette langsomt rundt over publikums oppstrakte armer, og både voksne og barn dytter mer eller mindre forsiktig i den så den danser videre. Denne avslutningen kunne nok vært mer virkningsfull dersom det hadde vært flere i publikum. I den store, fine salen i Fana kulturhus kan jeg imidlertid nesten telle de besøkende på to hender. Kanskje oppleves det for langt unna for mange barnefamilier med en halvtimes bybanetur fra sentrum.

Festspillene har de siste årene utvidet radiusen sin og hatt arrangementer også på mindre steder i Hordaland, et godt tiltak for å gjøre festivalen mer tilgjengelig. Fana bydel blir kan hende litt midt imellom: Ikke sentralt nok til å kombinere med en bydag, og ikke langt nok borte til å kombinere med en dagsutflukt. For barnearrangementer er slike logistiske hensyn i programmeringen ekstra viktig.

Scenekunst eller musikk eller begge deler?

Midt i sentrum, på Festplassen – eller Festspillplassen som den er omdøpt til i de to ukene festivalen varer – står et lite sirkustelt. Her setter det katalanske ensemblet Los Galindos opp forestillingen UduL, inspirert av vaudeville-tradisjonen, og mitt høydepunkt på Festspillenes barneprogram i år. Los Galindos lager fysisk teater som får frem alvoret i humoren og omvendt. De bruker sykkel, stenger, tau og diverse rekvisitter uten at det føles overlessende. Selv om det til tider er høyt tempo og mye komikk, er akrobatikken aldri heseblesende eller fjasete. Gjennom hele timen er alt vi får se totalt uforutsigbart og surrealistisk. Akkurat som i Mellom Verdener er stemningen i UduL mørk og livsbejaende samtidig. Disse verkene er ikke forklarende, forenklende eller forskjønnende, men kunst som åpner opp verden for barna og lar dem finne frem til sine egne spørsmål og svar. Heldigvis har mange funnet veien til denne forestillingen, og teltet er proppfullt.

Når det gjelder formidling av levende musikk, blir jeg mer usikker på Festspillenes ambisjoner. Den utenlandske scenekunsten holder høy kvalitet, men musikken har ikke fått særlig mye plass i årets festspillprogram for barn. Den norske saksofonisten Frøy Aagres babykonsert Kling Klang passer for de aller minste, mens det sørafrikanske Isango Ensembles musikal om flukt, A Man of Good Hope, passer for dem i ungdomsskolealder. For alle derimellom er det imidlertid ikke andre profesjonelle enn nevnte Compagnie Balle Rouge som skaper musikk live på scenen. Musikken må barna stå for selv, i form av BIT20s skoleprosjekt Det utempererte klaver og den årlige De unges festspillforestilling, der barn og unge fra kulturskolene i Bergen og omegn opptrer i Grieghallens Peer Gynt-sal med alt fra nysirkus til torader.

Generering av fordommer

De unges festspillforestilling har kunstneriske ambisjoner, med flere fine regigrep og proff lysdesign. Selv om publikum nok for det meste består av utøvernes familiemedlemmer, er forestillingen et viktig steg på veien til å føre Festspillene nærmere bergenserne. Derfor blir jeg overrasket når konferansier Heidi Marie Vestrheim kommer med tøysete kommentarer som at nå må publikum oppføre seg, for her er det sånn der ordentlig finkultur vi er på, og det er jo ikke så lett når en bare er en enkel sjel fra Øystese. Slik kokettering burde vært luket ut av manuset hennes, om ikke annet så av hensyn til barna, som ikke nødvendigvis forstår ironien i det. Ønsker Festspillene å forsterke snobbethet-fordommene mot seg selv på sitt eget arrangement? På ett tidspunkt gjør Vestrheim ufrivillig nærmest narr av noen av barna med utenlandsk bakgrunn idet hun sier at det ikke er så lett for henne å uttale slike høykulturelle navn.

Dette er en innstilling jeg kjenner igjen fra besøk på produksjoner i Den kulturelle skolesekken. Lærere som ikke føler seg fortrolige med kunstuttrykkene som gjester skolen, kan overføre denne usikkerheten på elevene sine idet de introduserer kunsten som noe mer komplisert enn det den trenger å være. Jeg skulle ønske barn kunne slippe å forholde seg til begreper som finkultur, høykultur, lavkultur og populærkultur, og heller oppleve et bredt spekter av kulturuttrykk uten å pådyttes voksnes forventninger.

Når det gjelder barn som bruker fritiden sin på kulturelle aktiviteter slik som De unges festspillforestilling, bør de få lov til å være stolt over å opptre på Festspillene uten å puttes i bås. Barns utøvelse av kunstmusikk trenger ikke lades med voksnes fordommer. I helgen skrev Klassekampen at andelen barn som går i den kommunale kulturskolen blir stadig mer skeivt fordelt blant bydelene i Oslo – barn fra sentrum og vestkanten dominerer. At voksne forbilder tillegger barns deltakelse i kulturlivet stigmatiserende merkelapper, hjelper ikke på å jevne ut slike klasseforskjeller i kulturskolens rekruttering. Voksne generelt og kulturlivet spesielt bør bidra til å forhindre en utvikling der den ikke-kommersielle barnekulturen kun blir for noen få.

Festspillenes lave musikalske ambisjoner for barn bidrar ikke til å senke terskelen for å delta i musikklivet. Festspillene ytrer tydelig ønske om å vise tilstedeværelse i byrommet og være for alle. Mindre berøringsangst med tanke på kunstmusikken kunne i det lange løp bidra til å skape mer eierskap til Festspillene blant barnefamiliene.