Fin, men ikke lytefri Ronja

Selv om Ronja i denne oppsetningen står på mistenkelig moderne ski (de må vel være stjålet?), beveger ikke forestillingen seg så svært langt bort fra den «Ronja Røverdatter» vi kjenner og er fortrolige med. Ser vi bort fra noen dikteriske friheter og mindre regipåfunn, virker det instruktør Audny Chris Holsen har gjort med Astrid Lindgrens klassiker, faktisk litt traust. Uansett; stykkets grunnleggende verdier er tatt vare på, og det er kanskje det viktigste.

Visuelt og symbolsk

Historien om røverdatteren Ronja og røversønnen Birk fra to rivaliserende familier, er nok en versjon av fortellingen om Romeo og Julie. I motsetning til de langt dystrere «Mio, min Mio» og «Brødrene Løvehjerte», er dette en lykkelig, om enn konfliktfylt, beretning om et barn som vokser opp i et hjem fylt av kjærlighet og omsorg – men med en far som steilt dyrker sine røveridealer og overhodet ikke vil høre tale om andre verdier. Så må det bli problematisk da elleve vintrer gamle Ronja og Birk ikke bare finner hverandre, men sågar bekjenner seg til helt andre idealer enn sine sta, temperamentsfulle, faderlige opphav.

I Åse Hegrenes’ flotte og funksjonelle regi (hvor jeg riktig nok kunne ønsket meg et mye farligere Helvetesgap) åpner forestillingen med et praktfullt tablå: Ronja stående alene oppe på en høyde med en lysende fullmåne bak seg. Visuelt og symbolsk, om aldri så annerledes, står den flott i stil til den rørende og utsøkt vakre scenen hvor Skalle-Per helt mot slutten dør. Han så å si oppslukes av det Altet vi aner i åpningsbildet. Godt tenkt og nydelig utført.

Der Helvetesgapet knapt kan skremme noen, sørger den nyskrevne musikken for at både uhyggen i den scenen og andre stemninger underveis blir vel ivaretatt. På den desiderte plussiden kommer også rumpenissene, som har fått en morsom utforming og livfull opptreden. Villvettene, disse luftheksene med sine lysende, røde øyne, fungerer likeledes godt som uttrykk for det farlige i naturen. Men grådvergene forekommer meg å være fra et annet univers.

Mye skrik og skrål

Som alltid hos Lindgren, er det barna som representerer fornuften, og deres innsats som fører til forsoning. Vel slites Ronja mellom lojaliteten til foreldrene og sine følelser for Birk, men hun har innsett at farens verdier ikke har noen fremtid. En forsoning må derfor skje på helt andre vilkår. I en såpass forkortet versjon av en rik og nyansert bok, kan omslaget hos både Mattis og rivalen Borka virke litt brått, men vi godtar det som en del av teatrets konvensjon.

Men noe vi slett ikke behøver godta er de ofte veldig overdrevne gestene, tilgjorte stemmene og alt skriket og skrålet som synes å være en evig bestanddel i norsk barneteater. Er det naturgitt at røvere skal gaule i ett dunkende kjør, uansett situasjon og omstendigheter? Dette er å undervurdere et ungt publikum på det groveste. Et uttrykk for manglende tillit til tekst og egen regi må det jo også være.

At høvdingen Mattis, i Dag Håvard Engebråtens trinne skikkelse, her går foran med et dårlig eksempel, er lite oppløftende. Litt mer nyansert må det være mulig å gjøre en skikkelse som slites mellom egne (om enn foreldete) idealer og kjærligheten til sin datter. Da har Kim Kalsås funnet en mindre brautende og mer avdempet tone som den konkurrerende røverhøvdingen Borka. Og det er en sann glede å følge Ellen Birgitte Winter som Lovis, Ronjas mor. Hun representerer fornuften, roen og ettertanken i de voksnes leir. Det er lett å se hvor datteren har hentet forstanden sin fra. Uten Lovis’ strenge kustus hadde vel de tøvete røverne klart å gjøre kål på seg selv, er jeg redd. Som Skalle-Per viser Stig Amdam nye sider ved seg selv og spiller den både vittige og kloke mannen på utmerket vis.

Flott Ronja

Den aller største oppgaven faller selvsagt på Ronja, og Susann Bugge Kambestad klarer å fremstille ungjenten i sin idealisme, lengsel og fortvilelse. For en voksen å gestalte en elleveåring er ikke lett, men Kambestad glir inn i rollen med ynde og ungdommelig glede og får meg raskt til å glemme hvor gammel hun er. En flott prestasjon. Birk har mindre å spille på, men Jonatan Filip bidrar i hvert fall godt til at samspillet mellom de to viktigste personene i stykket fungerer tilfredsstillende.

For få uker siden kritiserte Jon Fosse DNS for å gi blaffen i nynorsken, noe som utløste en viss debatt. At teatersjefen har valgt Brit Bildøens nynorske oversettelse av «Ronja Røverdatter», har selvsagt ikke noe med dette å gjøre. Men at nesten alle de medvirkende får spille på dialekt, ikke nynorsk, kan selvsagt si noe om holdningen til «sidemålet». Eller om manglende evne til å beherske scenenynorsk.

«Ronja Røverdatter» er en viktig tekst i Astrid Lindgrens forfatterskap. Her viser hun at fredsarbeid begynner i hjemmet og at det er enkeltmennesket som avgjør verdens skjebne. Hun antyder en utopi om sameksistens, hvor en primitiv og voldspreget røvertilværelse må vike for større sosialt ansvar og dypere forståelse for naturen (selv om det siste har mindre plass i teaterversjonen).