Flyktningkatastrofe i magisk eventyrinnpakning




Nila og den store reisa er nok et imponerende løft av Det Norske Teatret. Men den spektakulære scenografien kamuflerer svakheter i selve historien.

– Lag ei internasjonal eventyrframsyning for heile familien! Dette var bestillingen fra Det Norske Teatret til den danske regissør-og scenografduoen Maria Kjærgaard–Sunesen og Mie Riis.

Det kan man trygt slå fast at de har gjort. Men jeg var neppe den eneste i salen som øyeblikkelig assosierte til Folk og røvere i Kardemommeby da teppet gikk opp for et landsbyscenario tatt rett ut av Midtøsten et sted. Torbjørn Egner skapte som kjent byen inspirert av et besøk i Marokko i 1949. Sånn sett ble vi, bevisst eller ubevisst, plassert i et fremmed og samtidig kjent univers umiddelbart.

Alle typene er på plass: Handelsfolkene, spillemannen, gamle og unge, menn og kvinner og midt i det hele hovedpersonen, den temperamentsfulle, hyperaktive drømmeren Nila, som alltid har et eventyr på lager når det trengs. Og det trengs, for det harmoniske landsbylivet trues av Den Morganske Milits, en slags IS-variant, som har slått leir like bak olivenlunden.

Den skumle, maskerte militsen går til angrep, og landsbybefolkningen tvinges på flukt. I kaoset havner Nila og bestefaren i båt sammen og legger ut på den farefulle ferden over havet mot «Nord» eller «Norden», et «gyllent land», selve inkarnasjonen av håpet. Og det er her, på, over og under havet, resten av forestillingen utspiller seg.

Nila og den store reisa


Det Norske Teatret

Hovudscenen

Med: Catharina Vu, Lasse Kolsrud, Hans Rønningen, Gjertrud Jynge, Emil Rodrigo Jørgensen, Hans Magnus Hildershavn Rye, Amanda Kamara, Mikkel Gythfeldt, Joakim Ousdal, Ragnhild Meling Enoksen, Kim Fairchild, Richard Lessey, Sindre Bjørke Høyang, Sigurd Vespestad Martinussen, Carl Martin Prebensen

  • Oversettelse: Ruth Lillegraven
  • Musikk: Anders Ortman
  • Regissør og manus: Maria Kjærgaard-Sunesen
  • Scenograf: Mie Riis
  • Koreograf: Belinda Braza
  • Kostymedesigner: Unni Walstad
  • Lysdesigner: Clement Irbil
  • Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Band:

  • Kapellmester og piano: Ståle Sletner
  • Fiolin: Bjarne Magnus Jensen og Mari Halvorsen
  • Harpe: Uno Vesje
  • Slagverk: Christian Svensson

Antagonisten

Etter hvert finner de, flytende i vannet, Yasin, som de med store anstrengelser får liv i. Han viser seg å være antagonisten, han som ved sin realisme og svartsyn skal sørge for at drømmeren Nila får kvalifisert motstand, og dermed at dramaet får nødvendig framdrift. Og når bestefar bukker under for strabasene er det Yasin og Nila som sammen må finne en måte å takle de nesten uoverkommelige utfordringene på.

Vi blir med andre ord raskt revet ut av den klassiske landsbyidyllen og kastet inn i et drama som med all mulig tydelighet refererer til vår tids flyktningkatastrofe. Men det hele spilles ut i en magisk eventyrinnpakning som setter barna i salen fri til å tolke det som de vil.

Maria Kjærgaard–Sunesen har latt seg inspirere uhemmet av et stort utvalg av verdenshistoriens fortellinger og myter. Hennes faste samarbeidspartner, scenografen Mie Riis, har tydeligvis fått alt hun har pekt på for å realisere det grandiose visuelle universet som aktørene utfolder seg i. Dreiescenen brukes for alt den er verdt. En tank og en båt i full størrelse seiler rundt på og inn og ut av scenen. Skyer, fugler og fisker bæres rundt på stake. Eventyrfigurer gestalter vindguder, og forvandla prinser og prinsesser flyr inn og ut av fortellingen og Nilas egen fantasiverden. Den viktigste av dem er Morgana Waraquia, en fryktinngytende, rødkledd drake, en slags militsens skytsgudinne, som med sin groteske, karikerte framtoning, glimrende gjort av Gjertrud Jynge, til tider framstår som en parodi på en mellomting mellom Magica fra Tryll og Cruella de Ville. Det overdådige visuelle arbeidet har i det hele tatt et lekent preg av arketypisk, disneysk hollywoodkitsch.

Magisk helt på ordentlig blir det når scenarioet tas ned til under havets overflate. Illusjonen skapes ved hjelp av en sinnrik bruk av et bobinett, lys, røyk og video og Nila som «svømmer» ovenfra ned til scenegulvet. Og da lar til og med jeg meg forføre. Da jeg, etter forestillingen, gjorde litt research hos noen barn var det nettopp «den røde dama» og scenen under havet som hadde festet seg.

Effektmakeri

Problemet er at det til tider ender opp med å bli det rene effektmakeri, på en måte som kamuflerer svakheter i selve historien.

– Det er vår oppgåve å spegle det som hender ute i verda på scenen, også for barn, sier regissør og dramatiker Kjærgaard-Sunesen på teatrets nettside.

Bortsett fra at jeg på generelt grunnlag har problemer med denne stadig gjentatte, litt klisjébefengte speilmetaforen innen teatret, så er det ingenting i veien med den grunnleggende holdningen. Den er godt forankret i det beste innen litteratur og teater for barn. En nærliggende assosiasjon går til Astrid Lindgren og Hilde Brinchmanns fine, ujålete iscenesettelse av Mio, min Mio på Teatret Vårt og Nordland Teater i høst. Men der Lindgrens fortelling, som også trekker veksler på den globale eventyr- og mytearven, aldri gir slipp på sin egen kjerne og, selvfølgelig, bærer bumerket til en genuin forfatter, så preges fortellingen om Nila av å være det lappverket den er. Kjærgaard-Sunesen har hatt tilgang til hele verdenshistoriens eventyr og mytegalleri, noe historien om Nila i litt for stor grad bærer preg av. Og det kan kanskje rett og slett skyldes at hun først og fremst er regissør, ikke dramatiker og forfatter.

Fortellingen og oppsetningen er vakker og full av fine og til dels rørende scener. Og nerden i meg nikker anerkjennende til navnet Morgana, som Kjærgaard–Sunesen har satt på den skumle drakekvinnen. Opprinnelig var Morgana, slik hun framsto i britisk middelaldermytologi, en heks i legenden om Kong Arthur. I forestillingen er hun et produkt av Nilas fantasi og som sådan et Fata morgana, et synsbedrag eller en luftspeiling. Min første tanke var at dette sannsynligvis ikke betyr noe for oppsetningens kjernepublikum, men så forteller et raskt søk meg at figuren selvfølgelig er blitt med over i fantasylitteraturen og spillverdenen, og at hun dermed blir en velkjent referanse for mange av dem.

Problemet er at når man først går til det farefulle steget å «spegle det som hender ute i verda», manifestert i intet mindre enn det største og mest tragiske dramaet i vår tid, så kreves det en litterær balansegang, kunnskap og fingerspissfølelse som jeg ikke synes at Kjærgaard-Sunesen har mestret.

– Scenografen Mie Riis, har tydeligvis fått alt hun har pekt på for å realisere det grandiose visuelle universet som aktørene utfolder seg i, skriver anmelderen. Foto: Dag Jenssen.

Håp og fantasi

Det er åpenbart for enhver at hvis man skal klare seg over det farefulle havet i en farkost som ikke er bygd for det, så må det, foruten desperasjon og mot, også til en god porsjon håp og fantasi for å forestille seg at det er bedre der man forhåpentlig kommer. Og det er da også dette som er fortellingens hovedomdreiningspunkt. Nila er bæreren av denne usvikelige troen på at det blir bedre, bare man har håp og fantasi nok. Det setter en fin ramme for historien, men krever at håpet er forankret i en troverdig historie. Så vidt jeg kan se ligger bristen i fortellingens utgangspunkt, årsaken til at Nila og familien hennes må ut på flukt. Jeg forstår at formatet ikke tillater den fulle og hele sannheten om flyktningkatastrofen, men den uklare, overflatiske referansen til den skumle, mystiske militsen skaper et for tynt grunnlag for det som siden skjer.

Jeg er heller ikke udelt begeistret for den ensidige forgyllingen av et «Norden» som de siste par årene er blitt best kjent for sine «innstramninger». Man skal vel helst ikke sammenlikne, men siden Astrid Lindgren alt er nevnt: I Mio, min Mio synliggjør forfatteren på usminket vis det forlatte, fattige, mishandlete barnet før hun fører det inn i en farefull, kontroversiell eventyrverden med underliggende referanser til krig og diktatur. Her henger historien på det berømte greipet. I Nila og den store reisa løsrives fabelen litt for raskt og lett fra sitt utgangspunkt. Det forteller meg at utgangspunktet er for svakt.

I Nila og den store reisa løsrives fabelen litt for raskt og lett fra sitt utgangspunkt. Det forteller meg at utgangspunktet er for svakt.

Imponerende løft

Når det er sagt er forestillingen i seg selv et imponerende løft av Det Norske Teatret og enda en manifestasjon av teatrets evne til å orientere seg i sin samtid: Begge hovedrolleinnehaverne, Catharina Vu og Emil Rodrigo Jørgensen, er klekket ut fra teatrets egen utdanning for skuespillere med ikke-vestlig bakgrunn og spiller med det man i fotballen kaller hjertet utapå skjorta. Store deler av det øvrige ensemblet er blitt direkte med over fra suksessen The Book of Mormon, noe som kommer til syne i et solid, rytmisk og musikalsk samspill. Det svinger og driver framover med ustoppelig kraft til man til slutt sitter igjen og puster lettet ut når flyktningene endelig blir reddet i land og gjenforent med sine familier.