Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Forbudt for voksne

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

onsdag 4. desember 2013

Peter Pohls klassiker «Janne, min venn» tilføres en ny dimensjon som intimteater. Den konfronterende spillestilen er krevende, men som skapt for å presentere ubehagelige barneskjebner.

↑ Foto: Petra Hellberg

Programverten ønsker velkommen i foajeen, og åpner med å fortelle at læreren må bli igjen utafor. Forestillinga er forbudt for voksne. Det er ment som en overraskelse, bare læreren er informert på forhånd. Selv er jeg kamuflert som teknikerens assistent ved miksepulten. Målet er å skille tydelig mellom barn og voksnes verden. Mer eksklusivt enn dette kan teater vanskelig bli.

Scenerommet er i klasseromsstørrelse. Svarte stoler i en ring mot hvite flater, rent og stramt. Ingen får selv velge stol. På setene ligger små kort med navn som elevene selv har fylt ut i foajeen. Så kommer skuespiller Per Öhagen og samler dem inn, kontrollerer ett for ett med streng mine, forsøker å møte blikket til hver enkelt. Han putter kortene i arkivet sitt. Krister Nordberg, Krille (13), er samler. Han har kontroll på navnedager, bilnummer, datoer og klokkeslett. Han er politiets sentrale vitne i letinga etter bestevennen han kjenner som Janne.

Fakta


«Janne, min vän»

etter en bok av Peter Pohl

Manus: Magnus Lidman
Regi: Carolina Frände
Musikk: Janne Tavares
Scenografi og kostyme: Daniel Åkerström-Steen
Lys: Karl Svensson

På scenen: Per Öhagen

Kulturhuset Stadsteatern, Skärholmen, Stockholm

Konfronterende stil

Hele forestillinga er Krilles fortelling om Janne. Han går rundt inni ringen og henvender seg til enkeltelever mens han forteller. Direkte, intenst, konfronterende. Elevene føler seg åpenbart ubekvemme med å få Krille så tett innpå seg. Under direkte henvendelser søker de gjerne øyekontakt med medelever som for å få bekrefta at dette teaterstykket er i overkant merkelig. Men etter hvert er det stadig færre medelever som gjengjelder blikkene, flere og flere forstår premissene og lar seg gripe av fiksjonen. Likevel, når det står en etter hvert nokså svett, voksen mann i dress en halv meter foran deg og insisterer på at han er Krille, bidrar nærheten like mye til å bryte illusjonen som til å skape den. I blant glir publikum inn i fortellinga, for like snart å bli minna om at dette nettopp er en fortelling. Den er lagd for å konfrontere oss med liv som Jannes, med barneskjebner de fleste av oss helst ikke ønsker å vite om, nærmere bestemt med barnearbeid slik det kunne foregå i 1954.

Det 50-tallet handlinga er lagt til, gjør det ekstra tydelig at Janne er alt Krille ikke er: en modig outsider i opposisjon til etablerte normer, rødhåra, fregnete og uskolert som Pippi, feminin, fattig og farlig hissig. En som kunne forsvinne uker i trekk for så å dukke opp igjen full av blåmerker. Uten at noen greip inn.

I Carolina Frändes regi er bokas insisterende fortellerstemme heva til et nivå bare intimteater kan få til. Når det ikke alltid er godt å si om det er Krilles eller skuespillerens intense blikk som får elevene til å sno seg på stolene, er det fordi Öhagen berører og engasjerer. I påminnelsene om at dette er skuespill, rekker vi å lure på hva det er fortellinga vil oss.

Publikum som vitner

«Janne, min vän» er basert på Peter Pohls prisbelønte ungdomsroman fra 1985, som kom på norsk i 1988. Magnus Lindmans manus ligger uvanlig tett opp til originalteksten. Boka er fortalt gjennom denne ene skuespilleren, gjennom noen få rekvisitter som Krille kan bekrefte overfor politiet at alle har tilhørt Janne, og gjennom et lydspor med musikk og noen utvalgte replikkvekslinger – like levende som Krille formodentlig husker dem. Som publikum blir vi vitner. Når vi tror på Krilles insisterende fortelling, blir vi bekreftelsen på at Janne faktisk fantes, at han virkelig var Krilles venn – til tross for alle vanskene Jannes mange hemmeligheter skapte mellom dem.

Foto: Petra Hellberg

Hemmelighetene avdekkes gradvis, nesten like nennsomt som i Pohls bok. Mysteriene er den drivende krafta, og snart stiger sympatien for Janne. Men oppsettinga har ikke bokas tid til å dvele. Forstår vi egentlig godt nok hvorfor Krille er så glad i bestevennen sin? Er forutsetningene godt nok forklart til at vi forstår hva det betydde å ha en venn som Janne den gangen i 1954?

Kan man ønske mer?

Sammen med Krille strever publikum med å forstå hvem Janne er eller var, hva som kan ha skjedd, og hvorfor sammenhengene i de voksnes verden er så vanskelige å begripe. Krilles funderinger og frustrasjon smitter. Samtidig tar alt fokuset på mysteriene vekk litt av forståelsen for hvorfor det er så viktig å fortelle om Janne. Pohls forfatterskap handler i stor grad om å løfte fram barneskjebner som altfor lett blir ignorert. Når oppsettinga retter seg så spesifikt mot et publikum på Krilles alder, 12-13 år, kunne den kanskje i enda større grad skapt et «vi» i salen, og gjort et nummer av at dette er urettferdigheter som særlig angår «oss». Noe av samfunnskritikken har lett for å forsvinne når fokuset fikseres på en enkeltskjebne. Men for all del, Jannes skjebne som foreldreløs barnearbeider og Krilles savn holder oss fengsla.

Ungdomsromaner til scenen

Sett fra miksepulten er det fascinerende hva som skjer i scenerommet når elevene er befridd fra lærerens korrigerende blikk. Til tross for forbudet mot voksne, opptrer de fleste som gjester i de voksnes verden, på de voksnes premisser. Et par stykker legger seg bakover i stolene i en klar demonstrasjon av at de ikke er der frivillig.

Det frivillige publikummet er henvist til åpne lørdagsforestillinger der også voksne har adgang. Det er med utgangspunkt i voksenforestillingene at det svenske anmelderkorpset gir sin unisone hyllest. For meg framstår det som et paradoks at en forestilling som i utgangspunktet er forbudt for voksne, fungerer så godt for dem. Er da ungdomspublikummet tatt tilstrekkelig på alvor?

Peter Pohls bok er i alle fall behandla med dyp respekt. Som åpen forestilling kan «Janne, min vän» betraktes som del av en ny internasjonal trend. En konsekvens av at voksne i stadig økende grad leser ungdomsromaner, er at flere av titlene nå også når teaterscenen og ikke bare kinolerretet. Det gir spennende muligheter både for teater og romanforfattere.


Stikkord:
· ·