Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Foredrag, forestilling eller opplesning?

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

torsdag, 7 juni 2018

Pilotprosjektet Komma spør hva litteratur kan, skal og bør være i møte med skolebarn.

↑ Lene Wold presenterte sin formidling av boka «Ære være mine døtre» under Komma på Lillehammer. Foto: Lars Opstad / Kulturtanken

«Har litteraturen det best i bok?» var blant spørsmålene som ble stilt under Komma – marked for litteratur, et slags barnelitteraturens oppspark til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Årets Komma var en pilot, et forsøk på å se om det trengs et marked for litteraturproduksjoner rettet mot Den kulturelle skolesekken og tilsvarende visningsarenaer, slik andre kunstfelt har. Eksempelvis Marked for Scenekunst: En årlig visning av profesjonell scenekunst for barn og unge, en arena for presentasjon, kjøp og salg til skolesekker, kulturhus og annet – samt kompetanseheving og nettverksbygging blant deltakerne. Det samme gjelder Marked for Musikk. Årets litteraturfestival arrangerte piloten for et slikt marked for litteratur. Trengs det?

Åtte produksjoner ble vist frem under forestillingen, alle med fartstid (eller kommende fartstid) i skolesekken i Oppland og Hedmark. I tillegg ble det arrangert en forfatterdebatt, og det var her spørsmålet meldte seg: Har litteraturen det best i bok? Et spørsmål som selvsagt ikke ble besvart og bare delvis belyst, men med solid gyldighet likevel: Hva skal litteratur være i møte med barn? Forestilling? Foredrag? Opplesning? Og hvor ligger litteraturens tillit til seg selv i dette møtet?

Komma


Komma er et pilotprosjekt, og en helt ny visningsarena for litteraturproduksjoner i Den kulturelle skolesekken.

Pilotprosjektet er et samarbeid mellom Norsk ForfattersentrumNorsk LitteraturfestivalOppland FylkeskommuneTurneorganisasjonen og Kulturtanken.

Bak piloten ligger ønsket og behovet om å skape en felles møteplass for litteraturfeltet i DKS.

Komma fant sted under Litteraturfestivalen i Lillehammer, 28. og 29. mai 2018.

Mange tilnærminger

Nå løper ikke Litteraturen rundt og kjenner på selvtilliten sin sånn bokstavelig talt. Men i en flermedial tid med barn som er svært kompetente på nett og brett og multitasking er det betimelig å spørre hva en i utgangspunktet papir- og skriftbasert kunstform skal presentere seg som inn i denne virkeligheten. Da går det an å spørre om hva litteraturmøter kan, skal og bør være. Hva de som formidler litteraturen har tro på at litteratur kan være og bety. Og hvilken funksjon litteratur kan fylle i barnas hverdag. Her er ikke ett svar, her er mange. Men Komma viste at dette spørsmålet bør stilles igjen: Har litteraturen det best i bok?

Forestillingene som ble vist, hadde ulike tilnærminger til litteraturen. Alt fra Gudrun Skrettings premiere på Tabber og tangenter, en forestilling med utgangspunkt i den prisvinnende Anton og andre uhell, der passasjer fra boken ble lydlagt med musikk. Skretting er utdannet pianist, og trakterte tangentene selv. Men når musikkens muligheter og virkemidler ender opp med å bli mer interessante enn boka – at man strengt tatt kunne gjort dette med hvilket som helst verk, er det da en litteraturproduksjon? Det kan godt hende svaret er ja, men opplevelsen av at det ikke er nok å stole på primærverket, murrer ett eller annet sted.

Guro Sibeko bruker slampoesi på en forbilledlig måte i sin Framtid på flukt. En intens opplevelse av poesi som oppstår i øyeblikket og som gjelder, som har en funksjon, står igjen som litteraturens styrke etter denne forestillingen. Litteratur blir rytme, musikk og kropp, den oppleves som et gyldig uttrykk for sprengende følelser. Videre gjorde Kvadratteatret en solid forestilling av Taran Bjørnstads Krokodilletyven, og Lene Wold holdt et foredrag ut fra dokumentarprosjektet Ære være mine døtre.

Nå løper ikke Litteraturen rundt og kjenner på selvtilliten sin sånn bokstavelig talt.

Guro Sibeko. Foto: Lars Opstad / Kulturtanken

Ofte vil elevene snakke om hva boken handler om mer enn om det å være forfatter.

Den unike muligheten

Det er essensielt både å spørre og jobbe med hva god formidling av litteratur er. Og også våge å snakke om hvorvidt forfatteren er den beste til å formidle egne verk. Kommas eneste debatt varte 45 minutter, og på denne tiden klarer ingen å dykke dypt inn i dette. Komma avdekket et behov for å snakke, diskutere og kurse. Ikke bare drøfte den sedvanlige oppgittheten over måten man kan bli møtt på når man er ute på turné i et langstrakt land, men mulighetene som ligger i det unike møtet med de enkelte skoleklassene. Hva trenger elevene? Hva er formidlerens unike posisjon? Dette er det smart å snakke om.

DKS-formidleren er den ene som kommer og kan gjøre dagen dum eller deilig. Den som kommer og bryter rutiner, gjør at elevene ikke skal ha matte likevel, som snakker på en annen måte om ting som betyr noe, og som faktisk er der for å fortelle om det vi alle må håndtere hver dag og som barna kanskje skulle ønske de hadde en oppskrift på: Livet.

Formidlerne trenger også kunnskap om skolen. Hva kan de ulike turnerende om elevenes forhold til litteratur? Vet de som møter dem hva lesestrategier er, for eksempel? Og hvordan jobbe for å finne det punktet der litteratur, skriving og bøker kan bety noe, få virke? I en skolehverdag full av kriterier for hva barn skal kunne, kan det til og med være komplisert for elever å forholde seg til noe kriteriefritt – som kunst. Som Taran Bjørnstad, forfatter og leder av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere klokt konstaterte under debatten: Barn i skolen i dag trenger kompetanse i kreativitet. Her kan litteraturen finne en vei inn, en vei som handler om noe annet enn skole og fag. Der ligger en enorm verdi.

Hvordan gjør man dette? Det er en oppgave for Komma å ta tak i og eksperimentere videre med. Kan hende er det ikke så dumt å tenke som Bjørn Ingvaldsen gjør i sin formidling: Å ikke være så godt forberedt til timen. Altså: Være lydhør for hva som romsterer i elevflokken man møter. Ofte vil elevene snakke om hva boken handler om mer enn om det å være forfatter. Kanskje handler praten om noe helt annet enn bøker? Er det ok? Er forfatteren forberedt og villig til å gå med på det? Hva gjør vi hvis ikke?

Det er mange måter et formidlerbesøk kan være vellykket på, og det kan like mye handle om hva kunst gjør som hva kunst er.

Scenen gjør at hver forestilling blir en utstilling, og ikke alle forfattere er komfortable med dette.

Litteratur som scenekunst

Det er ikke til å komme utenom at mye står og faller på scenisk tilstedeværelse. I alle fall på Komma. Der har arrangørene en jobb å gjøre. Lillehammer kinos sal 1 er tilrettelagt for filmvisninger mer enn foredrag med powerpoint. Forfatterne stod med skarpt lys i øynene midt i sin egen bildefremvisning, de lagde skygger på sine egne illustrasjoner og flere visste ikke hvilket bein de skulle legge vekten på eller hvor de skulle gjøre av armene sine. Det er ikke sikkert de merket det selv, en gang, men for en som skal kjøpe inn en forestilling, kan dette ha en del å si. Her skiller Marked for litteratur seg fra Marked for scenekunst eller musikk – det meste er laget for et klasserom eller et bibliotek, ikke for en scene. Det er noe helt annet å stå med scenelys på seg enn å stå i en skolesetting der man kan slenge seg på kateteret og finne frem noen bøker og være kompis. Scenen gjør at hver forestilling blir en utstilling, og ikke alle forfattere er komfortable med dette. Bruk heller andre arenaer, som bibliotek eller steder der det i mindre grad ser ut som fremføring og settingen blir mindre kunstig for litteraturformidleren – og for elevene som er med som prøvekaniner. De aller fleste av formidlerne ønsker kontakt med elevene, og da er avstanden ned til kinosetene faktisk ganske stor.

Hva skal litteratur gi seg ut for å være? Det er også et spørsmål Komma er en god arena for. Kunnskap om litteraturens status og bruk i skolen, mottakerapparatet, flermedialitet og ikke minst mulighet for elevenes medvirkning, hvordan de selv kan skape, er tema som bør være sentrale for en slik fagsamling. Hvor mye skal de enkelte prosjektene lene seg på andre kunstformer, og hvordan kan de berike hverandre? Hvor bredt kan man eksperimentere med litteratur uten at det blir noe annet?

Liv Gulbrandsen, forfatter og leder av Bokåret 2019, sa under forfatterdebatten at hun ønsker at Norge skal bli en kunstnasjon. Da må det jobbes hardt med å våge å være motvekt og å åpne opp for barn som skapende.

For barn elsker bøker, og de hater bøker. Det ærligste eller åpneste blikket på akkurat det tror jeg det er forfatterne som har. Elevene vet det kanskje ikke, men forfatterne og formidlerne vet at et DKS-besøk aldri bare handler om litteratur. Det handler om livet. Og livet har et høyst varierende pensum.


Stikkord:
· · · · · · ·