Forestillingen Pasjon tar kirkekulturen inn i Skolesekken

Stavanger domkirke er den eldste av domkirkene i Norge. Det vakre middelalderbygget passer perfekt til å arrangere mysteriespill inspirert av den middelalderske tradisjonen.

Den nye tradisjonen med å arrangere mysteriespill like før påske i Stavanger ble startet i år 2000. Årets forestilling er den femte i rekken, og det er en uttalt ambisjon fra stiftelsen Pasjon å kunne arrangere dette annethvert år, selv om målet ikke er nådd ennå.

Mens forrige forestilling i 2013 ble basert på allerede eksisterende musikk, har det i år blitt bestilt en nykomposisjon av Wolfgang Plagge. Teksten denne gangen er basert på boken An Impossible God av den britiske teologen Frank Topping.

Videregående-elever i Rogaland fikk i uken før påskeferien oppleve produksjonen i Stavanger domkirke. I forkant av forestillingen fikk skolene da del i et forberedende formidlingsopplegg. Jeg besøkte både et forhåndsforedrag og selve forestillingen.

K for kristendom og kulturell skolesekk

At Pasjon samarbeider med Den kulturelle skolesekken (DKS) er nytt av året. I og med at produksjonen er så vidtrekkende og involverer mange miljøer i Stavanger-regionen – fra menigheter til universitetet – er det en god idé å putte den i Skolesekken. På den måten kan elevene få innsikt i krysspåvirkningen mellom ulike miljøer – både profesjonelle og ideelle – og kanskje bli inspirert til å delta på lignende prosjekter selv.

Forberedelsesopplegget er dessuten tilpasset de ulike linjene ved de videregående skolene: Musikklinjen får besøk av domkantoren, linjen for kunst, design og arkitektur får besøk av scenografen, mens andre skoler får besøk av en teolog eller en historiker. Læreplanmål i både religion, historie og filosofi kan nok krysses av i hopetall i arbeidet med Pasjon.

Under en Kulturtanken-konferanse i november holdt kulturminister Trine Skei Grande en åpningstale der hun påpekte at kulturlivet er et av områdene i det norske samfunnet der det rekrutteres dårligst fra innvandrermiljøer. Hun ytret håp om at DKS kan virke som demokratiserende prosjekt og bidra til at flere andregenerasjons innvandrerbarn lokkes til kunstutdanningene.

Den kristne kulturarven har en selvsagt plass i det norske kulturlivet. Men hvor stor plass skal denne arven oppta i Skolesekken når DKS skal nå ut til en stadig mer sekularisert og multireligiøs befolkning? Når jeg leser informasjon på nettsiden til Pasjon og DKS Rogaland, blir jeg litt bekymret for hvordan det religiøse aspektet vil formidles: Er det nok kritisk distanse? Det legges vel ikke opp til forkynnelse i Den kulturelle skolesekken?

Nervøsiteten min avtar fort – allerede tidlig i forestillingen etableres tvilen som viktig element, idet Maria Magdalena stiller spørsmål til en gruppe troende:

– Hvem er denne guden dere tilber?
– Det vet vi ikke.
– Hvordan kan dere da med slikt alvor tilbe det dere ikke vet noe om?
– Vi tilber fordi vi ikke vet.

Denne korte scenen legger et fint grunnlag for undringen som medspiller og viser at det kan finnes ulike innganger til «mysteriet Gud i vår tid», en formulering som går igjen i materialet knyttet til forestillingen. Forestillingen har fått undertittelen «En pasjon – et mysteriespill – et rekviem», kanskje for å understreke at den kan handle om ulike ting for ulike publikummere ut fra deres personlige tro og livssyn. Først og fremst opplever jeg Pasjon som en historie om menneskene, formidlet gjennom en krysning av sjangre med kulturhistorisk betydning.

Forberedelser til forestilling

Når jeg besøker musikklinjen ved Skeisvang videregående skole i Haugesund, har de en gjesteforelesning med Oddgeir Kjetilstad, en av de to domkantorene i Stavanger, som viser seg å være ypperlig forberedt på målgruppen. Med musikkfaglig tyngde formidler han historien om arbeidet med Pasjon, men legger også inn små quiz-spørsmål med karamell-premie underveis, som «Hva jobber en kantor med?» eller «Når omtrent var middelalderen?»

Når han forklarer faglige ting som forholdet mellom tekst og tone, holder han seg på et nivå som passer elevene. Vi får bli kjent med gjennomgangstemaet i forestillingen og se en kort videosnutt med intervju av Wolfgang Plagge. Mot slutten må vi alle reise oss for å øve inn en firstemt coda, som elevene nærmest bladsynger. Kjetilstad varsler at han på et tidspunkt i forestillingen påfølgende uke kommer til å snu seg mot publikum mens han dirigerer, som et tegn til at elevene skal stemme i. En forberedelsestime som dette gir nyttig innsikt i den kunstneriske prosessen.

Stor kirkemusikk

Jeg har ikke mulighet til å se dagforestillingene med elevene, men besøker en fullsatt premiere i Domkirken. Publikum sitter langs sidene av en korsformet scene som strekker seg gjennom hele skipet. Foran ved alteret sitter orkesteret, ledet av Kjetilstad. Korene i domkirken er plassert bak publikum i den fremste delen av skipet.

Idet orkesteret begynner å spille premierekvelden, kjenner jeg igjen temaet med en gang. Det får vokse seg inn i nydelige, brede klaseklanger, og nye variasjoner over temaet oppstår ut fra klangene. Wolfgang Plagges komposisjon skaper sterke stemninger i seg selv samtidig som den underbygger godt de stemningene som skapes gjennom replikk og regi. Det veksles mellom rein tale, resitativ og sang, noen ganger med brå overganger mellom disse som virkemiddel. Lydmessig skjer det så mye vakkert at jeg iblant skulle ønske jeg kunne lukke øynene og bare lytte. Musikken er så interessant at den ville klart seg fint som en rein konsert også.

Hilde Toresdatter Tangen som En kvinne fra Jerusalem utmerker seg både i sang og scenenærvær. Blant skuespillerne har Even Rasmussen og Mette Arnstad sterk utstråling som henholdsvis Centurionen og Maria, Jesu mor.

Imponerende tekstarbeid

Koret spiller en viktig rolle. Det markerer ofte skift i fortellingen, både gjennom egne deler eller idet det ligger under monologene til solistene. Bortsett fra små latinske utdrag fra rekviem-liturgien er all tekst på norsk.

Jesu lidelseshistorie fortelles gjennom øyenvitner – noen av dem navngitte, som Maria Magdalena eller Simon, andre ikke, som en tjenestepike og en soldat. Et av forestillingens fineste grep er at hovedpersonen selv ikke er representert av en skuespiller på scenen. Vi hører om ham – og føler dermed med ham.

Teksten er til tider middelaldersk i brutalitet – det den skildrer er sterk kost, slik er Bibelen. Selv om manuset låner bibelsitater innimellom er den imidlertid aldri arkaisk, men alltid lett å forstå. Språkdrakten er moderne og stilen gjennomført.

Manuset rommer mye poesi, men de konkrete opplysningene om hendelsesforløpet rundt Jesu korsfestelse (som at han måtte gjennom seks rettssaker på tolv timer, både om natten og om morgenen) gir samtidig liv til skildringene og gjør at historien kommer nærmere. Når replikken «Et menneske, det var det han var» understrekes, føles dette som et mantra for forestillingen. Det kommer tydelig frem at det er blitt gjort et grundig manusarbeid. Tekstheftet som alle publikummere får utdelt er det nok mange som vil ha glede av å ta vare på.

Det hellige

Regien er også svært gjennomtenkt og god, uten for mye frem og tilbake – det ville blitt en utfordring for publikum med tanke på hvordan vi er plassert i kirkerommet. Bevegelsene er lett stiliserte, men ikke mer enn at utøverne føles nær oss i uttrykket. Vi sitter allerede ekstremt tett på dem, så tett at jeg blir litt engstelig for HMS-en når skuespillerne flytter på tilsynelatende tunge trebjelker like ved scenekanten.

En av bjelkene skiller seg fra de andre, den er halvveis gjennomsiktig og fylt av lys. Lysbjelken får representere både korset, graven og iblant kanskje også noe udefinert guddommelig eller hellig. Resten av det visuelle uttrykket er relativt nedtonet, med enkle kostymer, hovedsakelig i grått og sort. Det har et hint av middelalder samtidig som det er tidløst, og fungerer godt i sammenhengen.

Akkurat som forestillingen ble innledet ved at noen barn beveget seg over scenen liksom utforskende, får barna avslutte kvelden. De stiller seg rundt den vakre lysbjelken og ser spørrende opp på den. Denne barnlige undringen og den gjennomgående mystikken i forestillingen rører ved noe i meg – det kjennes som om den går til kjernen av det som ofte omtales som kunstens essens: å si noe om det å være menneske i verden. Teamet bak Pasjon har lykkes i å få frem noe som føles som et mysterium, noe som kan berøre og angå mange, uavhengig av tro.

For elevene kan det være inspirerende å se et så omfattende samarbeid mellom profesjonelle, amatører og utøvere under utdanning. Gjennom enkle, virkningsfulle grep formidles Jesu lidelseshistorie på en sterk og rørende måte. En fin balanse i forholdet mellom tekst, regi og musikk har resultert i en smakfull og inkluderende forestilling som tåler å gjenbrukes i fremtiden. Dersom samarbeidet mellom stiftelsen Pasjon og DKS fortsetter, kan kanskje også diskusjonen om kirkens plass i kulturlivet og skolen utgjøre et interessant utgangspunkt for fremtidig formidlingsopplegg knyttet til Pasjon.