Forrædere i fåreklær




Traitor er actionfylt teater som lykkes i å engasjere, men lider under rotete behandling av tematikken som tas opp.

Traitor utspiller seg i et offentlig bygg, nærmere bestemt Plassen i Molde, en kulturarena med bibliotek og teater. Samme dag som forestillingen starter, får de rundt 30 publikummerne som har billett til til forestillingen tilsendt en kryptisk epost med informasjon om hvor og når vi skal møte opp. «Jeg kontakter deg fordi du fortjener en stemme», står det blant annet i eposten. Avsenderen er «Citizen Zero», og eposten avsluttes med en advarsel om å ikke stole på noen.

Ordlyden i eposten er av det konspiratoriske, skumle slaget og skisserer en kontur av den verdenen vi er i ferd med å tre inn i. Reaksjonen fra ungdomsskolepublikummet idet vi er i ferd med å begynne, tyder på at de er ambivalente. Det virker som om de synes det er spennende, men de er enda ikke helt komfortable med å ta steget helt over i fiksjonen.

Eposten er også en indikasjon på at vi i publikum skal innta rollen som kritiske deltagere på jakt etter svar som vil sette oss i stand til å løse et viktig problem. Men etter hvert som forestillingen skrider frem blir det klart at vår handlingsfrihet er mer begrenset enn det gis inntrykk av innledningsvis.

Traitor


Idé : Esther Richardson og Cecilie Lundsholt i samarbeid med dramatiker Richard Hurford

Regi: Cecilie Lundsholt og Esther Richardson

Oversettelse og regihjelp: Elisabeth Topp

Dramaturg: Richard Hurford

Scenograf og kostymedesigner: Kate Unwin

Komponist: Richard Hammerton

Film og grafisk design: Anders Nybø

Lys og lyd: Jonas PA Fuglseth

Kostyme: Gerd G. Austnes og Freya Busby

Med publikum som aktive deltagere

Traitor er et labyrintteater, et slags heseblesende rebusløp gjennom et offentlig bygg etter stengetid. Plassen har blitt gjort om til et gåtefullt sted, fylt med hemmeligheter, og de mange PC-ene og skjermene i bygget brukes for å meddele oss informasjon om hva det er som foregår og hvor vi skal ta veien.

Forestillingen er utarbeidet av to regissører, Esther Richardson og Cecilie Lundsholdt, i samarbeid med dramatiker Richard Hurford, og har blitt satt opp i to offentlige bygg i samme tidsperiode – i York og i Molde. Traitor omtales som stedsspesifikt teater og transformerer et miljø mange av publikummerne kjenner godt til en teaterscene.

Av programmet kommer det frem at skaperne ønsker å nå frem til dem som synes teater er kjedelig, og at målet er å gi ungdommer en opplevelse av at teater kan være spennende. Hovedfokuset har vært å eksperimentere med formen, og skaperne skriver selv at dét å lage denne formen for opplevelsesteater var en idé som kom før tanken om tematikk.

Det hele starter med at en SUV kjører opp på fortauskanten på taket ved takinngangen til Plassen. En kvinne i dressjakke og skjørt kaster seg ut av bilen, før hun løper til hovedinngangen på biblioteket og hamrer løs på glassdørene. Hun henvender til oss og spør om ikke vi kan hjelpe henne med å finne datteren Emma som befinner et eller annet sted innenfor. De fleste i publikum hjelper engasjert til med å banke på ruta, helt til en motvillig vaktmester (Kevind Mbugua) til slutt blir overtalt til å låse opp dørene.

Så snart vi er inne i biblioteket, deles vi i to grupper. Jeg blir med i gruppen som følger moren (Thale Tornes) og en småirritert renholdsarbeider (Jonas Delerud) innover i tredje etasje, mens den andre gruppen blir med vaktmesteren ned til første etasje.

Av programmet kommer det frem at skaperne ønsker å nå frem til dem som synes teater er kjedelig.

Fra forestillingen Traitor på Plassen i Molde. Foto: Anders Nybø

Det kan sies å eksistere et misforhold mellom det nivået av skepsis det oppfordres til i forkant av forestillingen, og den saueaktige flokkmentaliteten som den dramaturgiske modellen etablerer.

Mer komplisert enn først antatt

Den innledende eposten fra Citizen Zero signaliserte at situasjonen langt mer omfattende enn en leteaksjon etter en frustrert tenåring. Mistanken forsterkes når Emma (Line Brå Johansen) greier å komme i kontakt med oss når moren et kort øyeblikk ikke er tilstede: På en video avspilt på bibliotekets skjermer forteller Emma oss at ting ikke er som de virker. Hun forteller oss at vi må finne frem til et rom i bygget hvor vi vil finne viktig informasjon.

Idet videoen slutter, vender moren tilbake og spør ivrig om hva Emma sa på videoen. På dette tidspunktet blir det tydelig at de fleste i publikum har tredd inn i fiksjonen, og stoler på Emma. De svarer at Emma ikke sa noe, men den frustrerte renholdsarbeideren bryter publikums taushet og forteller moren hva Emma sa.

Når vi kommer oss til rommet Emma beskrev, finner vi et nettverk av bilder, dokumenter og slagord som er hengt opp på veggen. Nå avslører Diane at hun er ikke kun en bekymret mor, hun arbeider for PST (Politiets sikkerhetstjeneste). Hun forteller oss også at vaktmesteren, Jason, er medlem av Citizen of Nowhere, en farlig terrororganisasjon som forsøker å offentliggjøre hemmeligstemplet informasjon.

De to står altså på hver sin side i en alvorlig konflikt, og de har begge som mål å finne frem til Emma først.

Fra forestillingen Traitor på Plassen i Molde. Foto: Anders Nybø

Lek på alvor

I Traitor stilles publikum overfor en problemstilling som blir stadig mer aktuell. Handlingen tvinger oss til å spørre oss selv: Er overvåkning av egen befolking nødvendig, eller er det et uakseptabelt middel for å bekjempe kriminalitet og terror? Er Edward Snowden og Chelsea Manning heroiske varslere, eller landssvikere og terrorister? Skal vi ha tillit til at staten har gode intensjoner og la myndighetene beholde sine hemmeligheter, eller er det nødvendig å ta opp kampen mot overvåkingssamfunnet – selv om det innebærer at man bryter loven? Spenningsnivået og det høye tempoet virker nærmest lammede, men dette er samtidig et grep som gjør at vi føler disse problemstillingene på en ny måte.

Traitor kan sammenlignes med retninger som Immersive Theatre fordi vi som publikummere trer inn i, omsluttes og tar del i handlingen. Men i motsetning til Immersive Theatre er publikum her ikke frie til å fatte valg som endrer det narrative forløpet i forestillingen.

For selv om vi på forhånd har blitt oppfordret til å være på vakt, ikke stole på noen og være kritiske til informasjonen vil tildeles, er vi, når alt kommer til alt, passive deltagere. Vi følger, om enn litt nølende, alle instruksjonene og beskjedene vi gis. Vi lister oss stille i korridorer og trapper, gjemmer oss bak scenetepper, ransaker, på kommando, en bil på jakt etter informasjon. Vi trekkes med inn i en situasjonen, men handingsforløpet er lagt. Ingenting vi gjør kan endre det.

Det kan sies å eksistere et misforhold mellom det nivået av skepsis det oppfordres til i forkant av forestillingen, og den saueaktige flokkmentaliteten som den dramaturgiske modellen etablerer. Det å opprettholde illusjonen om at du er et reflektert menneske på jakt etter informasjon, krever en slags suspension of disbelief hvor du som deltaker må ignorere opplevelsen av å være en ukritisk nikkedukke. Denne dobbeltkommunikasjonen «tenk kritisk, ikke stol på noen» og samtidig «gjør som jeg sier» kunne ha vært utnyttet for å tematisere mangelen på kontroll og egenrådighet i dagens informasjonssamfunn. I stedet oppleves forestillingen mer som en berg og dalbane. Den raser av gårde på fastlagte skinner.

Forestillingen går langt i å kartlegge en kompleks og interessant situasjon, men sluttdilemmaet fremstår for enkelt.

Et reelt dilemma?

Etter at vi har fått tildelt all informasjonen, beslutter Emma at vi alle nå må fatte et valg. Men selv da får vi kun valget mellom to mulige utveier å stemme på. Skal minnepinnen med informasjon gis til moren og PST? Eller til Jason, vaktmester og medlem av Citizen of Nowhere?

Når stemmene er talt opp, ser det ut til at praktisk talt alle stemmene går til fordel for Citizen (ifølge arrangørene ble dette resultatet i alle forestillingene med unntak av én forestilling). Man kan hevde at det ble lagt klare føringer på publikums valg. Emmas mor, representanten for PST, fremstår som i overkant usympatisk gjennom hele forestillingen. Heller enn å få oss til å tro at vi er på samme lag – borgere som slåss mot krefter som truer vår trygghet – kommanderer og truer hun oss, omtaler datteren som psykisk ustabil og virker mest opptatt av å redde sitt eget skinn. Hun fremstår i det hele tatt som et karikert bilde på statlig overformynderi.

Forestillingen går så langt i å undergrave hennes posisjon at eneste rette valget synes å være å støtte Citizens of Nowhere.

Et annet problem er hva valget koker ned til. Forestillingen går langt i å kartlegge en kompleks og interessant situasjon, men sluttdilemmaet fremstår for enkelt.

Svaret på om hvorvidt publikum mener PST skal få lov til å hemmeligholde sitt overvåkningsprogram, eller om vi heller vil at Citizen of Nowhere skal lekke dette til offentligheten, sier strengt tatt veldig lite om vi er for eller imot overvåkning. Det sier mer om vi er for eller imot demokrati og åpenhet. For meg er det langt enklere å ta stilling til dét enn det er å bestemme meg for om overvåkning er noe jeg ønsker at staten skal få lov å benytte seg av for å sikre vår trygghet.

Form og innhold

Traitor staker ut en interessant og fruktbar vei å gå når en skal lage teater for ungdom. En utfordring i denne formen for interaktivt teater er at det å sikre fremdrift i narrative forløpet ofte kan gå på bekostning av publikums handlingsrom. Samtidig er det klart at forestillingen lykkes i å trekke ungdom med inn i forestillingen, og at den er både underholdende og spennende.

Jeg kan spekulere på om forestillingen hadde blitt styrket av å gi publikum anledning involvere seg mer. Men Traitors største svakhet er den litt tendensiøse og lettvinte behandlingen av tematikken.