Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Forskeren som den lekne helten

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

tirsdag 15. oktober 2013

I nasjonsbyggingas glansdager var ingeniøren barnelitteraturens helt. Nå har forskeren overtatt helterollen som den store kunnskapsbyggeren som skal frelse oss inn i framtida. Men er barnas forskerhelt fritatt fra moralsk ansvar?

↑ Vi har til alle tider vært nysgjerrige på hvordan det er ute i rommet. Mihály Zichy - illustrasjon til Imre Madáchs «Menneskets tragedie» – I rommet.

«Nysgjerrig på bakterier» er det ferske tilskuddet til «Nysgjerrig på»-serien fra Mangschou forlag. Som de tre foregående bøkene, ivaretar den selv de smarteste og mest vitebegjærlige barna i aldersgruppa 8-12 år. Serien er skrevet av dyktige formidlere som har lagt ned mye arbeid i å finne fram relevant, veldokumentert og oppdatert kunnskap på sine felt. Bøkene oppmuntrer til å forske, og framstiller forskning som et attraktivt yrkesvalg.

Det jeg stusser over etter å ha vurdert dem alle, er hvordan forskeren framstår som den moderne helten. Smart, energisk og nysgjerrig som et barn – og litt for ofte uten det moralske ansvaret man kan forvente av en voksen.

Serien er kommet til i samarbeid med Nysgjerrigper, Norges forskningsråds satsing på barn. Hver av bøkene repeterer «Nysgjerrigpermetoden», en seks trinns oppskrift på hvordan man kan forske selv.  Fraværet av etisk refleksjon starter allerede her. Hva med et sjuende punkt: Er det du vil undersøke så viktig at det er greit om noen kommer til skade under forsøket?

Fakta


«Nysgjerrig på edderkopper» av Dagny Holm. Illustrasjoner av Per Dybvig og Yokoland. Mangschou 2010

«Nysgjerrig på hvordan verden ble til» av Ingrid Spilde. Illustrasjoner av Espen Friberg. Mangschou 2011

«Nysgjerrig på roboter» av Magnus Holm. Illustrasjoner av Espen Friberg. Mangschou 2012

«Nysgjerrig på bakterier» av Bjørn Arild Ersland. Illustrasjoner av Espen Friberg. Mangschou 2013

Edderkopper i hasjrus

Dagny Holm satte standarden for serien med «Nysgjerrig på edderkopper» i 2010. Det fikk hun velfortjent Kulturdepartementets fagbokpris for.  Siden er det blitt én bok hvert år, samtlige med støtte fra Det faglitterære fond. Mye er åpenbart investert i kvalitetsdesign fra designbyrået Yokoland.

I likhet med mange moderne fagbøker for barn, kan serien oppsummeres i to ord: kunnskap og kuriosa. «Nysgjerrig på»-tittelen signaliserer en viss distanse til fagbøker beregna på skolebruk. Hvor mye hver enkelt tittel skiller seg fra skolebøker, avhenger av i hvor stor grad kuriosa er prioritert framfor systematisert kunnskap. Edderkopp-boka gir blant annet en illustrert innføring i hvordan edderkoppnett ser ut når de er utført av edderkopper dopa på henholdsvis hasj, amfetamin, koffein og sovemiddel. (I 1948 mente forskeren Peter N. Witt at dette var billigste måten å teste urinprøver på.) Her fins med andre ord også kunnskap som egner seg for selskapslivet.

I tråd med seriekonseptet oppfordrer Dagny Holm leseren til å forske på edderkopper selv. Du kan fange den i et glass, men hun ber deg: «Ikke la den være fanget i mer enn et par timer.» Hvordan skal vi da forstå presentasjonen av en fastspent edderkopp som produserer tråd til en snelle? «Silken skal brukes til forskning», forteller bildeteksten. Rettferdiggjør det metoden?

Du kan holde en edderkopp fanget i et par timer.

En femte dimensjon

Når det gjelder astronomisk forskning, er antakelig pengebruken det etisk mest betenkelige. Hva får vi egentlig igjen for alle milliardene som brukes på å undersøke verdensrommet? Det er forståelig at Ingrid Spilde ikke bruker plass på det i «Nysgjerrig på hvordan verden ble til» (2011). Den erfarne forskningsjournalisten og skolebokforfatteren har mer enn nok med å svare på spørsmålet. Det er ikke enkelt å forklare hva som skjedde før «Big bang»:

På det tidspunktet fantes det verken noe rom som du kunne oppholde deg i, eller noen tid som tikket. Før universet ble født, var det rett og slett ingenting. Men så skjedde det noe. Selv ikke verdens flinkeste forskere vet hva som skjedde aller, aller først. Men antakeligvis dukket det opp et slags punkt.

Til tross for en inkluderende fortellerstemme og rike illustrasjoner, føler jeg meg ikke akkurat oppmuntra til å finne ut mer på egen hånd. Er emnet rett og slett for komplisert? Spilde går svært optimistisk til verks i forsøket på å gi oss mørk materie og mørk energi og muligheten for en femte dimensjon: «Siden vi bare har opplevd fire dimensjoner [høyde, lengde, dybde, og tid], er det nesten umulig å forestille seg hvordan en femte eller sjette dimensjon ville arte seg.» Her kunne gjerne nøkternheten fått vike for noen fantasieggende spekulasjoner. «Hvordan verden ble til» er den som minner mest om en skolebok: Jeg leser videre mer av plikt enn av lyst. Ambisjonen om å gi innføring i astronomi og geologi i ett jafs står det likevel respekt av – selv om de yngste leserne nok må ha mye hjelp for å få skikkelig utbytte.

Hva skjedde før Big Bang?

Roboter kan støvsuge huset for deg.

Forbeholdsløs jubel for teknologien

Da har forskningsjournalist Magnus Holm hatt en langt mer takknemlig oppgave med «Nysgjerrig på roboter» (2012). Også denne teksten er velskrevet, og Holm har gjort et fascinerende utvalg. Samtidig er det her jeg sterkest savner større etisk refleksjon. Holm skriver entusiastisk også om spionhelikoptre og droner: «Dronepiloten kan til og med sitte tusenvis av kilometer unna!» Han innrømmer riktignok at det kan være greit at forsøkene med å radiostyre levende insekter går tregt: «Det er kanskje ikke bare dumt. Nå slipper vi i hvert fall å bekymre oss for fjernstyrte spionfluer en stund til.» Teknologioptimismen virker temmelig naiv. Robotforsker Kristin Ytterstad Pettersen er sitert på at sykehuspersonale vil få mer tid til å ta seg av pasientene, dersom bare roboter får ta over de tyngste løftene. Avslutningsvis er Holm innom bevæpna roboter: «foreløpig vil ikke militæret ha roboter som kan angripe på egen hånd. Men kanskje vil de ønske seg smartere og mer selvstendige roboter en gang i framtida. Da er det viktig at disse robotene oppfører seg akkurat som de skal.»

Det er påfallende hvor ofte Espen Fribergs naive illustrasjoner heller enn fotografier viser robotene som beskrives. I møte med konkrete roboter fra vår samtid blir det ekstra tydelig at forskningsformidlerne i «Nysgjerrig på»-konseptet kan nøye seg med det vi i mediefaget kaller skrivebordsjournalistikk (riktignok med svært mange kilder). Skrivebordsjournalistene er dem som skaffer seg informasjon via telefon og ved hjelp av tekst og bilder laget av andre – de reiser ikke ut selv for å skaffe seg førstehåndskjennskap. Det blir gjerne for dyrt og tidkrevende. Men desto vanskeligere er det å skape virkelig nærvær i det fortalte.

For hvor gjerne skulle jeg ikke føle at jeg var tilstede i Sør-Korea for å møte robotlærerne som har overtatt store deler av engelskundervisningen. Eller leve meg inn i hvordan det er å ha en støvsugerrobot i huset. «Disse praktiske små robotene koster tre-fire ganger så mye som en vanlig støvsuger. Til gjengjeld tar de seg av hele støvsuginga på egen hånd, mens du gjør noe helt annet.» Eller hva med et besøk i robothuset i Hatfield utafor London, der forskere tester hvordan hjemmehjelp-roboter best kan oppføre seg. Foretrekker jeg at den snakker med streng eller vennlig stemme når den minner meg om å ta medisinene mine?

Mylder av forsøksmus

Litt tettere på kommer vi i seriens nyeste tilskudd, «Nysgjerrig på bakterier». Bjørn Arild Ersland lar hovedkilden sin komme direkte til orde i innskutte kapitler. Tore Midtvedt, pensjonert og pasjonert professor i mikrobiologi, forteller levende om sin forskning blant annet med avføring. I hans framstilling framstår forsøk på mus som helt nødvendig for å skaffe livsviktig kunnskap om bakterier. Det ville styrka boka om den også hadde gitt en kjapp gjennomgang av reglene for dyreforsøk.

Den røde tråden knytter seg til hvordan forskere oppdaga bakterier og sammenhengen mellom bakterier og sykdom. I kapitlet om farlige bakterier, forsikrer Ersland om at sjansen for å bli angrepet er veldig liten. Likevel nøler han ikke med å bruke krigsmetaforer for å beskrive konkurransen mellom «snille» og «slemme» bakterier. Pressen har fått kritikk for denne måten å skildre sykdom på. Over tid gjør det noe med oss når kroppen blir framstilt som en slagmark.

«Nysgjerrig på bakterier» er likevel en svært god fagbok. Språklig er den på høyde med «Nysgjerrig på edderkopper», kildematerialet er ferskt, utvalget fungerer godt. Jeg lærte mye jeg ikke visste fra før. Og ikke minst har Ersland latt et par kilder komme til orde med kontroversiell kunnskap: Tore Midtvedt forklarer hvorfor han er skeptisk til genmodifisert mat (vi kunne gjerne samtidig fått vite hvor utbredt slik mat er), mens forskeren Roald Kommedal tar til orde for å bruke kloakk til å bekjempe oljesøl.

Den uklanderlige helten

På bakgrunn av den litt mangelfulle etiske refleksjonen i deler av denne serien, er det godt å se hvordan Ersland nyanserer heltebildet ved å inkludere forskertabber. Han argumenterer både for og imot russerne som vil ta vannprøver fra innsjøene under isen i Antarktis. Tenk om de forurenser en kilde med unike bakterier – eller tenk om de finner bakterier som kan gjøre noe helt unikt nyttig for oss – som å spise CO2? Vi får vite hvordan en gal antakelse om bakterier førte til årelating, hvordan bruk av gjødning med antibiotika ødela kornavlinger i Kina, og hvordan britenes eksperimenter med miltbrannbakterier til krigføring har lagt to øyer øde.

Historien om Gerhard Henrik Armauer Hansens innsats for å bekjempe leprabakterier, er derimot fortsatt historien om en helt. Man skal selvfølgelig anerkjenne hans vitenskapelige innsats, men er det klokt å underslå at han ble fradømt retten til å behandle pasienter 31. mai 1880? Han ville finne ut om mikroorganismer fra en spedalsk knute kunne utvikle seg hos en pasient med den glatte formen for spedalskhet, derfor injiserte han leprasmitte i øyet hennes mot hennes vilje. Det slapp han ikke unna med. Dommen fikk stor betydning for hva forskere i legevitenskap seinere har kunnet tillate seg.

Når man skal vekke interesse for forskeryrket, er det naturlig å legge vekt på at forskning er gøy og viktig. Det bør likevel ikke få overskygge at det også innebærer makt og ansvarlighet.

Anmeldelsen var første gang presentert på barnebokkritikk.no 29.08.2013.

Pasjonert professor forteller levende om avføring.


Stikkord:
· · · ·