Denne DKS-forestillingen er fortellerteater i verdensklasse

Det er onsdag morgen, og sammen med en håndfull lærere og elever fra 6. og 7. klasse på Heggedal barneskole går jeg inn i gymsalen for å se teaterensemblet New International Encounters’ (NIE) forestilling We Come from Far, Far Away. Vi tar av oss skoene, og to av skuespillerne møter oss på utsiden av et stort, kjegleformet telt og ønsker oss velkommen. Teltet forestiller en mongolsk jurt og er bygget opp av en rekke smale trebjelker med hvitt stoff rundt. Inne i teltet bes vi om å sette oss på benker og tepper på gulvet. Foran oss på scenen er det enda et telt, det er lite og blått.

Den pregløse gymsalvirkeligheten er for lengst glemt når vi lytter til live gitarmusikk. Det kjennes som om vi selv har blitt reisende, idet teltet fungerer som et midlertidig oppholdssted og gir assosiasjoner til både nomadiske livsformer og flyktningleirer.

Tett på virkeligheten

De scenografiske valgene er med andre ord skreddersydd for å forsterke fortellingen We Come from Far, Far Away formidler til sitt unge publikum. NIE henter ofte materiale fra verdenshistoriens skyggesider, blant annet i oppsetningen Hanna og Heinz, der tyskerjentenes skjebne i Norge under andre verdenskrig var temaet. Denne gangen er det derimot samtiden og virkelige historier fra den pågående flyktningkrisen i Syria som danner et dokumentarisk utgangspunkt for forestillingen, hovedsakelig gjennom intervjuer ensemblet har gjort med mindreårige asylsøkere fra 13-18 år på Hvalstad Transittmottak i Asker.

Vi møter kameratene Omar og Rezan, to unge, syriske flyktninger fra Aleppo og får høre fortellingen om flukten helt fra de kryper gjennom et hull i et gjerde, til ferden i overfylte lastebiler og båter, på tog gjennom Europa fram til den etterlengtede destinasjonen Norge. Når Omar i tillegg dør under båtreisen, er det lett å tenke seg at et slikt materiale fort kunne blitt til en times lang utlegning av grusomheter og håpløshet, men NIE makter å balansere alvoret i fortellingen med en overraskende humor. Dermed blir historien desto mer levende, nyansert og troverdig på scenen.

Skildringen av Omar og Rezan er spesielt vellykket. De to som knapt har blitt ungdommer, er fulle av håp og livsmot. Midt i unntakstilstanden finnes en rekke dagligdagse øyeblikk som fremkaller latter hos publikum. Blant dem er åpningsscenen der Rezan viser oss en filmsnutt på telefonen av en sint, gresk butikkeier som skriker til ham fordi han ikke forstår språket.

Humor og publikumsinteraksjon

Det mest slående med We Come from Far, Far Away er hvordan enkle virkemidler som live musikk, figurteater, skyggeteater, fysisk komikk, fortellerteater og spilt dialog glir sammen til en finstilt dramaturgisk helhet uten et eneste sceneskift. Det er fascinerende å være vitne til hvordan bruken og variasjonen i virkemidler åpner opp for en tidvis leken, humoristisk og lett tilnærming til et såpass alvorlig og tungt stoff.

Når Omar og Rezan løper for å overleve, skjer det i et heseblesende, tegneserieaktig og overdrevet fysisk uttrykk, akkompagnert av gitarmusikk. Scenen der Rezan forsøker å se tysk ut, men holder avisen feil vei, er av samme kaliber. Det absolutt morsomste høydepunktet er en scene der politiet leter etter Rezan mens han gjemmer seg inne i et telt. Politiet spilles med hånddukker og utgjør et slags klassisk radarpar der den ene er dum og den andre smart. De snakker på fransk-engelsk mens de forteller tørre vitser og sier uforglemmelige ting som: «Open up in the name of the European Union. It’s not European to not answer».

Etterhvert henvender politiet seg til oss i publikum og spør om noen har sett et lite, blått telt. De velger ut bestemte elever, kommer med lovnader om sjokolade og i et sekund settes vi på prøve mens spenningen stiger. Er det noen i rommet som er villige til å avsløre hvor Rezan skjuler seg? Vi involveres i et lite skjebnedrama der vi får kjenne på vårt eget moralske kompass, uten at vi stilles til veggs så lenge at det blir uhyggelig. Den forsiktige interaksjonen med publikum, samt vekslingen mellom humoristiske scener og scener der alvoret dominerer, skaper en nødvendig og vellykket dynamisk variasjon i We Come from Far, Far Away.

Visuelt uttrykk og nøktern scenetekst

At NIE med denne forestillingen har laget fortellerteater i verdensklasse blir desto tydeligere i de tyngste scenene. Ulike objekter tas i bruk og forsterker innholdet i sceneteksten på en måte som virkelig fester seg i hukommelsen. Grusomhetene i Aleppo er skildret gjennom skyggeteater spilt på det lille blå teltet på scenen. Når Omars død senere iscenesettes, utnyttes potensialet i det visuelle uttrykket på en effektfull måte som er minst like viktig som teksten. Omar, i skuespiller Marina Popovics skikkelse, stiller seg i midten av publikum og lyser med lommelykt på en dukke som forestiller ham selv.

Da Omar faller i vannet i forsøket på å hoppe fra en båt til en annen og faller mot havbunnen, får vi bare de nødvendige detaljene om hendelsen mens vi betrakter dukken. Vi får høre om hvordan kroppen reagerer ved drukningsdød og hvordan lungene fylles med vann til de slutter å virke. Sceneteksten er nøktern i skildringene av de tyngste hendelsene og gir avstand til det som fortelles slik at vi kan gjøre oss våre egne tanker, samtidig som de visuelle virkemidlene skaper klare bilder som fester seg på netthinnen.

Kunsten å fortelle om det verste i verden

Det er liten tvil om at NIE gir kjøtt og blod til et akutt tema publikum allerede kjenner i en forestilling som er tvers gjennom velkomponert og fenger sitt publikum. Jeg lar meg rive med, jeg også.

Det er i vinden å lage barneteater av flyktningeproblematikk og NIE er ikke alene om å interessere seg for tematikken. Under fjorårets Showbox-festival var det flere forestillinger som ga oss en smakebit på scenekunstens politiske potensial.

Slik Karl Fredrik Tangen og Lisbeth Fullu Skyberg påpeker i kommentaren «Flyktningeteater som opium for folket» er det alltid en risiko for at politisk teater for barn reduserer komplekse politiske spørsmål til moralske dilemmaer med ett svar.

Når NIE først klarer å lage fortellerteater i verdensklasse på denne måten, skulle jeg ønske de hadde gått et hakk lenger og introdusert et eller flere motstridende perspektiver på flyktningkrisen. De eventuelle kulturelle forskjellene som antakeligvis eksisterer mellom syriske og norske barn blir også i liten grad utforsket.

We Come from Far, Far Away er derfor utvilsomt begynnelsen på en samtale som kan fortsette ikke bare innenfor skolens fire vegger, men også ute i verden.