Fossiler og skrik




Det er kritisk for de estetiske fagene om dagen. Kunstfagene har lav status og nedprioriteres til fordel for realfagsundervisning og Pisa-tester, og det til tross for at det jevnlig publiseres forskningsartikler som indikerer at estetisk kompetanse gir positive skoleresultater.

Det er ikke uten grunn at jeg tenker skole, der jeg vandrer rundt i Munchmuseets ominnredede saler og snubler bort i alt fra gulnede plansjeverk, utstoppede dyr og preserverte dyr på formaldehyd til 150 millioner år gamle fossiler – alt i forening med Munchs arbeider. Munchmuseet har etter 50 års naboskap inngått et samarbeid med Naturhistorisk museum, og resultatet, utstillingenGjennom naturen, virker nærmest som en offensiv flørt rettet mot barn og lærere.

Fra Edvard Munch, Gjennom naturen. Foto: Munchmuseet

I introduksjonsteksten på prosjektets nettsider kan vi lese at tanken er å peke på sammenhengene mellom Munchs kunstnerskap og naturvitenskapen. Dette høres ut som en glimrende mulighet for interaksjon, noe som gjerne frister barns engasjement og nysgjerrighet. Utstillingen innfrir dog ikke disse forventningene. Riktig nok har et par demonstrasjonsinstallasjoner som inviterer til samspill fått plass i utstillingen, som for å bekrefte tematikken i rommene de er plassert i. Men brannøvelsen som ble utløst denne morgenen gjorde større inntrykk på gruppen med 5. klassinger som jeg møtte i garderoben.

Rommene er tematisk organisert og gir innføring i alt fra fossiler og bergarter til evolusjonsteori, lysets spalting, dyrenes fysiologi, fargenes sammensetning, årstidenes syklus og planteliv satt opp mot Munchs motivkrets, grafiske metoder, materialbruk, tegninger, skisser og fargepalett. Den zoologiske avdelingen er min favoritt. Med litt velvilje kan dette rommet faktisk klassifiseres som interaktivt. Den tablålignende oppstillingen av utstoppede dyr og formaldehyd-hermetiserte amfibier og krypdyr danner en troverdig scenografi til Munchs satiriske fabel Alfa & Omega.

Sjalusidramaet, som Munch skrev og illustrerte under sitt åtte måneder lange opphold på Dr. Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, befinner seg i grenselandet mellom det søtladne, groteske og vulgære, og er i sin originale form ikke et eventyr for barn, men et hånlig oppgjør med Kristianiabohemens seksualmoral. Munchmuseets omviser presenterer imidlertid en annen tolkning av Munchs alternative skapelsesberetning, tilpasset en gruppe 10-åringer som lytter våkent til prosadiktet og beretningene rundt de 22 litografiske illustrasjonene.

«…jeg følte det gik et stort uenneligt skrig gennom naturen.» Den siste strofen i teksten Munch skrev om maleriet Skrik dannet inngangen til utstillingen. Heldigvis er det enda litt saft som kan skvises ut av denne gjennomkokte poteten av et verk. Som selve kronjuvelen i museets samling er Skrik her parkert i selskap med fossilet Ida. Den 47 millioner år gamle apejenta, med artsnavnet Darwinius Masillae, vakte stor oppmerksomhet da hun ble presentert for første gang i 2009. I mediene ble Ida lansert som «the missing link» i menneskets evolusjonære utvikling fra ape til menneske. Nå er ideen om ett manglende ledd ikke videre anerkjent innen naturvitenskapen, og i følge fremtredende biologer er fossilet på ingen måte revolusjonerende. Som merkevarer står klenodiene Skrik og Ida dog i stil der de konkurrerer om oppmerksomheten i samme monter. Femteklassingene som jeg tyvlytter på synes «bildet» av Ida ligner litt på Skrik, eller var det omvendt? Selv om det er Munch-ranet de helst vil høre mer om, avslører de overraskende mye kunnskap om Skrik, noe som kan tyde på at Munchmuseet når ut til målgruppen.

Edvard Munch, Omegas barn. Foto: Munchmuseet

Fra Edvard Munch, Gjennom naturen. Foto: Munchmuseet

Ida er ikke det eneste fossilet. Litt mer søkt blir det når fossiler fra Solnhofen i Tyskland kobles til Munchs litografier, da litografiske steiner ofte kommer fra det samme kalksteinsdistriktet i Tyskland. Slike generelle betraktninger synes også å motivere ansamlingene av pigmenter, kunstnermaterialer, naturmotiv og lysstudier i utstillingen – materialer, metoder og motiver som kan føres tilbake til en hel generasjon malere og grafikere.

Sammenhengene som blir skapt mellom Munchs kunstnerskap og naturvitenskapen fremstår til tider som unyanserte og spekulative fortolkninger. Krystallisasjon, metabolisme og stoffveksling som Munch refererer til, har en symbolsk snarere enn vitenskapelig resonans i Munchs verk. Dermed ikke sagt at de ikke kan være et godt utgangspunkt for å snakke om disse fenomenene.

Ernst Haeckel, Kunstformen der Natur. Foto: Munchmuseet

Det samme gjelder fargespekter, her illustrert med studiene til monumentalmaleriet Solen, som settes i sammenheng med oppdagelsen av lysbølger, bølgelengder og røntgenstråling. Denne koblingen undergraver viktige nyanser i Munchs kunstnerskap, ikke minst nettopp de som gjorde han til modernist – det vil si en kunstner som valgte bort naturalismen til fordel for et subjektivt og ekspressivt billedspråk. Fargespekter forekommer ofte i Munchs bilder som teatrale auraer rundt mennesker og landskap. I likhet med en rekke andre kunstnere i samtiden, var Munch påvirket av psykologiske teorier, mystisisme, okkultisme og spiritualisme. Imidlertid brukes fargespekter hos Munch som indikasjoner på åndelige energistrømmer, noe som står i diametral motsetning til naturvitenskap.

Også i dag bruker kunstnere språk, verktøy og metoder som vi kjenner fra realfagene, men generelt er forbindelsene mellom kunst og naturvitenskap vage. Tidligere var situasjonen en annen. Kunstnere har for eksempel bidratt til vitenskapelige fremskritt. Et eksempel er Andreas Vesalius’ klassiske oppslagsverk Om kroppens strukturer (1543), som bød på så detaljerte anatomiske illustrasjoner utført av kunstnere at det revolusjonerte den medisinske forskningen på 1500-tallet.

Ønsket om å bevege seg forbi tradisjonelle lesninger av Munch i møte med andre fagfelt er på mange måter vellykket. Munchs billedunivers er absolutt et stimulerende utgangspunkt for å oppdage naturens under og lære om vitenskap. Troverdighet bør imidlertid ikke vike for originalitet når avsenderen er et museum som har i oppgave å formidle kunnskap om samlingen. Utstillingen fungerer i grunn best fra et naturfaglig perspektiv, snarere enn kunstfaglig.

I prosjektet inngår også Munchstien inne i Botanisk hage.

Anmeldelsen ble først presentert på kunstkritikk.no 24.6.2014

Fra Edvard Munch, Gjennom naturen. Foto: Munchmuseet