Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Frem med lommeboka, Brillebjørn!

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 16. oktober 2019

Den første filmen om Brillebjørn lignet en tur til et omreisende tivoli der alle attraksjoner var av dårligste kvalitet. Mon tro om oppfølgeren hever ambisjonsnivået?

↑ Brillebjørn på ferie. Foto: Selmer Media

Si hva du vil om det kyniske Hollywood, men såfremt den første filmen i en planlagt franchise er innbringende, er det god skikk å servere noe mer påkostet og pomadisert i andre runde, som en symbolsk belønning for fansens investeringer.

Det blir i overkant ironisk å hevde at man har sittet på ank og ventet på hva filmskaperne skal realisere av visjoner i Brillebjørn på ferie, men det må være lov å forvente at noen – i kjølvannet av den kommersielle suksessen til Brillebjørn på bondegården – har hatt samvittighet stor nok til å rette opp i den første, nær sagt hjemmelagede filmens svakheter.

Brillebjørn på ferie


Manus og regi: Live Glesne Kjølstad

Skuespillere: Thomas Hildebrand, Marianne Krogness, Julian L. Larsen

Varighet: 65 minutter

Barnefilm, tillatt for alle

Produksjonsselskap: Spark

Distribusjon: Selmer Media

Rendyrket drømmeverden

Undertegnede var slett ikke alene om å oppleve Brillebjørn på bondegården som billig og lite veloverveid. Journalist og barnefar Fredrik Drevon slo til med en kritisk kommentar i VG:

I kinoaktuelle Brillebjørn på bondegården løses alle problemer med karneval og fantasimagi. Gi barna mer sannhet og mindre fjas. (…) Finnes det en universell løsning på barns problemer: En hurtig-løsning som er gyldig i alle situasjoner der barn ikke vil spise middag, eller bli levert til besteforeldre? Ja, det er bare å bruke fantasimagi, så ordner alt seg.

Brillebjørn på bondegården kjevlet ut sammensatte og potensielt interessante, gjenkjennbare tilstander – som var det helikopter-foreldre med overvåkningsutstyr og glødende tjenestevillighet som stod bak regispakene. Filmen usynliggjorde barns trassige oppførsel og konflikter med voksne for å rendyrke en drømmeverden der alt og alle tjener det godes sak.

Anne-Cath. Vestlys romaner er en opplagt referanse i denne sammenhengen. Lillebror i Knerten-serien og de yngste familiemedlemmene i Mormor og de åtte ungene forholder seg til en sosial virkelighet, en hverdag som stiller krav, uten at det går på bekostning av verken fantasi eller lykke.  Av og til butter det imot, men vi kommer oss videre og lærer mens vi går: Up & Go, som Libero forkynner.

Julian og Brillebjørn i "Brillebjørn på ferie". Foto: Selmer Media

Botaniske gleder

Det første som slår meg i møte med Brillebjørn på ferie er en sterkere følelse av autentisitet. Instruksjonen av Julian Lorén Larsen – i rollen som Lucys arvtager Julian – ivaretar fireåringens naturlige måte å snakke og reagere på. Stemmen hans er ofte høy og sutrete, og en sjarmerende talefeil fikk meg til å tenke på adaptasjonene av nettopp Vestlys Mormor-fortellinger, der barna på halvdokumentarisk syttitallsvis av og til fremfører replikkene sine så grøtete at voksne ører må anstrenge seg for å høre (Mormor og de åtte ungene, 1977).

Samspillet mellom Julian og moren (June U. Larsen) er relativt dynamisk. Bak sin vel å merke ytterst pedagogiske maske avslører hun et snev av utålmodighet, av menneskelighet. Scenene gir ikke lenger inntrykk av å være avklart på forhånd, av å bli lest opp fra ark. Vi tar ikke for gitt at Julian får dynke vaffelrøren i grønn konditorfarge – selv om ønsket går i oppfyllelse.

Marianne Krogness’ trivelige «blomster-Mia», som generøst introduserer Julian for livets botaniske gleder, glimrer når hun også lar et vurderende blikk komme til syne i øyekroken. Når kompisen Damian (Damian Nguyen) ubetenksomt røsker opp stilker fra pottene hennes, innser Julian at de har begått en slags kriminell handling. Deres inderlige, men mislykkede forsøk på å dekke over blomstermassakren og Mias overbærende respons er et slags dramatisk høydepunkt.

Fra "Brillebjørn på ferie". Foto: Selmer Media

Kravlende underverdener

I denne runden er småkryp et sentralt motiv, og det er virkelig en god idé å la Julian bli oppslukt av hageflekkers små underverdener. Fotograf Tonje Louise Finne lar kameraet være aktivt til stede ute på plenene eller nede ved sjøen, ofte i dansende bevegelser. De poetiske bildene av spindelvever fulle av dogg eller summende bier badet i sollys formidler en følelse av undring jeg etterlyste i Brillebjørn på bondegården.

Brillebjørns «lek og lær»-tilnærming ligner utallige pekebøker og dataspill for barn. Likevel er det vanskelig å forsone seg med at regissør og manusforfatter Live Glesne Kjølstad fremstiller samhandlingen mellom barn og ville dyr på en så utstudert forbilledlig måte – skånsomme Julian behandler edderkopper som om de var æresgjester! Ikke dermed sagt at Julian bør lage blodig spaghetti bolognese av meitemarker, rive tusenben i to eller knuse løpebiller så det knaser oppi plastbøtta, men en eller annen forsømmelse eller et velment eksperiment på dyrenes bekostning ville gjort fremstillingen mer troverdig – og mer spennende. Terrariene jeg hadde på mitt eget barneværelse var i praksis en slags «death row» for alle artene som ble tatt til fange for å bli studert med faktabøker nært til hånds – før de ble glemt og størknet inn i sommervarmen.

Det antropomorfes problem

Om jeg i møte med den første filmen fremstod i overkant gjerrig, kan jeg nå virke vel generøs. For det er stadig mange elementer som hindrer Brillebjørn på ferie fra å være en virkelig vellykket barnefilm.

Innslagene av den forenklende og utpreget umagiske fantasimagien er færre og mer moderate. Når Julian trenger styrke for å ta kontakt med nabogutten Damian (hvorfor har alle engelske navn?) og Brillebjørn forvandler ham til en «superbie» av typen som «flyr hvor som helst og er ikke redde for noe» forblir dilemmaet uløst. Effekten uteblir.

Kjølstad tildeles imidlertid strykkarakter for sin manglende evne til å levendegjøre bamsens kosmiske krefter. At visualiseringen av disse skal begrenses til noen klønete animerte B-bokstaver i Comic Sans MS er under enhver kritikk. Denne dårlige smaken kommer også til syne i iscenesettelsen av blomster-Mias lille paradis, som ligner en oppsats laget under tidspress etter impulskjøp hos Plantasjen – noe man ville kommet unna med i Portveien 2, men ikke på kino.

For voksne tilskuere er det alltid utfordrende å akseptere antropomorfe rollefigurer, men barn har en særlig evne til å levendegjøre døde ting, slik Lillebror ser Knerten i en kvist. Da Åsleik Engmark bragte Vestlys univers til lerretet (Knerten, 2009) animerte han tittelfiguren for å skape et ansikt som kunne interagere med omgivelsene og på den måten illustrere Lillebrors fantasier. Brillebjørn-filmene stoler imidlertid på at tilskueren kan gjøre dette arbeidet selv, for skikkelsen er helt uten mimikk: det samme oppspilte blikket stirrer tomt mot oss i enhver situasjon. Pokeransiktet bidrar til å vanne ut den allerede svakt definerte spenningskurven.

Er det virkelig nødvendig å la Brillebjørn fremføre sin stygt produserte kjenningsmelodi hele åtte ganger?

Jeg bejubler filmskapernes vilje til å lytte til kritikk og skyve universet i riktig retning, men det er ikke nok kraft bak anstrengelsen

Den enkleste veien til rikdom

Og selv om barn er glade i å gjøre morsomme ting flere ganger: Er det virkelig nødvendig å la Brillebjørn fremføre sin stygt produserte kjenningsmelodi hele åtte ganger?

Av og til tar jeg meg i å tenke at den enkleste veien til rikdom er å lage samlebåndskultur for de minste. Slik barn har like stor glede av en rusten bruskork eller kongle som dyrkjøpte leketøy, kan man med en god porsjon flaks lykkes med å gjøre middelmådigheter til big business. Det blir opp til hver enkelt forelder å ta ansvar for å skille klinten fra hveten.

Jeg bejubler filmskapernes vilje til å lytte til kritikk og skyve universet i riktig retning, men det er ikke nok kraft bak anstrengelsen: Brillebjørn er fortsatt spare-TV på det store lerretet. Frem med lommeboka!

Annonser

Stikkord:
· · ·