Frihet eller ufrihet i kunstens navn?




«FRIHED!» er en seriøs og estetisk utstilling for barn. Den oppfordrer til en åpen og kritisk refleksjon rundt begrepet frihet, men tenderer selv til å falle inn i en tilstand av selvpåført ufrihet. Tidvis savnes lekenheten og barnas spillerom.

Det er et ambisiøst prosjekt Statens Museum for Kunst (SMK) i København har satt seg fore: å lage en kunstutstilling for barn hvor en fusjonerer kunst og tenkning under oppfordringen om å diskutere «frihet» i et kritisk perspektiv: «I stedet for ukritisk at hylde friheden, udfordrer udstillingen vores forestillinger om frihed […] og det […] i en tid, hvor vi ofte taler om frihed som noget positivt» (sitat fra utstillingens veiledningshefte).

Filosofisk samtale og ånd

SMK er en imponerende bygning av royale proposjoner. En er ikke uberørt av denne romeffekten om en våger seg inn i «slottet», entrer den store foajeen med hvite marmorplater og deretter beveger seg innover og nedover i bygningen. «FRIHED» er barnas egen utstilling og løper over to etasjer, med hovedinngangen på bakkeplan i den nederste delen av et atrium. Utstillingen viser sju kunstverk i ulike genre, i tillegg til et designelement bestående av trehusker i en abstrahert skog, en film av barn i filosofisk samtale og den danske kortfilmen «Palle alene i verden» (1949). Håpets farge, grønt, dukker jevnlig opp i utstillingsrommenene, både gjennom tekster på vegg, i leke-/naturinstallasjonen, som stemningsskaper og som rominndeler. Kunstverkene er produsert mellom 1909 og 2012 (med vekt på de siste 40 årene), er hentet fra museets egen samling og produsert av mannlige kunstnere som med få unntak er tilknyttet Danmark. En kan spørre seg om museet gjennom disse valgene også evner å fange inn barnets blikk. Finnes der rom for gjenkjennelse? Aktualiserer verksutvalget «frihet» sett gjennom barns øyne?

Med henvisning til den danske filosofen, teologen og psykologen Søren Kierkegaard (1813–1855) sitt jubileum har museet latt seg inspirere til å lage en filosofisk fundert utstilling for barn – ikke om Søren Kierkegaard men med Kierkegaard. I den forstand at en i Kierkegaards ånd stiller åpne, undrende spørsmål som ikke avføder absolutte svar. Kierkegaard knytter frihetsbegrepet til eksistensielle tema hvor individet i sin selvkonstituering nettopp ved sin frihet også står overfor en mangel på frihet. Gjennom selvpåførte restriksjoner er mennesket bundet til en form for ufrihet hvor en ikke tør å velge, eller avstår fra å ta aktive valg.

Fakta


«FRIHED!» – en utstilling for barn på Statens Museum for Kunst i København.

På websiden til utstillingen fins en link til en barnefilosofi-film som er nevnt i anmeldelsen, og en kan laste ned utstillingsguiden (og en kreativguide) i pdf-format.

http://www.smk.dk/besoeg-museet/udstillinger/frihed/

Nam June Paik «Søren Kierkegaard Robot» 

Dette Kierkegaardske problemkomplekset berøres innledningsvis i utstillingen. Allerede før publikum entrer inngangsdøren, møtes vi av Nam June Paiks tre meter høye skulptur «Søren Kierkegaard Robot» (1966) og en monitor med Lennart Pasborgs dokumentarfilm «Du og jeg – fire børn og filosofi» (1994). Paiks robotskulptur er satt sammen av fjernsyns- og radioapparater fra mediets barndom. Trekabinettene typisk for denne tiden gir skulpturen et litt gammelmodig og naivt utseende, ytterligere understreket av den sorte paraplyen (Kierkegaard sitt «varemerke») i robotens ene «hånd». For det yngre publikum fremstår nok denne skulpturen som lite robotaktig sammenlignet med samtidens høyteknologiske varianter, og det er da heller ikke verkets formspråk museet er opptatt av, men tittelen. Museet spør Hva skiller en robot fra et menneske?

Foto: Annette Marandon

I motsetning til mennesket er ikke roboten underkastet den frie viljen. Den er programmert til å følge forutbestemte mønstre, og dens oppgave er å respondere på disse. Idealet er strukturert forutsigbarhet, nettopp ved at roboten ikke stiller spørsmål, eller har ambisjoner på egne vegne. Tilhengere av Stanley Kubricks filmepos «2001: A Space Odyssey» (1968) vil gjenkjenne denne snikende redselen, at roboten tar over, ikke bare som en uovertruffen intelligens, men også fordi den som et jeg tillegges følelser. Roboten Hal i Kubricks film går egne veier og treffer valg den egentlig ikke er programmert til å kunne gjøre. Rollene snus opp ned – maskinen styrer mennesket.

Ansvar og fri vilje

Noen av spørsmålene som de 10-årige barna diskuterer i dokumentarfilmen «Du og jeg – fire børn og filosofi», er forholdet mellom jeg og du, det gode og det onde – hvem og hva som styrer våre valg og handlinger, og ikke minst: hvem som har ansvaret. Er ansvar et premiss for den frie viljen?

Som en forberedelse til museumsbesøket oppfordres skoleklassene til å se denne dokumentarfilmen som er tilgjengelig på museets webside. I filmen gis barna en stemme, og det er barna selv som formulerer tanker til undring med relevans for utstillingen. Hvorfor museet så har valgt å bokstavelig talt dysse ned denne sentrale stemmen i presentasjonen av filmen på museet, er for meg uforståelig. Filmen vises på en monitor uten lyd, plassert direkte på marmorgulvet og utstyrt med to hodetelefoner. Filmen er tekstet, så om en kan lese, kan en få med seg noe uten å bruke hodetelefonene. Men om en også ønsker å høre på barna, kan maks to personer av gangen enten stå (avhengig av forholdet mellom høyde og lengde på kabelen til hodetelefonen), eller sitte på det iskalde marmorgulvet i de 28 minuttene filmen varer. En kan forstå museets intensjon om å presentere disse to; skulptur (Kierkegaard) og film (barn) opp imot hverandre, men da må også museet gi publikum en reell mulighet til selv å kunne velge å fordype seg i verkene. Nå er det de fysiske omgivelsene, eller manglende tilrettelegging, som ufrivillig leder publikum rastløst videre.

Rom for lek – utstillingens lekeinstallasjon

Forut for utstillingen inviterte museet barn til å tegne og skrive om deres forhold til «frihet» og «ufrihet». Utformingen av utstillingens leke- og fysiske utfoldelsesstasjon («trehuskene i skogen») er et svar på barnas innspill. Den er synlig bak glassvegger allerede på veien ned til inngangsdøren, og representerer ikke bare en naturlig attraksjon for barna, men er, som en større rominstallasjon, også et sentralt, visuelt element i utstillingen.

På podiet overfor et atrium bestående av grønne trappetrinn er det montert trehusker i svarte tau fra gulv til tak. Som en abstrahert skog minner tauene om «trær» utplantet i et kontrollert vekstfelt med nøyaktig lik avstand mellom hvert tre. Tauene er ganske stramme og godt fundert i tak og gulv, noe som gir lite rom for bevegelighet, i strid med huskens «natur». En kan sitte eller stå på trebenken som i en vanlig huske, men fastspent som tauene er, blir bevegelsesutslaget minimalt. Flyt- og frihetsfølelsen som huskingen i trær vanligvis gir, får en først om en våger spranget, bruker kroppen og forflytter seg fra benk til benk, lik en ape fra liane til liane. Lekens frihet utforskes kroppslig, og med tydelig gjenkjennelse fra barnas egen virkelighet, tar barna installasjonen i bruk uten nøling.

Filosofere med kroppen

Slik jeg oppfatter det, er det kanskje i denne lekende utforskningen at barna opplever seg mest ivaretatt som publikummere i utstillingen. Fristet til å dra en sammenligning med den tyske dikteren, dramatikeren og filosofen Friedrich Schiller (1759-1805) er det nettopp her, i «lekedriften», eller i vekselspillet mellom følelsene og fornuften, at mennesket løftes ut av tvangen og inn i friheten. «Huskene i skogen» er ganske ubrukelige som husker i tradisjonell forstand. Det er idet en bryter det vante tanke- og handlingsmønsteret at husken antar en ny form, en tilstand hvor den som er i den frie leken, kan bli til hva som helst.

Foto: Annette Marandon

Denne lekeinstallasjonen er viktig fordi den tilbyr barna en utforskende interaksjon hvor barnet ut ifra egen kropp gis muligheten til å filosofere, ikke bare gjennom samtale, men også gjennom handling. Barna ser og leker også med hverandre i et samspill med potensiale for samtaler basert på opplevelsen her og nå – at en undrer seg sammen i leken. Som for valget med visningsform og -sted for dokumentarfilmen, finner jeg det uforståelig at museet også i stor grad velger bort denne installasjonen i sin formidling av utstillingen. Den behandles som et designelement og tas ikke inn i veiledningsheftet – som er utarbeidet til de voksne – med forslag om samtaler i utstillingen. I heftet presenteres kun utstillingens sju kunstverk, i tillegg til en problematisering av utstillingens tema og dens egnethet for barn. Installasjonen er produsert som et svar på barnas innspill, og som en barnas stemme burde museet kunne legge til side egne behov for å skille kunst og design. Sett fra publikums side er det alle utstillingens detaljer som utgjør helheten, og det å få oppleve og reflektere over utstillingen bredt og forutsetningsløst, er ekstra viktig i en utstilling med «frihet» som tema.

Gullfisk i blender

Et av utstillingens mest interessante og kontroversielle verk er «Helena» (2001) av Marco Evaristti. Verket krever en aktiv stillingstagen, og med et formspråk ikke ulikt en utforskningsstasjon på et vitensenter, åpner en også opp for betraktninger rundt brukergrensesnitt. Som så ofte på et vitensenter kan en her trykke på knappen, men ved det også risikere rollen som bøddel, og det i en kunstsammenheng med barn som målgruppe.

Et lite stykke innenfor inngangen og langs glassfasaden på en litt for høy pidestall, svømmer en ensom gullfisk rundt i en hvit blender. Kraftløs i sitt lille tårn med utsikt til en grønn hage og et vann (friheten), men like fullt fanget som jomfruen i buret. «Helena»består altså av en levende gullfisk i en blender. Blenderen er plassert på en pidestall påmontert to brytere og en stikkkontakt som ikke er strømførende (noe jeg ikke tror alle de besøkende fikk med seg).

Marco Evaristti opplevde kjendisstus langt utover kunstverden da han første gang stilte ut dette verket som del av utstillingen «Eye go black» på Trapholt Museum i Kolding i 2000. Installasjonen «Helena & El Pescador» bestod av ti blendere med gullfisker, i tillegg til et stort foto av kunstneren med bind for øynene, blottet kjønnsorgan og militærbukser dradd ned til anklene, samt utstilte prosjekttiler og lebestifter. En kunne altså se disse objektene før en tok gullfiskene i øyensyn og trykket på knappen eller ikke. Det ble raskt fremsatt krav om at utstillingen måtte stenges pga. dyremishandling. En rettsprosess ble igangsatt, med konklusjonen etter diverse ekspertuttalelser at å ta livet av en fisk på denne måten var en svært human avlivingsmetode.

Er kunst for barn farlig?

Valget å trykke på knappen og dermed å drepe gullfisken er ikke et reelt valg i den tekniske løsningen SMK har valgt for «Helena». I Kolding i 2000 var blenderne tilkoblet strøm. I «FRIHED!» utløser ikke den fysiske handlingen «å trykke på knappen» noe mer enn betrakterens forventninger om den uunngåelige konsekvensen (under forutsetning av at en vet hvordan mekanismen fungerer); kniven i bunnen starter sin rotasjon og fisken kuttes opp og dør. Ens egen reaksjon på den faktiske handlingen erstattes av en tenkt konsekvens- og følelsesreaksjon, kanskje ikke bare for egen del, men sannsynligvis også for hvilken dom andre vil felle om deg som den som dømte fisken til døden – og ikke minst, av hvilken grunn?

Foto: Annette Marandon

Da jeg besøkte utstillingen, var der mange barn som ikke bare tydelig viste interesse for å sette igang blenderen, men som også ville ha gjort det dersom de ikke ble stoppet av sine voksne ledsagere. Uten tvil må også mange barn ha forsøkt uten at noe har skjedd. Hvorvidt en foretar et valg er ikke nødvendigvis en konsekvens av et selvstendig valg, det kan like gjerne være at valget gjøres for en, slik jeg observerte at de voksne grep inn for å forhindre barna i deres (destruktive) utfoldelse.

Bekymrede foreldre stopper altså barna i deres utforskertrang, og museet har valgt å vise verket med levende gullfisk, men uten strøm. Dette verket finnes også i en variant hvor fisken er innkapslet i formalin og dermed udødeliggjort. Valget som er gjort her ligger dermed nærmere opp til verkets første versjon. I veiledningsheftet begrunner museet sitt valg ved at de gjennom å velge bort strømmen setter fokus på valget fremfor konsekvensene. Hvorpå de argumenterer mot seg selv ved å fremholde at en jo også kan hevde at et valg uten konsekvenser ikke er et valg.

Som en levende fisk i en liten blender og ikke i en stor uendelig innsjø, er det opplagt at fisken er innestengt og hemmet i sin frie bevegelse. Ikke ulikt fisken i gullfiskbollen som er vanlig i mange barnerom. Innestengt i en kjøkkenmaskin er også assosiasjonen til matproduksjon nærliggende. Av interesse er kanskje at museet i sitt veiledningshefte forteller at gullfisken bare er i blenderen en dag av gangen, og at den etter dagens skift returneres til sine artsfrender i et større akvarium plassert i barnas verksted.

Valgene museet her har gjort har ingen absolutte svar. Og som et verk som appellerer mer til følelser enn til intellektet, er det også et verk som skaper debatt. «Helena» og presentasjonen av denne i «FRIHED!» burde også bidra til en diskusjon om frihet og ufrihet i forhold til hva en formidler av kunst til barn, og hvordan. Er «Helena» et slemt verk som lurer barna til onde handlinger? Befinner museet seg i en tilstand av, i Kierkegaardsk forstand, selvpåførte restriksjoner når de skiller kunst fra lek og «ufarliggjør» den «farlige» kunsten?


STIKKORD:
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/kode7351/public_html/htmatslande.periskop/wp-content/themes/periskop/templates/content-single.php on line 77