Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Godt håndverk og mye moro i «Kaptein Sabeltann og den magiske diamant»

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 27. september 2019

Men vi har sett det meste før.

↑ Foto: Qvisten Animasjon / Nordisk Film Distribusjon

Kaptein Sabeltann-universet er visst en utømmelig kilde. Siden Terje Formoe utformet og gestaltet den høye og mørke sjørøveren for første gang for 30 år siden, har det kommet en jevn strøm av forestillinger, bøker, tegneserier, musikkutgivelser, tv-produksjoner og filmer om kapteinen og mannskapet på skuta Den sorte dame.

Årets jubileum feires blant annet med slipp av det som etter sigende er Norges mest avanserte dataanimerte film. Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er en helstøpt produksjon, hvor det ligger en tydelig markedsretting bak. Det er nok det siste som har gjort at den, på tross av det gode håndverket og et visst overskuddspreg, har blitt lignende mye annet.

Kaptein Sabeltann og den magiske diamant


Slippdato: 27.09.2019

Regi: Rasmus A. Sivertsen og Marit Moum Aune

Produksjonsselskap: Qvisten Animation AS

Utgiver: Nordisk Film

Skuespillere: Kyrre Haugen Sydness, Siri Skjeggedal, Leonard Valestrand Eike, Tobias Santelmann, Jan Martin Johansen, Trond Fausa Aurvåg, Jonas Urstad, Kristoffer Olsen, Bartek Kaminski, Charlotte Frogner, Jon Øigarden, Ida Valestrand Eike, Laila Goody, Niklas GundersenAldersgrense: Tillatt for alle

Marco er til forveksling lik foreldreløse Pinky, som også er med, og sammen med Sunniva utgjør de barneheltene i fortellingen.

Ufrivillig tokt

Denne Kaptein Sabeltann-fortellinga tar utgangspunkt i ei forestilling fra 1996, hvor en magisk diamant står i sentrum. Den kan oppfylle eierens ønsker ved hver fullmåne, og vår kaptein er ute etter å få kloa i den. Men diamanten befinner seg for tiden på øya til den onde fyrsten Maga Kahn og dronning Sirikit. Her bor også den fattige og utsultede gutten Marco. Han klarer å snappe diamanten fra fyrsten og dronningen med et håp om å komme seg ut av fattigdom.

Marco er til forveksling lik foreldreløse Pinky, som også er med, og sammen med Sunniva utgjør de barneheltene i fortellingen. Sunniva sniker seg forkledd som gutt om bord på Den sorte dame for å redde Pinky når han ufrivillig blir tatt med på et nytt tokt. Og snart befinner alle de tre barna seg midt i kappløpet om å få tak i den magiske diamanten.

Foto: Qvisten Animasjon / Nordisk Film Distribusjon

Høye digitale ambisjoner

Den profilerte teater- og TV-regissøren Marit Moum Aune debuterer som langfilmregissør med Kaptein Sabeltann og den magiske diamant, mens co-regissør Rasmus Sivertsen er et av de mer sentrale navnene innen norsk animasjonsfilm – med suksesser som de nye Flåklypa-filmene, animasjonsfilmen om Knutsen & Ludvigsen, og tegnefilmen Kaptein Sabeltann fra 2003 bak seg.

Man kan tydelig merke Sivertsens fingeravtrykk her, mens Moum Aunes ikke er like dominerende. Regiarbeidet er gjort på oppdrag for velrennomerte Qvisten Animation, som har hyret 45 artister, derav 14 animatører, til å jobbe nærmere to år med filmen. Ifølge Qvisten har de aldri hatt høyere ambisjoner for en animasjonsfilm. Det synes.

Store deler av filmen foregår på skuta Den sorte dame, og det er tydelig lagt ned mye arbeid i å få vannet rundt skuta til å oppføre seg «virkelighetsnært», både når det gjelder bølgebevegelser og lysspill. Utendørsscenene nattestid er dominert av et fint blålig fullmånelys, mens i jungelscenene er lyset utsøkt filtrert gjennom bladverk.

Det er tydelig lagt ned mye arbeid i å få vannet rundt skuta til å oppføre seg «virkelighetsnært», både når det gjelder bølgebevegelser og lysspill.

Det kunstneriske teamet har vært oppfinnsomme når det gjelder det øvrige rollegalleriet.

Humor i detaljene

Kaptein Sabeltann selv er animert på kjent vis, med den svære svarte manken, fjær i hatten, den karakteristiske frakken og sitt hvitmalte ansikt intakt. Men her er han skildret med et noe glattere ansikt enn vi har sett ham ha før, og som barneheltene i filmen har han også ekstra store uttrykksfulle øyne. Kapteinen er her mindre brå enn vanlig, men fortsatt autoritær.

Det kunstneriske teamet har vært oppfinnsomme når det gjelder det øvrige rollegalleriet. I tillegg til de mest kjente figurene som Langemann, Pelle, Pysa og trønderkokken Skalken er det lagt til noen artige nye bikarakterer. Som en hipster-sjørøver med manbun, bukseseler og frisert skjegg. Og en annen sjørøver som har lapp for begge øynene, kroker på begge armene og to trebein.

Dataanimasjonen har ført til noen muligheter for utvidelse av Kaptein Sabeltann-universet, blant annet ved at både skurken Maga Kahn og hans apehær kan fly, at både mennesker og dyr har veldig ekspressiv mimikk, og at de forskjellige rollefigurene kan være veldig fysisk karikerte. Slik legges det også til rette for et ekstra humoristisk lag.

Det er grunn til å tro at denne markedstenkningen og ønsket om å legge seg tett opp til de mest berømte animasjonsstudioene gjør at så mye virker så kjent i den nye Sabeltann-filmen.

Høy allsangfaktor

Et kjerneelement ved Kaptein Sabeltann-forestillingene og -filmene er de mange kjente sangene som har fulgt oppsetningene siden starten. For at filmen skal gå rett hjem hos fansen er det essensielt at de blir lagt vekt på. «Livet er herlig» og «Pinkys sang» er blant klassikerne som har kommet i en anelse ny drakt i Kaptein Sabeltann og den magiske diamant. De nye arrangementene er signert Sol Heilo, som også tidligere har komponert musikk for Qvisten-filmer. Med sin sentrale plassering og gode lyd vil nok sangene innby til allsang i kinosalen.

Rosinen i pølsa er Formoes helt nye spesialskrevne låt Du lurer meg aldri, produsert av Kid Joki og framført av Julie Bergan. Den er svært fengende og vil nok lett gå inn i buketten av de mest populære Sabeltann-sangene.

Innimellom sangnumrene er musikken klassisk storfilm-symfonisk og innsmettet av irsk felespill minner mer enn bare litt om Titanic.

Restemat?

Lars-Ole Kristiansen har tidligere her i Periskop beskyldt Quisten animasjon for ha en «tilsynelatende ustoppelig appetitt på å «varme opp gamle retter» i stedet for å satse på ferske ingredienser og nye oppskrifter». Kristiansen kritiserer spesielt at de svært ofte velger å jobbe med univers som allerede er folkeeie: som Flåklypa, Hakkebakkeskogen, Kurt-bøkene.

I Kaptein Sabeltann og den magiske diamant finner vi denne «restematoppvarmingen» også i stil, tematikk, timing og rollegalleri. «Vi må gjøre det markedet krever, og det domineres av amerikanske studioer,» har linjeprodusent i Qvisten animasjon Fredrik Arntzen uttalt i et intervju med Teknisk Ukeblad. Det er grunn til å tro at denne markedstenkningen og ønsket om å legge seg tett opp til de mest berømte animasjonsstudioene gjør at så mye virker så kjent i den nye Sabeltann-filmen.

Foto: Qvisten Animasjon / Nordisk Film Distribusjon

Formelpreget

Det kjente ligger blant annet i det cinematiske: Kameraer som liksom sveiper langs siden på sjørøverskipet helt nede ved vannet for å understreke størrelse og fart. Ovenfrashots av skipet som zoomes ut for å se det i forhold til Det uendelige havet. Nærbilder av øynene til figurer som har onde hensikter.

Også fortellerstil og innhold er formelpreget. Et stort rollegalleri etableres i et høyt tempo i starten, med raske scener som effektivt forteller noe om hvem hver enkelt figur er. Utover i handlinga skiftes det hyppig mellom de forskjellige karakterene, noe som kan gjøre det krevende å følge historien. En liten bikarakter, her i form av en ape med store øyne, eksisterer mest for å utføre absurde og komiske handlinger i utkanten av bilderuta (ofte sett i Pixars og Dreamworks’ animasjonsfilmer). Når Marco blir jaget gjennom jungelen av en apehær, kaster han seg fra liane til liane og skater ned langs glatte trestammer – slik det ikke minst er kjent fra Disneys Tarzan-filmer. Maga Khans jungelslott drar sterke veksler på slike som finnes i Indiana Jones– eller Tomb Raider-filmene. Og selvfølgelig avsluttes filmen med et storslått slag mellom de gode og onde.

Videre er timingen også kjent: Som når Marco fornøyd tror han har klart å jage vekk apehæren, for så sakte å snu seg og oppdage det vi i publikum allerede har sett – at han har en stor kjøttetende plante (ganske lik den i Little Shop of Horrors) like bak seg. Deretter zoomes det ut for å vise størrelsesforskjellen på monsteret og byttet. Dette er eksempel på timing og fortellergrep vi kjenner godt igjen fra nesten alle skrekkfilmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Også fortellerstil og innhold er formelpreget.

På trygg grunn

Dette er bare et lite utsnitt av Kaptein Sabeltann og den magiske diamants mange nikk til andre filmer. Forteller- og stilgrepene er velbrukte av en grunn, fordi de har vist seg å være effektive. Og selvfølgelig er det gøy med henvisninger til andre filmklassikere i animasjonsfilm, men i seg selv er det å henvise så mye også formelpreget. Det hadde vel gått an å finne opp litt mer sjøl?

Qvisten og Nordisk film har ambisjoner om å få internasjonalt gjennomslag med denne filmen. Er det derfor de safer på dette viset? Filmer er kostbare å produsere og er avhengige av inntjening. Men kan vi bare bli underholdt av det vi har latt oss underholde av tidligere?

Det er kanskje typisk å sammenligne med filmene fra studio Ghibli (Min nabo Totoro, Chihiro og heksene, blant andre), men det er likevel på sin plass her. Også mange av Ghibli-filmene har narrative grep til felles, men de er likevel mye dristigere, mer estetisk varierte og tillater et større emosjonelt spenn – og er likevel enorme kassasuksesser. Det hadde vært gøy å se norske animasjonsfilm-storsatsinger også ha store kunstneriske ambisjoner, ikke bare håndverks- og sjangermessige.

Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er tillatt for alle, men jeg ville ikke tatt med barn under 5 år. Til det er tempoet for høyt, slagscenene for voldsomme og klippingen for hektisk.

Anmeldelsen er produsert med midler fra Fritt ord og Norsk filminstitutt.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·