Gripende og morsomt figurteater

Fremdeles står figurteateret sterkt i formidlingen til barn og unge. Kanskje mer så i ute i Europa enn her hjemme. På en eller annen måte har figur- og dukketeateret en ærlighet som det mer konvensjonelle skuespilleriet ikke alltid klarer å målbære, nettopp fordi døren til fantasiens verden er mye åpnere hos barn og unge enn hos oss voksne.

I kontrakten mellom kunstnere og et ungdommelig publikum ligger potensialet til svært sterke og medrivende opplevelser, både av seriøs og mer munter art. Teaterfestivalen MINI MIDI MAXI presenterer en overvekt av figurteater, noe som gir et bredt og spennende spekter av uttrykk å bli kjent med.

«Finagel Felespiller» – en ellevill teaterlek

Sjelden har undertegnede vært på en teaterforestilling hvor publikumsadferden kunne forveksles med fotballfans i full utfoldelse. Robsrud og Deans forestilling «Finagel Felespiller» sørget for at jubelen flere ganger sto i taket.

Forestillingen har flere fulltreffere som engasjerte 12-åringene (og oss voksne). Skuespiller og dukkespiller Geir Robsrud har publikum i sin hule hånd, og turnerer godt direkte kommunikasjon med publikum og formidlingen av historien. Det er en vanskelig balansegang; å be publikum være med og leke, for i neste øyeblikk å kreve full konsentrasjon om en enkel historiefortelling fra scenen. Ofte kan det å invitere ungene inn ta overhånd og bli forstyrrende, men Robsrud er en dyktig skuespiller og definerer grensene mellom de to sfærene, godt hjulpet av en oppfinnsom og stram regi av Kenneth Dean. I en miks av forteller- og figurteater fungerer delene der Robsrud kommuniserer direkte med publikum nesten som et brechtiansk verfremdungsgrep, med resultatet at barna får tatt ut sitt engasjement, og dermed lettere kan konsentrere seg om formidlingen i teatersekvensene.

Historien om Finagel Felespiller er hentet fra brødrene Grimms eventyr, og er laget over en kjent mal. De to musikervennene Finagel Felespiller og Ting Triangelspiller legger ut på søken etter rikdom og lykke til Sølvkongens Skinnende Silverslott. På veien faller Ting Triangelspiller for grådighet, og bestemmer seg for å lure sin venn slik at han selv kan få all herligheten. I deres reise gjennom Det Dype Berg, aksentueres Finagels godhet i relieff til Tings ondskap. Og moralen er tydelig og kjent: Grådighet lønner seg aldri! De gode vinner alltid! Og det går bra til slutt (som vi ironisk lekende blir fortalt allerede i åpningsscenen). Slik sett er historien lite original og ikke spesielt dyptloddende, og har lite nytt å tilføre selv mindre barn. Men det gjør ikke noe, for det ermåten historien blir fortalt på som engasjerer.

Forestillingen er full av ellevill teaterlek – noe som blir etablert allerede i en hysterisk morsom åpningsscene der Robsrudbokstavelig talt byr nakent på seg selv. Sjelden har jeg opplevd unger så fanget allerede i stykkets første øyeblikk. De hyler uoppfordret. Robsrud veksler videre mellom å føre dukkene med stor nøyaktighet og visuell presisjon, til å kommunisere – som dukkefører – direkte med dukkene, for deretter å henvende seg forklarende eller harselerende til publikum om de samme tingene. Og han kommer godt unna med dette «teater i teatret» -grepet. Slik fortsetter det i burlesk harselas over teaterets konvensjoner og publikums forventninger. Alt er lov! Modig gjort, og stort sett vellykket.

Dras inn i fortellingen

Scenografien er enkel og funksjonell. En koffert og noen krakker med mange hemmelige rom og mulige justeringskombinasjoner, vitner om et erfarent og grundig figurteaterensemble som oppfinnsomt utnytter mulighetene i elementene til det ytterste. Det hele virker så enkelt. Men å få det enkle til å fungere, er alltid vanskelig. To fingerdukker plassert på hver sin finger og dukkeføringen er svært nøyaktig og definert, og gjør dukkene levende. Enten de trakterer en fiolin, eller går bananas i burlesk galskap, dras vi inn i fortellingen. Lyssetting og musikk forsterker det hele. Ikke komplisert og omfattende, men nøyaktig og funksjonelt på en måte som tydeliggjør og forsterker fokuset på det som er de sentrale delene i forestillingen.

Tempoet er høyt gjennom hele forestillingen, og kunne kanskje noen steder vært tatt ned i en annen rytme og konsentrasjon for å sentrere de litt mer dyptloddende elementene i handlingen. Publikumsfrieriet – for det er det mye av – er jevnt fordelt utover forestillingen, men kommer så tett at det noen ganger tenderer til å bli litt for mye av det gode. Men, hvert minutt er uansett engasjerende og interessant, og når forestillingen avsluttes med et eksepsjonelt fyrverkeri, står lykken å lese på barneansiktene. 

«The Happy Prince» – rikt og vakkert

The Happy Prince er en visuell og filosofisk figurteaterforestilling med mange fasetter og et sterkt verdimessig fundament, komponert med fantasi, nøyaktighet og høy kompetanse.

Allerede i denne forestillingens første scene opplever vi en annerledes visuell estetikk enn den vi vanligvis ser i norske forestillinger. Der vi oppe i det kalde nord tenderer til et kvikt og realistisk utrykk, møter vi her et rikt, varmt og estetisk univers. I tillegg har også denne teatertruppen – La Baldufa – en egenart vi ser klart nedtegnet i utformingen av scenografi, musikk og regimessige grep. Handlingen er vakkert fortalt, men ikke ufarlig. Den har vonde konsekvenser og en dypt fundamentert filosofi som bringer livets mange ingredienser; kjærlighet, sorg, ondskap og død, inn i de unge tilskuernes liv. En sterk og til tider rørende opplevelse.

Det er tre menn på scenen (en tekniker, to spillere) i en figurteaterformidling der regissør Jorge Pico tar sjangerens alle kjente grep i bruk, og noen til. En oppfinnsom bruk av flatene i scenografien (der de blant annet vinkles og legges ned og på skrå) gir flotte perspektivendringer og hele veien spennende nye vinklinger. Det veksler mellom skuespill, figur og dukkespill, skyggeteater og vakre sceniske tablåer beriket av forseggjorte kostymer, rekvisitter og dekorasjon. Lyssettingen er viktig i en slik sammenheng og den er, som helheten, til fingerspissene nøyaktig og forseggjort, sober og funksjonell.

Likevel er det noe som virker forstyrrende, og som gjør at forestillingen ikke kommer så nær oss som det viktige temaet og den sterke historien gir potensial til. Dette mangfoldet av uttrykk og finurlige virkemidler blir nesten litt for mange elementer – vi får liksom ikke tid til å hvile i, nyte, og ta inn de enkelte øyeblikkene før vi overveldes av nye estetiske utfordringer, og det tar noe bort fra helhetsopplevelsen.

Dobbeltbunnet fortelling

Historien til Oscar Wilde er kjent og kjær, men som så mye av det Wilde skrev: med et underliggende alvor. Det er betagende hvordan tittelen «Den Glade Prinsen» allerede tidlig i fortellingen gir oss et illevarslende ubehag knyttet til fortellingens dobbeltbunn. I en merkelig og lukket by er den glade prinsen en statue av den avdøde tidligere prinsen. I livet levde prinsen et ubekymret liv, uten særlig omtanke for andre enn seg selv. Nå er sjelen hans bundet til denne påkostede statuen, så høyt hevet over byen at den nå endelig får et overblikk utover den indre trygge sirkelen. Og prinsens sjel er ikke lenger glad, for den ser all fattigdom og lidelse som er der ute i samfunnet. Bundet til sin tilværelse som statue, lokker prinsen den vakre svalen til å hjelpe seg i et forsøk på å gjøre byen til et bedre sted å være. I denne søkenen åpenbarer livets praktiske og filosofiske realiteter seg, grusomt og ubønnhørlig, men håpet fins i verdighet, kjærlighet og generøsitet.

Forestillingen bærer preg av et gjennomtenkt og definert visuelt og filosofisk univers. Og det er nettopp teatertruppen La Baldufa sitt kjennetegn – en forankring i verdier som solidaritet, toleranse og respekt. Og hovedbudskapet i forestillingen er mellommenneskelig og allment, om livets gang og smerte, menneskets forgjengelighet, og i ytterste konsekvens, vår død. Det er viktig at scenekunsten tør å formidle dette til barn. Verken barn eller voksne går uberørt ut i førjulstiden.