Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Habitat skraper mest i overflaten

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag, 2 oktober 2018

HVOR
Rom for dans

Danseforestillingen Habitat er en åpen undersøkelse av idéen om et hjem, men sliter med å formidle hvorfor det er viktig.

↑ Fra forestillingen Habitat. Foto: Rom for dans

Det blir sjelden sett på som en god ting når kunsten kommer med et fasitsvar på hvordan den skal fortolkes. I danseforestillingen Habitat, et samarbeid mellom Rom for Dans og Høyskolen for Dansekunst i Oslo, er ikke dette et problem. Problemet er kanskje snarere at publikum får for mye frihet til å tolke.

Temaet «habitat», her forstått som betydningen av et hjem, er det opp til publikum å fylle med innhold. Samtidig befinner publikum seg ofte i sentrum av den sceniske situasjonen. Dermed inkluderes publikum aktivt på to ulike måter. Hvorvidt denne inkluderingen skaper en interessant behandling av temaet og opplevelse for publikum, er et annet spørsmål.

Habitat


Idé og konsept: Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhre

Kunstnerisk ansvar: Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhre

Komponist: Martin Ødegaard

Dramaturg: Marius Kjos

Lysdesign: Martin Myrvold

Scenograf: Carl Nilssen-Love

Medskapende utøvere: Tora Brekke, Helle Kvam Leraand, Amie Mbye, Marte Kristine Brustad Melhus, Martin Bergo Selsjord, Kristine Søgnesand, Elise Susann Strandjord, Mari Bygnes, Markus Christensen, Frida Eriksen, Einar Reynisson Grimsby, Ragnhild Rosander Hagen, Karianne Karlsrud.

Produsent Rom for Dans: Mari Haugen

Tekniker:  Thea Åretun Svensson

Foto: Tom Sinding-Larsen

Forestillingen er et samarbeid mellom Rom for Dans og Høyskolen for Dansekunst.

Anmeldelsen er fra forestillingen søndag 23. september 2018 på Rom for Dans.

Jeg «opplever» ingenting av å se bildet av min liggeposisjon på veggen eller å ved å tenke på at «min» perle henger på snoren med alle de andre.

Kan du gå dit, sitte der, stå sånn?

Vi ledes rundt i scenerommet av smilende dansere i smått eksentriske klær. Én har en lang, svart skinnjakke à la Morpheus i filmen Matrix, en annen har på seg en stripet pysjamas, og flere går med vesker som om de var på tur. Atmosfæren i rommet gir en underlig følelse av å være på et slags marked, i en ukjent by, midt i et mylder av folk og lyder. Jeg følger etter min guide Amie til en person som sitter på en krakk og trer perler møysommelig på en snor. Perlemakeren rekker meg hånden og jeg skjønner at det er nå jeg skal bruke en perle som jeg fikk i starten av forestillingen. Poenget fremstår enkelt – perlen symboliserer at jeg blir en del av felleskapet.

Publikumsrollen i Habitat består gjennomgående av å følge instruksjoner med begrensede valgmuligheter. Jeg blir bedt om å legge meg ned på et papir og velge en liggeposisjon slik at Amie kan tegne konturene av kroppen min. Deretter må jeg velge hvor tegningen skal henges opp. I likhet med perlen fremstår dette som et litt slapt forsøk på å få meg som publikummer til å oppleve tilhørighet til forestillingen, til fellesskapet. Men aktiviteten oppleves for søkt og simpel til at jeg klarer å engasjere meg. Jeg «opplever» ingenting av å se bildet av min liggeposisjon på veggen eller å ved å tenke på at «min» perle henger på snoren med alle de andre. Jeg har for lite investert i det.

– Følg de andre, hvisker Amie til oss, og på et merkelig vis begynner alle å «følge de andre», noe som innebærer at vi begynner å traske rundt i en stor sirkel i rommet, som en slags menneskeskapt virvelvind. Nå er det publikum som bærer veskene som danserne hadde med seg innledningsvis, i tillegg til hvite nett og fargerike tøystykker. Synet gir meg assosiasjoner til mennesker på flukt, vandring eller pilegrimsreise.

En konstant detaljstyring av våre bevegelser i rommet oppleves til å begynne med litt masete og begrensende og gir meg følelsen av å være en slags dukke i et spill. I denne sekvensen oppstår det likevel en interessant assimilering mellom publikum og utøverne, der en subtil instruksjon fungerer overraskende effektivt for å skape et kollektivt uttrykk. Selv om fokuset for forestillingen er hva som er et hjem og når vi opplever tilhørighet (som det står i programmet), vekker forestillingen til tider nesten flere tanker om dynamikken mellom publikum og utøvere og hva som skal til for å skape en situasjon der publikum er komfortable i en interaktiv forestilling.

Fra Habitat. Foto: Rom for dans

Publikums medvirkning

De tolv utøverne i stykket begynner ved et tidspunkt en slags reirbygging-sekvens der de nynner og synger, mens de bruker de hvite nettene til å konstruere små telt, som får rommet til å minne om et lite småsamfunn av teltbebyggelser.

Utøverne veksler stadig mellom å henvende seg direkte til publikum og å gå inn i et slags rollespill der publikum blir en del av omgivelsene. Det er stimulerende å betrakte rollespillet, selv om det etterlater publikum i en slags limbo mellom å være en litt tafatt deltaker og fjern tilskuer.

Først når Amie inviterer oss inn i teltet sitt og begynner å synge, skjer det noe nytt. Det er intimt og nære, og temaet blir igjen brakt på banen. Amie filosoferer rundt sin tilhørighet til både Gambia og Norge og spør hva et hjem betyr for oss. Vi bryter stillheten og deler tankene våre, og blir mer komfortable i rollen som publikummer. Det gjør det lettere å følge Amie når hun ber oss om å føre hendene opp og mot brystet. Amie blåser noe usynlig fra hendene sine mot oss og hvisker «together». Deretter glir hun inn i rollespillet igjen, bevegelsene hennes blir hurtigere, mer introverte og maniske. Det er som om vi ikke lenger er tilstede når hun kler på seg en kjole og ruller ut av teltet.

Først når Amie inviterer oss inn i teltet sitt og begynner å synge, skjer det noe nytt.

Fra Habitat. Foto: Rom for dans

Forestillingen er på sitt beste når de mer subtile instruksjonene lar publikums tilstedeværelse sømløst flyte inn i forestillingen.

Inkluderende, men svevende

Habitat fremstår som et godt utgangspunkt for å starte en åpen samtale om hva et hjem kan bety for den enkelte. Likevel kommuniseres det ikke godt nok hva som gjør temaet viktig å forfølge. Den eksperimentelle tilnærmingen kan ha en inkluderende effekt i møte med voksne og studenter med mange ulike erfaringer. Samtidig kan åpenheten bli en fallgruve. Det er vanskelig å engasjere seg i temaet når det behandles så generelt. Uten tydeligere retning ender forestillingen med å bare skrape på overflaten, og åpenheten kan bli et hinder for at noe interessant kan oppstå.

Forestillingen er på sitt beste når de mer subtile instruksjonene lar publikums tilstedeværelse sømløst flyte inn i forestillingen. Likeså er det spennende å betrakte danseren når de engasjerer seg i rollespill og skaper ulike atmosfærer. Det kunstneriske teamet og studentene skal ha ros for å ha skapt en leken forestilling der publikumsperspektivet behandles aktivt, men for meg hadde nok forestillingen satt dypere spor dersom den hadde turt å ta litt tydeligere valg, mene litt mer, tenke litt lengre. Slik den fremstod her, ble det for lett å bare gå hjem igjen etterpå, tilbake til mitt eget habitat, uten å ha fått med meg nevneverdige nye perspektiver.


Stikkord:
· · ·