Halvhjertet av Nasjonalmuseet

Det er en krans av ærbødighet og respekt rundt Snorres Kongesagaer. Det er det også rundt de velkjente illustrasjonene til storverket av Werenskiold, Egedius og Munthe fra den autoritative Snorre-utgaven fra 1899. Ikke så rart, egentlig, for det er ingen tvil om at begge deler står sentralt i anstrengelsene for å gjøre Norge til et selvstendig land med en egen kultur. «Nest etter Bibelen har vi ikke vigtigere Bog her i Landet», som det ble sagt under stortingsforhandlingene i 1899 (sitert etter utstillingskatalogen). Men siden 1899-Snorre ble utgitt, i nasjonalstatens tjeneste, har respekten blitt reprodusert i skolesystem og museale rom igjen og igjen. Den underliggende holdningen er «Se, så viktig dette er!» eller «Dette er nasjonen Norge bygget på». Slike ting.

Problemet er at denne sirkelgangen, hvor vi blir mer og mer sikre på verdien av noe, ofte fjerner oss fra en egentlig erfaring av det vi skulle snakket om. Det vi ser, eller i det minste oppdras til å se, er heller den nasjonsbårne myten om Snorre og tegningene – ikke saken selv.

Denne type administrasjon av nasjonalarvens kunst og litteratur var sikkert på sin plass da nasjonsdannelsen var i sin ungdom, og man skulle markere en avstand til naboen og hegne om egen identitet. Men idag er den ikke særlig produktiv, fordi den innkapsler verkets verdi i en aura av uangripelighet som ekskluderer både tvil og undring og reproduserer en samtale som gjentar det selvsagte på en upersonlig måte. Jeg er ikke uenig i hvor viktige Snorres kongesagaer er, bevares, men det er ikke poenget her: Skal man selv – barn som unge – komme i berøring med kunst eller litteratur må noe ofres eller risikeres. Man må nedjustere respekt og de gjengse prosedyrene for hvordan man ser og forstår det aller helligste for, på den måten, gjenfinne opplevelsens utspring i en selv, noe all tenkning eller reell kunsterfaring i virkeligheten er avhengig av. Vi må begynne for å finne frem til det verdifulle, det nytter ikke å stole på andre når vi skal gjøre noe til vårt eget. Man kan ikke berøres – virkelig berøres – enn si virkelig tenke – om man bare gjentar den kunnskapen, synsvinkel eller talemåten som har blitt overlevert til en gjennom forvalterne av nasjonens hellige sannheter.

Dette er et pedagogisk dilemma, selvsagt, for hvordan skal man så videreformidle kulturarven? Vel, for min del må svaret på det være å overskride ideologi og plikt og stimulere til selvstendighet, oppdagelsesevne og nysgjerrighet. En viktig ingrediens her er respektløshet. Ved å ikke bøye nakken for autoriteter, etablerte sannheter, eller kanoniserte kunstverks inngrodde myndighet, men inngående avkreve svar på hvorfor disse sannhetene og autoritetene finnes, skapes et indre rom hvor det lettere kan oppstå forbindelser med materialet man tillater seg å stille spørsmålstegn ved.

Sett fra en slik uregjerlig pedagogikks synsvinkel har Makt og magi mye for seg. Først og fremst fordi dette er en utstilling som tar seg til rette og mener noe nytt og mer enn det som har blitt åpenbart om kongesagaene og illustrasjonene fra 1899. Fordi utstillingen bruker dagens kultur – de populære Ringenes Herre-filmene av Peter Jackson – som medium for å reaktualisere Snorresagaene. Dette er en fremragende ambisjon som jeg bøyer meg i støvet for. Man skal ikke holde noe tilbake når det gjelder slike montasjer på kryss og tvers av historiske epoker og sedvanlige smaksregimer. Å begå «feil» er som regel av det gode, for presentasjon er uinteressant når man skal lære seg å tenke eller oppleve kunst. Se på Munch ± Melgaard, for eksempel. Dette var en utstilling som ansporet til grubling fordi den bringer den korrekte Munch-resepsjonen ut av balanse. Det er nettopp gjennom den rampete, men likevel reflekterende, samføringen av gammelt og nytt som ikke helt passer sammen eller sømmer seg at vitaliteten i fortidens kanoniserte verker og historiske øyeblikk kan frigjøres og få et nytt liv. Er man for redd for å trå feil kommer man seg ikke fremover.

Makt og magi er også på rett spor her ved at den, for det meste, bruker kopier som ikke er dyrebare som originalene. Disse kan man leke med og bruke som man vil, helt konkret, men også aktivere i overført betydning fordi omgangen med kopiene kan føre til en produktiv svekkelse av ærbødigheten for originalen. Nærheten til kopien kan skape en respektløshet for tradisjoner og nasjonale ikoner som faktisk er forbundet med en langt større respekt, og stikker dypere, enn den ærbødige ikke-rør-meg andektigheten som vanligvis er innsirkler originalene.

Utstillingen åpner også for en svært sammensatt dramatisering av forskjellige tid og rom. Det vi presenteres for er montasjer mellom forskjellige nivåer av fiksjon og virkelighet – begge i en fiksjonalisert verden med, ifølge utstillingsmakerne, røtter i samme viking– og åsatru-virkelighet. Det pussige, og interessante, er at det er mange tidspunkter denne fortiden remedieres gjennom: Tolkien og filmatiseringen av bøkene hans, men også Tolkiens egen interesse for nordisk kultur. Så har vi selvsagt nasjonsprosjektet Norge og 1899-lanseringen av Heimskringla og ditto tegninger. Med så mange historiske øyeblikk forankret i en fiksjonalisert fortid oppstår en ganske intrikat situasjon.

Det er dessverre lite av disse historiske og fiksjonelle omrokeringene som problematiseres eller tas opp i utstillingen. Det er et enkelt da og nå, og en fiksjon og en virkelighet, som ikke nyanseres særlig mye, som er i omløp her. Det er i det hele tatt flere problemer med denne utstillingen, slik den faktisk er realisert. Jeg elsker konseptet, men har trøbbel med realiseringen. Det hele dreier seg om at Tolkien er inspirert av Snorre og Snorre-tegningene – og det er jo ikke rart han blir, all den tid at hans karriere som lærer i norrønt fra 1925 til 1959, faktisk mente Snorre var viktigere enn Shakespeare.

Utstillingen består først og fremst av store reproduksjoner av Snorre-tegninger, samt en trone, en ring, et sverd, en ring, noen hjelmer og skjold – alt fra vikingetiden (men, med unntak av ringen, kopier). Intet av dette settes i skikkelig sammenheng med den underliggende problemstillingen eller forholdet mellom fantasi (fantasy) og virkelighet. I tillegg finnes et stort lerret med en montasje av scener fra Snorre og Peter Jacksons Ringenes herre-triologi. Vi ser også originaltegninger av Werenskiold, Egedius og Munthe satt side om side med korresponderende bilder fra Ringenes Herre. Klangen mellom bildene finnes, men selve arbeidet med å tenke rundt den uteblir.

En del er selvforklarende, men det er først når vi leser i katalogen det virkelig blir spennende. Faktisk er den, på de fleste plan, mer interessant enn utstillingen, for det er her den bebudede, komparative, analysen virkelig utspiller seg. Det er her hvor kilder samføres og likheter drøftes. For eksempel skriver Nina Denney Ness i innledningsartikkelen om hvordan Tolkiens interesse for gammelnorske sagaer og språk gjør det svært sannsynlig at stedet Rohan i Ringenes Herre stammer fra det trønderske stedet Roan. Peter Jackson bekrefter korrespondansen mellom det norske og det mytiske hos Tolkien – vi tenkte på krigerne fra Rohan som vikinger med båter i stedet for hester, som sjefen for filmens kunstneriske avdelingen for Jackson-filmene skal ha formulert det.

Katalogen har flere artige sammenligninger som delvis er gode, noen ganger strålende, for eksempel parallelliseringen av Eowyn og Gyda. Eowyn, niesen av Theoden av Rohan, står på et sentralt punkt på en balkong i samme positur som Gyda gjør det i Snorre. Det påpekes, helt korrekt, at kjole og belte er veldig likt i begge scenene, men sammenligningen blir anstrengt når scenen i Krogh-tegningen, hvor vi kan se en hest med rytter i forgrunnen, i filmen visstnok «blir understreket av hestemotivet på den flagrende vimpelen foran Eowyn.» Vimpelen og hesten hos Snorre er ikke så tett på hverandre – det er en resonans der, ingen tvil om det, men forfatteren ønsker nok at påvirkningslinjene skal være sterkere enn de er. Det er flere slike sammenligninger, noen mer overbevisende enn andre, som også gjentas i utstillingen, men da kun i form av billedsammensetninger og forenklede billedtekster. Bildet av Eowyn og Gyda, for eksempel, kan beskues og montasjene av Snorre-tegninger og scener fra Ringenes Herre på den store skjermen i utstillingens midte ruller og går i sammenligningens ånd, med en stemningsskapende dronelyd i bakgrunnen.

De andre rekvisittene fra vikingetiden, rammes ikke inn av den samme analysen. Joda, det er lignende utstyr i Tolkiens univers også, men denne speilingen er noe tynn. Slik elementene presenteres her blir de enkeltstående rekvisitter, mer enn deler av en sammenlignende gjennomtenkning av likhetene mellom Snorre og Tolkien i selve rommet. Dette er et sentralt punkt for uten denne komparative stramheten løsner grepet om utstillingens premiss og dens deler blir scenografiske elementer mer enn redskaper for sammenlignende tenkning.

De parallelliserende eksperimentene i utstillingskatalogen burde – selv om de ikke alltid er like overbevisende – i større grad blitt overført til, og tilgjengeliggjort i selve utstillingsrommet. Slik utstillingen står blir den i for stor grad en illustrasjon av katalogtekstens kunsthistorisk/popkulturelle leseøvelser. Det komparative, som jo må sies å være selve utstillingens grunn, overlates altså i for stor grad til tekstskrivingen. De fantasifulle lesningene av Snorre versus Tolkien/Jackson innløses ikke i en lekende utstillingsdesign. Tvert imot er utstillingen halvhjertet og uinspirert. Det legges frem bøker av Tolkien, for eksempel, med spillfigurer basert på filmene, som igjen, formodentlig, er basert på Snorre. Men hva gjør de der? De blir ubegrunnede, visuelle, påstander. De blir staffasje som, aner det meg, inkluderes for å appellere til barn og unge. Men det er ingen som lar seg lure av halvkvedede viser – spesielt ikke barn.

Da jeg vandret rundt i Makt og magi forundret jeg meg over i hvor liten grad dette begjæret etter å finne helt konkrete korrespondanser mellom Snorre og Tolkien i katalogen – som er legitimt og interessant, selv når de er anstrengt (eller kanskje særlig da) – utvikles videre i det kuraterte rommet. Denne undringen ble større på grunn av de opplevelsesorienterte elementene, som sverdet besøkeren kan holde i og svinge med –riktignok godt beskyttet av en metallring og et glassbur. For å svinge med et sverd og leke man er viking, eller forsvarer av ringen fra Tolkien/Jackson-universet, øker neppe forståelsen av Svartemosesverdets historiske klangbunn og eventuelle forbindelser til Tolkiens forestillingsverden. Det hjelper altså lite med de «interaktive strategiene» i utstillingen – som Ipaden man kan fingre med – når det hele får et utvendig forhold til den sammenligningen som jo i utgangspunktet skulle undersøkes. For barna kan ikke bare overlates til en historieløs lek, når det er historien som skal undersøkes. Skjer det vil de fortsatt befinne seg i tryllekretsen av nasjonale ikoners viktighet også når utstillingen forlates. Poenget er ikke at man skal påta seg den strenge lærerrollen, men at lekens innhold kunne vært kombinert med historierefleksjonen i større grad.

Det er synd at dette ikke realiseres, for den fruktbare respektløsheten for nasjonale ikoner og originaler ivaretas gjennom valget av kopier av de verdifulle gjenstandene. Problemet er bare at man glemmer å få med seg kunsterfaringen inn i utstillingsdesignet. Dermed er bare halve jobben gjort: Refleksjonen – den komparative analysen – får utfolde seg i katalogtekstene, til glede for far og mor, mens barna overlates til leken. Her kunne man for eksempel berørt forholdet mellom fiksjon og virkelighet, eller mellom da og nå, på et utall måter. Alt ligger jo til rette for nettopp det.

Det jeg savner er grep som går utover scenografi og illustrasjon – elementer som inviterer inn i begripelsen av disse verkenes verdi, ja, selve kunnskapsproduksjonen. Det er det lite av i denne interessante, men veloppdragne utstillingen.