Hammerfest infiltrert




Når Dansefestival Barents trenger inn med dans og koreografi, bidrar de samtidig med et viktig innlegg i debatten om målgruppekunst.

Man kan påstå at det har blitt en trend å nedprioritere barn og unge som kategori, til fordel for kunst som henvender seg på tvers av målgrupper. Kulturrådet legger nå i høst ned sine to satsninger for kunst for barn og unge: Kunstløftet og støtteordningen for barne- og ungdomskultur. Samtidig har flere festivaler kuttet ned på eller strøket sitt målgruppeorienterte program for barn og unge (for eksempel har verken CODA eller Teaterhuset Avant Gardens festival Bastard hatt noe uttalt fokus på de unge publikummerne i år).

Spørsmålet som melder seg, er om institusjonene – under påskudd om at målgruppetenkning er utgått på dato – lar det unge publikummet gå i glemmeboka? Eller om de endelig ser barn og unge som en naturlig og viktig del av samtidskunstens publikum?

Programmering på lik linje

Dansefestival Barents, som gikk av stabelen i Hammerfest 3.–7. november, føyer seg inn i sistnevnte kategori. I et intervju publisert på scenekunst.no,[1] forteller festivalens kunstneriske leder Jørgen Knudsen, at målet er å henvende seg til hele Hammerfest, på tvers av alder og kunstkompetanse. I programmet presenteres de ulike forestillingene på lik linje, uten å bli plassert i underkategorier som for eksempel barneprogram, sideprogram, tilleggsprogram eller en festival i festivalen. Den eneste forestillingen som eksplisitt har barn og unge som målgruppe, Bea og de andre av Beata Kretovicova Iden, er heller ikke markert som målgruppekunst. Noen vil sikkert hevde at dette har en negativ virkning på festivalens publikumsutvikling – et slikt program gir jo publikum selv ansvaret for å lete seg frem til de forestillingene som passer for dem. Men med dette grepet tilfører Dansefestival Barents et viktig innspill og eksempel til debatten rundt målgruppeinndeling og -satsning.

Selv om Barents ikke kategoriserer sine forestillinger på papiret, innrømmer Knudsen[2] likevel at programmet er todelt. Festivalen er for det første en rekke forestillinger som skjer på scenen, innenfor Arktisk kultursenters trygge vegger. Disse forestillingene, som Ingun Bjørnsgaards prosjekt Praeambulum, Carte Blanches Birthmark og den nevnte Bea og de andre, er publikumsvennlige først og fremst ved å imøtekomme publikums forventning om at dans skal utøves av skolerte dansere og skje på en scene.

Fakta


Dansefestival Barents,

Hammerfest

3.-7.november 2015

Utfordrer presentasjonsformater

Men festivalprogrammet rommer også mange prosjekter av en annen karakter. Disse prosjektene skjer på alternative og midlertidige kunstarenaer – på Hammerfest videregående skole, biblioteket, Gjenreisningsmuseet, en lokal bar, i kjelleren på Scandic hotell og ute i byen. Dette er prosjekter som opererer på grensen av koreografibegrepet, og som utfordrer publikum på alle måter: Gjennom bruk av tid, gjennom å sette spørsmålstegn ved våre forventninger om hva dans skal være, og gjennom å iscenesette situasjoner der vi som publikummere blir aktører på linjemed utøverne og scenografien. I motsetning til flere andre festivaler, presenterer Dansefestival Barents ikke disse prosjektene som noe annet eller et alternativ til forestillingene inne på kulturhuset. Jørgen Knudsen[3] omtaler isteden denne delen av programmet som spesielt rettet mot hammerfestingene: «Ta for eksempel Morten Traaviks Triumfbuen i år. Du må ikke ha mellomfag i dansevitenskap for å forstå det – du trenger bare å ta på deg en jakke, gå ut og se.»

Nettopp denne holdningen er festivalens grunnstein. Dansefestival Barents ser ikke på eksperimentell dansekunst som noe vanskelig i seg selv – utilgjengelig for barn og «vanlige folk». Det såkalt vanskelige og utilgjengelige forstås her som en verdifull måte å forholde seg til verden på, der man stiller spørsmål og utfordrer heller enn å bekrefte og understreke.

Bakteriekulturer og dugnadsånd

Morten Traaviks prosjekt på festivalen hadde som mål å undersøke hvor sterkt fellesskaps- og dugnadsånden står i minisamfunnet Hesteskoblokka, et av Hammerfests menneskeskapte, og kanskje mindre attraktive, landemerker. Traavik inviterte blokkas beboere til deltakelse i en lysinstallasjon. Ved å slå av og på lysene i leilighetene sine, i en angitt tidsperiode og etter et partitur utarbeidet av Traavik, skulle blokka forvandles til en «gigantisk LED-lystavle»[4]. Verket var i tillegg akkompagnert av Kjetil Møster og Jørgen Træens live-musikk, som publikum kunne streame over mobiltelefonene sine. Det mest interessante med dette prosjektet er kanskje hvordan Traavik koreograferer festivalens pubikum og samtalene oss imellom – vi står i grupper langs veien og kikker forventningsfullt bort på blokka, der det er vanskelig å skjelne noen endringer i lyset overhodet.

Noe mindre monumentalt er Eva Bakkesletts verk Rømmekolle Revival, som presenteres i form av et foredrag på Hammerfest bibliotek. Prosjektet tar utgangspunkt i den tradisjonelle norske matretten. Basen for denne melkebaserte retten er en bakteriekultur, som med riktig stell kan oppbevares gjennom generasjoner. Rømmekollen vi blir servert, er faktisk basert på en kultur som (sammen med sin familie) utvandret til Amerika for over 100 år siden. Mens Bakkeslett deler ut små plastposer med bakterier som publikum kan ta med seg hjem og dyrke til eget bruk, filosoferer hun rundt innvirkningen slike bakteriekulturer i sin tid hadde på bygdene. Hva skjer når et lite samfunn går rundt med samme kultur i magen?

Hammerfest infiltrert

I denne sammenhengen er det imidlertid ikke forestillingene hver for seg som er viktigst, men deres sammenstilling i en større enhet, Knudsens egen (samfunns-) koreografi. Koreografien foregår ikke bare inne i Kulturhuset – en isolert, trygg og publikumsvennlig sfære – men gror sine større og mindre røtter ute i byens offentlige rom. Dansefestival Barents proklamerer aldri høylytt at dansen har inntatt byen. Festivalen infiltrerer isteden Hammerfest med dansekunst på en subtil og elegant måte. Dette understrekes av at Rømmekolle revival også er tilgjengelig som radiosendinger, Triumfbuen overføres live på lokalavisens nettside, og beslutningene som ungdommene tar under Amund Sjølie Sveens Nordting på Hammerfest videregående skole (en fiktiv og iscenesatt demokratisk prosess) publiseres som leserinnlegg.

Gjennom sin infiltrering, gjennom å ta i bruk mange og ulike arenaer, når Dansefestival Barents ut til hammerfestingene – på tvers av alder og kulturell kapital. Festivalen oppnår her inkludering nettopp ved ikke å tenke målgruppeinndeling. For Sveens Nordting favner både ungdommene, deres foreldre, byens politikere og oljenæringen. Og selv om publikum under Bakkesletts foredrag har et høyt alderssnitt, er det barna som må fatte interesse for rømmekollen hvis bakteriekulturens forflytningskoreografi skal kunne fortsette å utfolde seg. Og de beste gjenfortellingene av hendelsene i og rundt Hesteskoblokka under festivaluka er nok de som skjer i møtet mellom generasjoner og på tvers av ulike kulturbakgrunner.

 

 

[1] http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=7882

[2] Ibid.

[3] ibid

[4] Programtekst, i Dansefestival Barents 2015s programhefte, 40.