Hard oppvekst, myke verdier




Spenningsroman som tar sats, og serverer dramatikk og følelser i et hurtig tempo.

«Revolvergutten» møter vi tolvåringen Robin Hood Evensen og bestekompisen Martin. Faren til Robin er en kjent kriminell som har vært mye inn og ut av fengsel. Også Robins to onkler er del av et miljø som har tjuveri og innbrudd som hovedsysler. Moren hans døde som følge av at hun krasjet i en lyktestolpe på flukt fra politiet. Likevel føler Robin en slags stolthet over det uvanlige kriminalitetslivet.

Uten å tøffe seg nyter han en spesiell status på skolen og i nabolaget. For ham er det kriminelle miljøet det kjente, og han ser med skrekk på familier som lever vanlige A4-liv.

Hverdagsliv

Familien til kompisen Martin er et slikt gruelig eksempel på hvor vanlig det går an å bli. Men Martin er den eneste som tør å henge med Robin, noe han må gjøre uten at foreldrene hans vet om det. Det er ikke alle som er like interessert i at sønnen deres skal henge med sønnen til en verdenskjent forbryter. Dessuten ønsker Martin å bli kriminell, og det må jo telle for noe. Derfor tar Robin på seg å lære Martin opp til å bli en ekte forbryter. Det viktigste han lærer er taushetsplikten. På samme måte som at Robin må holde på farens største hemmeligheter, må Martin sverge på å aldri tyste.

Dette er en roman med mye action og etter hvert et fabelaktig driv, men det tar litt tid før det riktig svinger av handlingen. Romanen åpner med at faren til Robin kommer hjem, han har vært borte lenge, og vi forstår at han har vært innesperret. «I nesten seks måneder har han satt rekorder i benkpress og banket lufta ut av boksesekker. Og han har sovet bak en dør som er låst fra utsiden» (s. 7). Slike naive utsagn viser at Robin er villig uvitende om deler av den tøffe virkeligheten for mange i miljøet. Tidvis kan det virke som om Robin har tatt over fortellerstemmen i «En pingles dagbok» gjennom tilsynelatende tilfeldige og hverdagslige aktiviteter som males frem i et ungdommelig språk. Hver episode har helst et tidig avslutningspoeng som egentlig avslører mer om Robins naivitet enn påståtte innsikt. Dette fungerer greit, men kan bli litt monotont.

Fakta


Arne Svingen:

«Revolvergutten»

Gyldendal 2014

201 sider

Familiehistorie

Når hverdagen er etablert meddeler Robins far at hans forbryterkarriere er over. Miljøet er tøffere enn det har vært tidligere, og det passer seg ikke å oppdra en sønn under slike forhold. Denne avgjørelsen kommer for seint. Faren og onklene har havnet i klinsj med medlemmer av den russiske mafiaen, det gjelder noe tyvegods, og Robin havner midt i et voldelig gjengopprør der livene til alle i familien blir satt på spill. Først blir Robin overfalt aleine hjemme, siden blir faren hans bortført. Hvordan skal Robin takle denne situasjonen? At faren er borte, er ikke nytt for Robin, men det er sannsynligvis stor forskjell på å være sperret inne av politiet, og å være bortført av russere som allerede har vist en sans for vold.

Dette er foranledningen for noen dramatiske dager der det ikke er langt mellom tragedie og komedie. Akkurat denne parringen av det fæle og det morsomme griper leseren. Robin tar i bruk ulike strategier for å takle de livsfarlige situasjonene han havner i. Én handler om å repetere vilkårlig statistikk han har lest, som sannsynligheten for å vinne i Lotto og antall dyreforsøk som måtte til for å finne poliovaksinen. En annen er å pakke opplevelsene inn i komiske språklige bilder for å skyve på fokuset: «Kriminelle gråter veldig sjelden. De kan kanskje gråte litt når moren dør eller de har fått noe rusk i øyet. Men de gråter garantert ikke når andre kriminelle har vært på besøk og truet og knust speil. Det tar man bare på strak arm, bare banner litt for seg selv […]» (s. 26).

Et soleklart høydepunkt i romanen er en scene der Robin og en av onklene tilbringer flere timer enn de burde på noen av byens vannhull samtidig som faren er bortført. Stemningen er egentlig på bånn, men onkelen har bursdag, og i denne familien tar de vare på hverandre, uansett. Den ellers fåmælte onkelen forteller historier fra da han og brødrene var yngre. Scenen henter styrke ved å behandle troverdige følelser på en forståelig måte, uten å være overtydelig eller veldig inderlig. Scenen kulminerer i en biljakt med brå slutt.

Bang-kræsj

Selv om alt som skjer ikke er like sannsynlig, er «Revolvergutten» en veldig spennende ungdomsfortelling. Boken retter seg mot en lesergruppe som er vant til hyppige sceneskift, skyting og ville biljakter fra dataspill, film og TV-serier. Persontegningene er ikke alltid like troverdige. Robin er kanskje for naiv, det er hele tiden tydelig at det er noe han ikke forstår, og ikke vil forstå. Kanskje er det med vilje at han holder tilbake de fullstendige konklusjonene om livet som kriminell. Koplingen til Robin Hood hjelper ikke særlig, men akkurat som vi sympatiserer med han som stjeler fra de rike for å gi til fattige, sympatiserer vi med Robin. For ham handler ikke rettferdighet nødvendigvis om å fordele goder, men om å la hver og en holde på med det de liker og mestrer best. Faren burde derfor vært forbryterprofessor.

«Revolvergutten» kan leses av alle som er ute etter en god leseopplevelse, både bokslukere og leseleie gutter og jenter. Romanen moraliserer ikke direkte, men er heller ikke intetsigende. Det er en tydelig følelsesutvikling hos hovedpersonen, og opprullingen mot slutten fyller også en voksen leser med en form for fin vemod på Robins vegne. Romanen gir også plass til andre stemmer. En av kompisene til faren ytrer en gang at livet inneholder både glede og sorger: «Men sånt skjer. Livet er ikke perfekt hele tida» (s. 103), og akkurat det viser romanen på en fremragende måte.

Anmeldelsen ble først presentert på barnebokkritikk.no 2.5.2014.