«Historien om Woundman og Robyn»: Teater som motmakt til Netflix

Fjorten år gamle Robyn bor i en blindgate, løper terrengløp og er hemmelig forelsket i kapteinen på laget. Han er ensom. Altfor ensom. Men en dag ser han en pussig fyr i nabolaget: En vandrende anatomisk figur fra middelalderen med spyd og sverd stikkende ut av kroppen. Det er Woundman, en superhelt som trenger en sidekick.

Den egentlige superkraften

Når man leser handlingsreferatet av Historien om Woundman og Robyn kan man bli lurt til å tro at dette er en klassisk superhelthistorie. Det er feil. Woundman har ingen superkraft, og oppdraget er lenge uklart. I starten spiser han og Robyn mye på restauranten Egon, men etterhvert begynner de å reise rundt på ulykkessteder. Lenge er alt i det absurde, helt til en kvinne på en branntomt sier til Woundman: «Du ser ut slik jeg føler meg.» Det er da vi forstår det: Woundmans sårede kropp gjør menneskenes smerte lettere å bære, og det er dette som er hans egentlige superkraft.

Woundman henger med Robyn av profesjonelle årsaker. Det er en del av jobben som superhelt-med-spyd-i-kroppen å ta seg av usikre tenåringsgutter. Så hvem er Woundman? En jesusfigur som tar på seg menneskenes lidelse? En omreisende psykolog? Eller representerer han noe helt annet?

Fra fringe til ungdomsskole

The Adventures of Woundman and Shirley (som stykket heter på engelsk) ble skrevet av Chris Goode i 2009 på oppdrag fra Queer Up North International Festival i Manchester. Da var det en klassisk storytelling-monolog, der Chris startet med å fortelle at dette hendte ham selv. Kontrakten med publikum var altså at teksten var av, med og om han som står på scenen. Goode reiste rundt på forskjellige festivaler med monologen, og gjorde stor suksess på Edinburgh Fringe Festival et par år senere. Jeg har ikke lest noe sted at monologen faktisk var ment for ungdom.

Brageteatret har fått Kristofer Grønskag til å oversette teksten til norske forhold. Samtidig har de strøket noen scener og tatt vekk alt av 90-tallsreferanser (som walkman og Bill Murray). Karakterene har fått norske navn. Shirley Gedanken er blitt Robyn Takken, og hans store forelskelse på terrenglaget har fått navnet Svunne istedenfor Starbucks. Heldigvis stopper fornorskingen omtrent der. Det er ikke gjort noen store forsøk på å la dette være en klassisk norsk oppvekst. Derimot har Brageteatret lagt inn noen større doser med teatrale virkemidler.

Konsertens virkemidler

Katja Ebbel Fredriksens scenografi er en titteskapsscene med skyer og glitterforheng som danner konturene av en storby. Men det er Oscar Udbyes lysdesign som skaper det meste av det sceniske rommet. Det blinker i blått, som under en fest, eller Robyn blir satt i en avslørende, gul stråle når han er ved et smertepunkt. Bakerst i scenerommet sitter trommeslager Jon Fosmark. Han fungerer også som DJ, leser opp deler av teksten og har forøvrig komponert all musikken.

Akkurat som i fjorårets Indigo Englehår, bruker Woundman og Robyn konsertens virkemidler. Lyd og lys er like viktige historiefortellere som Goodes tekst og Even Torgans spill.

Fra Netflix til liveshow

«Det er helt utrolig fint å se hvordan Even kommuniserer med Jon,» sier mitt teaterfølge Ella etter at forestillingen er ferdig. Jeg biter meg merke i at hun er på fornavn med de medvirkende, og at det er selve livehendelsen som har gjort størst inntrykk. Ella hadde også sett generalprøven dagen i forveien sammen med dramaklassen på videregående, og hun syntes det var to ganske ulike opplevelser. På generalprøven, fortalte hun, hadde skuespilleren vært mer nervøs, mens musikeren hadde showet og sunget, noe som var strøket vekk på premieren, men som likevel ga gjenklang hos Ella. Det var derfor hun snakket om dem som om de var gamle kjente.

Da jeg selv gikk inn i den nesten tomme premieresalen, var jeg allerede dypt berørt av å lese teksten. Historien er skrevet som en novelle, med allvitende forteller og ganske plutselige forskyvinger i tid og rom. Jeg var spent på hvordan skuespiller Even Torgan og regissør Patrik Stenseth ville gjøre det om til teater. Teksten er en oppvekstfortelling, men er ikke bygget opp slik vi er vant til liknende historier fra film og Netflix. Stykket handler jo ikke om å komme ut av skapet. Svunne og Robyn blir aldri sammen. Det er heller ingen klassisk historie der to venner lærer hverandre å kjenne. Woundman har gjennom hele stykket bare en profesjonell interesse i Robyn. Når han reiser videre i siste scene, har han bare gjort atter et oppdrag med en sidekick som trenger ham.

Avrusning for netflixnarkomane

Det slår meg at dette er en fortellerstund for voksne. Og det er nettopp det jeg elsker med teksten. Den har et tungt, men vakkert, bilde på ensomhet – og den leker seg med popkulturelle klisjeer. Men er ungdommen med på leken? Eller er de så vant med klassisk dramaturgi, cliffhangere og lettfordøyelige replikker, at alle alternative historiefortellinger blir uforståelige? Kanskje er vi alle blitt Netflixnarkomane, tenker jeg. Ute etter et skudd av pompøs filmmusikk, tydelige tegnede karakterer og godt timet forløsning i siste scene.

Ella forteller meg at venninnene snakket om nettopp dette etter generalprøven.  «Dette var annerledes enn Netflix,» sa de til hverandre. Woundman og Robyn var nærmere deres eget følelsesliv.

Fra moral til kunst

Skuespiller Even Torgan fungerer svært godt i denne monologen. Han er avslappet på scenen, og gjør ikke store forsøk på å lage karakterer av hverken Woundman eller Robyn. Begge er versjoner av den voksne Even Torgan som ser tilbake på ungdomstiden. Midtveis setter skuespilleren seg i en campingstol, spør om alle har det bra og åpner opp for spørsmål.

Torgan har lang erfaring med interaktivt teater. Som teatersjef ved Antiteatret har han eksperimentert med å involvere publikum, ved for eksempel å lage et miljømøte på Vinderen eller i en #metoo-situasjon på Hartvig Nissen skole. Woundman og Robyn er ikke spesielt interaktiv, men Torgan drar nytte av sitt avslappede forhold til teaterrommet. Hverken han eller Stenseth faller for fristelsen til å lage følelsesmessig berg-og dalbane eller heseblesende karakterarbeid. Det er senka skuldre gjennom 50 minutter, der tekst, musikk og lys skinner av seg selv.

En tredje vei

Jeg tror det er lurt at Torgan ikke spiller karakteren «skeiv, sårbar 14-åring». For vi husker jo alle hvordan det var å faktisk være 14 år og se voksne gestalte våre sårbare selv. Det var nødt til å bli havari. Da jeg var ung, ble ungdomsteater ofte brukt som oppdragende element i skole- eller konfirmasjonsundervisning. Ungdommen skulle lære å gå den rette vei, og teatret fortalte hvor galt det kunne gå.

Nå er kunst som oppdragelse kastet på historiens skraphaug. Isteden skal teatret vise hvordan ungdom egentlig har det. Her er det et slags ekthetspremiss, der dramatikerne gjerne intervjuer ungdommer før de setter noe i scene. Et tidlig eksempel på denne innfallsvinkelen er Brageteatrets Før det ringer fra 2010, der forestillingen ble skrevet sammen med en 10-klasse. Et sent eksempel er Til ungdommen på Oslo Nye Teater, som skal være basert på intervjuer med vaskeekte ungdom.

Brageteatret har alltid satset tungt på barne- og ungdomsteater, og under teatersjef Nils Petter Mørland har de gått en slags tredje vei: Teatret skal gi ungdom en fortellemåte de ikke får andre steder. Både Psykt blod, Indigo Englehår og Woundman og Robyn bryter med vanlig historiefortelling, og bruker liveopplevelsen som en begrunnelse i seg selv. Hva disse tre forestillingene egentlig handler om, kan ikke dyttes inn i et tema eller spinne ut fra en workshop med ungdom. De er et resultat av det kunstneriske teamets visjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Fra intellekt til følelse

Noen dager etter premieren begynner Woundman og Robyn å vokse inne i meg. Jeg slutter å tenke på om dette egentlig passer for 13-åringer og begynner å tolke symbolet Woundman videre. For er ikke denne vandrende, sårede mannen egentlig et bilde på teatret i seg selv? At vi ser noen som har det vondt for å føle oss bedre i våre egne liv?

Woundman er på jobb, og det er jo Even Torgan også, men uten publikummet har de ingen superkrefter. Det slår meg også at den intellektuelle tolkningen egentlig er den minste delen av forestillingen. Elektromusikken, konsertopplevelsen og Even Torgans svette panne er her og nå, og det er noe alle kan forstå. Når de sceniske elementene er så virkningsfulle, tror jeg også stykkets større symbolikk er lettere å fatte for de yngste tenåringene. Du er ikke alene. Det er alltid en superhelt i nabolaget.

Ungdommen i Viken er heldige som har Brageteatret.