Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Hit eit steg»: Ingebrigt Daviks univers er perfekt for strandrydder-generasjonen

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 4. oktober 2021

HVOR
Strilabiblioteket, Radøy

– I min oppvekst på åtti- og nittitallet var det få fortellinger som lå nært mitt språk og min hverdag på Vestlandet. Jeg unner barna som nå får oppleve «Hit eit steg»-turneen følelsen av å være representert, skriver Periskops Maja Sievers Skanding.

↑ Lina Taule Fjørtoft dansar seg fram på skuleveg i «Hit eit steg», en forestilling basert på Ingebrigt Daviks musikalske univers. På bass: Toivo Fjose. Foto: Michaela Gettwert.

Lesere som har bikket femti husker kanskje Ingebrigt Daviks Barne-TV-serie om Taremareby. Serien inneholder historier om livet på havbunnen, der den skumle Krabbe-Krølle kidnapper en nysgjerrig flyndreunge ved å spille på den magiske tarefelen sin. Tegnefilmen finnes fortsatt i NRKs arkiv. Davik hadde musikk-, skuespiller- og lærerutdanning og bearbeidet sitt eget materiale for scenen. På seksti- og syttitallet var musikkspillet om Taremareby en gjenganger på Det Norske Teatret og Den Nationale Scene, men universet hans er sjelden å se på landets teaterscener lenger.

Taremareby. Skjermdump fra NRK

Hit eit steg


En musikkforestilling for barn fra fire år

Basert på sanger og tekster av Ingebrigt Davik

Regissør og dramaturg: Ingrid Askvik

Manusforfatter, produsent og skuespiller: Lina Taule Fjørtoft

Arrangør og musiker: Toivo Fjose

Produsert av frilanserne Lina Taule Fjørtoft, Ingrid Askvik og Toivo Fjose sammen med Det Vestnorske Teateret.

Støttet av Kulturrådet og NSF Fond for frilansere

I uke 40 turnerer «Hit eit steg» i Møre og Romsdal i samarbeid med Teatret Vårt.

I uke 46 og 47 turnerer forestillingen i Vestfold og Telemark.

Den vises også i forkortet versjon ved årets Marked for musikk i Larvik.

Ingebrigt Davik. Foto: Oslo Museum / Creative Commons

Skuespiller Lina Taule Fjørtoft er født nesten tjue år etter at Krabbe-Krølle dukket opp på TV-skjermen, men har likevel et sterkt forhold til Daviks univers. Hun har slekt i hjemtraktene hans på den sunnmørske øyen Fjørtofta og er dermed vokst opp med historiene.

Sammen med regissør Ingrid Askvik og kontrabassist Toivo Fjose har hun satt sammen en musikalsk forestilling med utgangspunkt i ulike verk av Davik. Fjose har omarbeidet det musikalske materialet og står sammen med Fjørtoft på scenen.

Mystiske ting kan lure i fjæra. Det gjelder å være på vakt. Lina Taule Fjørtoft og Toivo Fjose har laget en spennende forestilling som også er en kjærlighetserklæring til livet i fjæra. Foto: Michaela Gettwert.

Fengende

Rammefortellingen bygger på tittelsangen «Hit eit steg», om Kaia som er på vei til skolen for aller første gang. Det kommer fort frem at hun både gleder og gruer seg, og gjengjennelsesfaktoren er høy. Kaia drømmer seg bort der hun går langs skoleveien, og tar flere avstikkere i form av sanger og fortellinger om vennene sine i fjæren, som edderkoppen, måkene og de mange fiskene.

Hit eit steg er musikalsk fortellerteater og egner seg godt til utstrakt turnévirksomhet i små lokaler. Enkle kostymer og få rekvisitter kan fylle flere funksjoner: Hoppestrikken blir til spindelvev mens en hvit paraply kan representere både måkeegg og fiskekrok. En rød sydvest med øyne på forvandler bassisten til Krabbe-Krølle mens bassen blir til tarefelen.

Disse enkle grepene fungerer fint, og andreklassingene jeg har selskap av i publikum følger spent med når Fjørtoft drar gjenstandene opp av skolesekken. Også musikalsk får duoen Fjørtoft/Fjose til mye, med god taiming og kjemi seg imellom. Fjoses gjenkomposisjoner, melodistubber og lydkulisser er varierte og fengende, mens Fjørtoft er en stødig sanger.

«Hit eit steg» er musikalsk fortellerteater og egner seg godt til utstrakt turnévirksomhet i små lokaler

En paraply er et måkeegg i forestillingen «Hit eit steg». Lina Taule Fjørtoft tar publikum med på en spennende reise i Ingebrigt Daviks univers. Foto: Michaela Gettwert.

«Makrellterne masar mest, vaktar vel om sine. Støyper seg med gnål og skrål ned mot øyro dine», heter det om den utrydningstruede makrellterne i sangen «Sommardagar langt mot vest». Foto: Creative Commons

Aktuell for strandrydderne

Forestillingen spilles for både barnehagebarn og første- og andreklassinger. Den har potensial til å spore an gode samtaler om den store overgangen skolestarten utgjør i et barns liv. Hvordan Kaias mange fantasi-krumspring styrker henne på vei inn i skolehverdagen og ut i en større verden, vil nok også føles myndiggjørende for målgruppen. Når hun kakker seg ut av liksom-måkeegget sitt og til slutt går de siste stegene mot skolebygningen, har hun funnet mot til det på grunn av de mange omveiene, ikke på tross av dem. De mange vennene i fjæren forsvinner jo ikke selv om hun skal begynne på skolen. Hennes fantasiverden fremstilles som like stor og betydningsfull som den nye verdenen hun skal bli del av på skolen – eller som verden under havet, for den saks skyld.

For en generasjon som vokser opp med strandrydding og bevisstgjøringskampanjer om artsmangfold, kan Daviks skildringer av livet i fjæren faktisk oppleves mer relevante enn de gjorde på syttitallet. Når jeg i forkant av forestillingen hører meg opp på Davik-diskografien, innser jeg at flere av artene som forekommer i sangene hans er blitt rødlistet de siste årene, for eksempel makrellterne og lundefugl.

Kaias fantasiverden fremstilles som like stor og betydningsfull som den nye verdenen hun skal bli del av på skolen

En rød sydvest med øyne på forvandler bassisten til Krabbe-Krølle i forestillingen «Hit eit steg». Da gjelder det å passe seg! Foto: Michaela Gettwert.

Kystkulturens stemme

Men hvorfor er ikke Daviks sanger og fortellinger lenger allemannseie? I likhet med Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly var Davik radiostemme i sin tid. Kan lav status knyttet til nynorsknære dialekter og kystkultur være en medvirkende årsak til at sangene og fortellingene hans har gått i glemmeboken i større grad enn de andre kringkastingsstemmene?

Jeg ser forestillingen i «Strilabiblioteket» på Radøy, halvannen times busstur nordover fra Bergen. Vi bergensere har for vane å gjøre narr av «strilene», de som bor i en slik avstand fra byen at de i gamle dager kunne ro inn til Fisketorget for å selge fisken sin.

 

Representasjon

Den kystnære strilekulturen har ikke nytt godt av like mange nasjonale profiler i kunsten som bondesamfunnene i Innlandet, med folkekjære diktere som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen og Hans Børli. Den mest folkekjære strilen er trolig Ivar Medaas. Livet ved sunnmørskysten har imidlertid heldigvis fått en ny, populær fortellerstemme i Maria Parr. Bøkene om Trille, Lena og Tonje Glimmerdal har hatt stor suksess i overføringen til scene og skjerm.

I min egen oppvekst på åtti- og nittitallet var det få fortellinger som lå nært mitt språk og min hverdag på Vestlandet – verken i bøker, tegneserier, radio eller TV. Kravet om kort reisevei til Oslo for å være med i NRKs barneproduksjoner er en problematisk begrensning av norsk barnekultur. Den geografiske skjevheten i hvilke historier som løftes frem har negativ påvirkning på selvbildet til barn som vokser opp andre steder enn på Østlandet. Jeg unner barna som nå får oppleve Hit eit steg-turneen følelsen av å være representert.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Den geografiske skjevheten i hvilke historier som løftes frem har negativ påvirkning på selvbildet til barn som vokser opp andre steder enn på Østlandet

Retro på den rette måten

Ikke engang på Vestlandet er materiale av Davik lett tilgjengelig. For å få låne et eksemplar av Det hende i Taremareby ved Bergen offentlige bibliotek, må boken bestilles fra magasinet. De fuktige, fargesprakende illustrasjonene til Anna Tystad Aronsen føles imidlertid «retro på den rette måten», og hadde nok gjort seg godt i hyllene på barneavdelingen.

Fjørtoft og Fjoses bearbeidelse av Daviks sanger og fortellinger gir dem en ny ramme som føles både tilstrekkelig modernisert og tilstrekkelig lydhøre for originalene. Samtidig som det enkle formatet de dyrker er vellykket, får forestillingen meg til å lengte etter at dette prosjektet vokser og får ringvirkninger. Kan hende inspirerer de noen underveis på turneen i den grad at det dukker opp flere gjenopplivelser av Daviks materiale? Om vi er heldige får vi kanskje til og med igjen se større Taremareby-produksjoner ved institusjonsteatrene.

Daviks sanger og fortellinger gis en ny ramme som føles både tilstrekkelig modernisert og tilstrekkelig lydhøre for originalene

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·