Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Høna, egget og reven»: Er det egget som gjør deg til høne?

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 8. mars 2021

HVOR
Riksteatret

Det visuelle universet er fantastisk, og tematikken sprek og usentimental. Følelsen av å rote bort, miste og savne gir gjenklang for alle aldre i Riksteatrets nye barneforestilling.

↑ Foto: Erika Hebbert

Det beste med Riksteatrets nye barneforestilling Høna, egget og reven er det visuelle rommet. På samme måte som barn gjør i lek, omskaper figurene velkjente huslige objekter til stilige rekvisitter og kostymer. Detaljrike bakvegger, lys, røyk og fine omsluttende animasjoner fungerer som forsterkere og en anerkjennelse av det lekne universet.

Gjennom møter med en rekke helstøpte og morsomme dyrefigurer forsøker forestillinga nokså inngående å utforske tap og savn. Men hvorfor må det skildres så skjematisk og ordrikt, og hvorfor må figurene krangle så ofte?

På samme måte som barn gjør i lek, omskaper figurene velkjente huslige objekter til stilige rekvisitter og kostymer.

Høna, egget og reven


Familieforestilling for barn fra fire år og oppover

Av Nelly Winterhalder

Regi: Gunnar Eiriksson

Dramaturg: Kristofer Blindheim Grønskag

Kostymedesign og scenografi: Kathrine Tolo

Scenografi og videodesign: Torbjørn Ljunggren

Lysdesign og scenografi: Elisabeth Kjeldahl Nilsson

Musikalsk ansvarlig, lyddesigner og komponist: Anders Brunvær Hauge

Medvirkende: Eirin Schou Fævelen, Ragnhild Gravem, Henrik Bjelland og Hans Norman Røine.

Premiere 3. mars i Sandnessjøen

Spilles på åpne kulturhus over hele landet

Et mistet avkom – og en rev og en høne som nærmeste allierte? Hvordan skal dette gå?

Eventyr-fabel

I det siste har det kommet en rekke nyskrevne forestillinger for barn, og stadig nye dramatikere skriver for målgruppen – spesielt etter at Dramatikkens hus begynte med en satsing på dramatikk for barnHøna, egget og reven er uroppføringa av dramatiker Nelly Winterhalders scenetekst som har «barn fra 4 år og alle voksne» som målgruppe. Både tematikk og form vekker nysgjerrighet: Et mistet avkom – og en rev og en høne som nærmeste allierte? Hvordan skal dette gå?

Gunnar Eiriksson debuterte som regissør med Haugesund teaters nydelige barneforestilling Ubåt i fjor. På tross av en mer lettbeint og absurd stil har Høna, egget og reven potensial til å lodde like dypt som han klarte med Ubåt. Men noe forkludres underveis.

Reven og Høna blir allierte i jakten på å finne tilbake Hønas forlagte egg i Riksteatrets forestilling «Høna, egget og reven». Foto: Stephan Mehl

I sentrum står Høna som ønsker seg et egg, klarer å klekke det ut, men i et uoppmerksomt øyeblikk mister det.

Kjent oppskrift

Høna, egget og reven lener seg på en kjent barneteater-oppskrift: en slags flerepisodisk undereeventyr-fabel hvor helten må løse en rekke oppgaver på sin vei mot målet. Skuespillerne har ekspressiv og fysisk spillestil, fargerike og finurlige kostymer og scenebilder – og de fleste samtaler har en litt kranglete og hektisk tone.

I sentrum står Høna som ønsker seg et egg, klarer å klekke det ut, men i et uoppmerksomt øyeblikk mister det. Ved hjelp av en rev reiser hun ut i verden for å finne det savnede avkommet. Underveis finner hun mange forskjellige typer egg hun forsøker å ruge på – som fører til lærerike møter med de rettmessige dyreforeldrene: en struts, en krokodille, en pingvin og noen lus.

Skal dette handle om klam morsidentitet, fødselsdepresjon, eggdonasjon eller kanskje til og med ufrivillig barnløshet?

Antichrist eller donasjonsdebatt?

Alt starter på topp: i fødselsøyeblikket. Høna innser at det ikke er like lett for alle å legge egg, men etter en god del strev klarer hun til slutt å nyse ut ett. Lykkefølelsen oppstår dog ikke umiddelbart – det er tydelig vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til det man har ønsket seg så veldig når man plutselig har det i hendene.

Hovedrolleinnehaver Eirin Schou Fævelen har ikke mange produksjoner bak seg, men står breibeint støtt som Høna – tydelig plaget, men likevel preget av et imponerende pågangsmot. I en slags ambivalent kjærlighetserklæring (egget er nemlig ikke så plettfritt som hun skulle ønske – det har en grå flekk i alt det hvite) sier hun:

jeg er høna di
altså høna til egget
for uten egg er jeg ingen høne
bare fugl
hvis du skjønner

Allerede her begynner vi voksne i salen (vi er faktisk bare voksne på premieren grunnet nedstengingen i Oslo) å vri oss på setene. Skal dette handle om klam morsidentitet, fødselsdepresjon, eggdonasjon eller kanskje til og med ufrivillig barnløshet?

Foto: Erika Hebbert

Den største skrekken

Ikke langt ut i forestillinga mister Høna det dyrebare egget fordi hun forlater det for å spise, og i det videre skal det virke tapt for evig. Det er nesten så tankene ledes mot Ibsens Lille Eyolf eller Lars von Triers Antichrist – der foreldrenes fokus på kjødets behov fører til tapet av et barn: Den største skrekken for alle foreldre.

Denne sammenligninga er kanskje trukket litt langt, men uansett er det ganske heftig tematikk å presentere for barn. Man kan innvende at det går over hodene på barna, men jeg er usikker. Følelsen av å rote bort, å miste og å savne noe er jo generasjonsuavhengig. Når tapsfølelsen er skildret så klart som her, tror jeg nok det kan gi gjenklang hos de fleste aldersgrupper i publikum.

Entusiastisk lek

Problemet er altså ikke tematikken, de fleste tema kan løftes for barn. Det handler bare om måten man gjør det på. Og det er nettopp i den videre formidlinga at noe snubler.

Den tidligere nevnte lekne bruken av hverdagslige rekvisitter er super: Hønas kostyme er laget av oppvask-, bomulls- og arbeidshansker, krokodillens kropp er laget av en sovepose. Lusenes bakender er av garnblåser, pingvinen får stiv gange av det fastspente akebrettet på ryggen. Flere av rekvisittene og objektene får nye betydninger og bruksområder, anvendt med stor entusiasme og dypt alvor av utøverne. Dette ligner på barns naturlige lek og oppleves både morsomt og appellerende.

Likeså med den passelige utporsjoneringa av spenning. I scenen der man møter en krokodille, stirrer først selvlysende, grønne og enorme klinkekulelignende øyne ned på publikum fra hele den mørke bakveggen. Dette bildet holdes bare akkurat lenge nok til at det er pirrende skummelt, ikke for overveldende.

Krokodillens kostyme er blant annet laget av en sovepose. I rollen som krokodille er Hans Norman Røine. Foto: Stephan Mehl

På meg virker iallfall krangling og sarkasmer ofte like malplassert i kunst for barn som moralske prekener.

Sarkasme

Men i tillegg til talende visuelle scenarier, kreativ rekvisittbruk og ekspressiv spillestil er det mye verbaltekst som skal formidles. Litt for ofte er det som om ordene og de andre virkemidlene i forestillinga eksisterer parallelt. Den muntlige kranglinga mellom karakterene stopper den øvrige flyten, og helhetsinntrykket blir noe overveldende.

Hvorfor er det for eksempel viktig for publikum at det nettopp er lus vi møter i hårbunnen – hvorfor må det sies? De to lusefigurene med fotballhatter og garnblåse-bakender er morsomme og forunderlige nok som det er. Må det ordlegges for å sikre at publikum har forstått gjennomgangstemaet «forskjellige dyr som kan legge egg»? Hvorfor er det i så fall viktig at man skal få med seg det?

Og hvorfor så mye hånlig sarkasme? Som når reven og høna kommer med små stikk til hverandre, eller når strutsemor møter høna: «Hun der, har hun egg? Skal du liksom være mor?» Selv om Høna, egget og reven ikke er det verste eksemplet, har jeg lenge undret meg over den utbredte tendensen til at figurene i barneunderholdning skal krangle så mye og være så sarkastiske. Det har nesten blitt en konvensjon, men jeg klarer sjelden å få tak i den kunstneriske motivasjonen.

Jeg mistenker at det er puttet inn for å skape gnisninger og spenning, og at det handler om en slags ubevissthet om barns omgangstone. Små barn som leker er gjerne opptatte av å prøve ut ideer sammen, anerkjenne hverandres innspill, å gjøre seg forstått og å komme til enighet i leken – slik at den kan utvikle seg videre i spennende, uante retninger – enn å krangle om en leke eller å rakke  ned på hverandre.

På meg virker iallfall krangling og sarkasmer ofte like malplassert i kunst for barn som moralske prekener.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Den som leter, finner. Det viser seg at Hønas egg har klart seg brillefint uten mamma. En sprek vending i kunst for barn, ifølge Periskops anmelder. På bildet: Ragnhild Gravem som Liten Hane og Eirin Schou Fævelen som Høna. Foto: Stephan Mehl

Fabergé

Men siste scene er så herlig forunderlig at jeg tilgir det meste. Etter møter med alle de forskjellige eggleggerne, støter Høna endelig på sitt eget egg – som er klekket og blitt en halvvoksen hanekylling i ferd med å bygge et romskip som ligner veldig på – et fabergé-egg! Etter å ha identifisert hverandre som biologisk mor og sønn, må Høna straks tåle å vinke farvel til barnet sitt igjen.

Fabergé-egg brukes gjerne som et symbol på uendelig prakt og rikdom, og gir et slags «Den stygge andungen»-preg til fortellinga. Kyllingen kom fra et uperfekt egg som ble rota bort av mammaen, men reiser til slutt ut i verden med praktfull hanekam og gullforgylt romskip. Og mammaen finner seg i det med en kledelig tåre. For meg blir det en herlig overraskende og usentimental moral: Egget har klart seg brillefint uten mamma. Også en sprelsk idé man ikke møter på så ofte – hverken i kunst for voksne eller barn.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·