Hvordan hører egentlig den tradisjonelle museumsmodellen sammen med tilgjengelighet?




SERIE: At vi fortsatt må minne hverandre på hvor viktig det er at museene er tilgjengelige for mennesker med ulike bakgrunner og evner, vitner om at ekte mangfold i museumsinstitusjonen fortsatt er langt unna.

I artikkelserien «Hva er tilgjengelighet?», har Periskop forsøkt pakke opp hva det er vi egentlig mener når vi snakker om tilgjengelighet i museene.

Tilgjengelighet handler om likestilling, om en vedkjennelse av mangfold. Disse temaene, og utfordringene som følger med dem, har dype røtter. Å skape tilgjengelige rom handler om å utfordre systematiske og strukturelle fordommer som vi alle på et eller annet nivå bærer i oss – bevisst eller ubevisst. Funksjonsevner, kulturell bakgrunn, alder eller andre faktorer som gjør oss til subjekter og ikke en masse, skal ikke stoppe oss fra å kunne delta i samfunnet, selv om det dessverre er tilfellet at det ofte gjør nettopp det.

Men skal vi snakke om tilgjengelighet som konsept og praksis i museet, må vi også snakke om stedet det skal skje. I museets tradisjon og natur ligger det en dannelsesmodell, en modell som dikterer ovenfra og ned-kommunikasjon, der vi skal utdannes og dannes. Dersom vi skal utvikle ideen om tilgjengelighet må vi også utfordre ideen om museet. For hvordan hører egentlig den tradisjonelle museumsmodellen sammen med tanken om at alle skal ha tilgang på egne premisser?

SERIE: Hva er tilgjengelighet?


Når vi snakker om kunst for barn og unge, handler det ofte om å tilpasse et kunstverk eller en kunstnerisk tradisjon for et publikum med andre behov enn den gjengse, voksne kunstinteresserte. Barn og unge blir ofte begrenset til en rolle som «den andre», og selv i prosjekter som aktivt går inn for å tilgjengeliggjøre kunst for et ungt publikum, kan de unge likevel oppleve å bli stående utenfor.

I serien Hva er tilgjengelighet? ser vi nærmere på hva det vil si å gjøre kunst tilgjengelig for flere – ikke bare barn og unge, men også andre grupper som tradisjonelt har stått utenfor et institusjonelt bilde av publikummeren. Hvilket ansvar ligger hos institusjonene, i språket, i samfunnet?

Først ut i serien var Boel Christensen Scheel og Christin Fonn Tømtes essay: Hva betyr tilgjengelighet i kunstinstitusjonen?

Del to er saken om den nye håndboken i tilgjengelighetsarbeid fra Museene i Sør-Trøndelag: – Norske museer burde ha kommet lenger i arbeidet med tilgjengelighet.

Del tre er Kristina Ketola Bores kommentar: Hvordan hører egentlig den tradisjonelle museumsmodellen sammen med tilgjengelighet?

Likestilling eller likhet?

Tilgjengelighet, i bred forstand, er tilgang gjennom egne evner og muligheter, der man ikke defineres som ved siden av eller utenfor en norm. Det handler om å anerkjenne de unike kvalitetene som gjør oss til oss, og forstå at det er forskjell på likestilling og likhet. I museumssammenheng handler det gjerne om å sørge for at ulike publikumsgrupper føler seg velkomne og inkludert på tvers av bakgrunner og evner. Det betyr ikke at alt behøver å treffe alle på samme måte, men at alle har mulighet til å ta del.

Tilgjengelighet høres ut som en selvfølge, men er utfordrende på mange måter, slik Boel Christensen-Scheel og Christin Fonn Tømte ved Nasjonalmuseet pekte på i sin tekst tidligere denne måneden. Og den har én særlig stor fallgruve: Begrepet fører ofte med seg en forståelse av man skal åpne opp «sitt eget» for «noen andre». Altså, at normen allerede er satt, noen er innenfor, og noen er utenfor. Å jobbe for å komme bort fra en «oss og dem», eller «kjerne og periferi»-formel er nøkkelen til reelt mangfold, og å løse dette er en av hovedutfordringene når det gjelder alt fra kunstformidling for barn til flerkulturell deltagelse i samfunnsdebatten.

 

Verdig tilgang

I juni i fjor arrangerte Nasjonalmuseet seminaret Tilgjengelighet til kunnskap, kunst og arkitektur. Selv opplyste Nasjonalmuseet at: «Seminaret er aktuelt for deg som jobber med kunst og kultur som ønsker innsikt i hvordan inkluderende design og tilrettelegging kan bidra til økte besøkstall og gi folk et dypere forhold til våre bygg, samlinger og tilbud.»

Ett viktig aspekt ved tilgjengelighet i dag ligger i å forsøke svare på spørsmålet: Hva slags tilgjengelighet er det snakk om? Tilgjengelighet i 2018 handler om mer enn fysiske evner – selv om det fortsatt er en viktig del av det.

Men det var tilgjengelighet i sin tradisjonelle forstand – fysisk tilgjengelige rom – som ble tatt opp under seminaret. Det vitner om at det fortsatt er nødvendig å diskutere dette på grunnleggende nivå. Tilgjengelighetsekspert Marcus Weisen satte i starten av seminaret temaet på spissen med sitt halvt spøkefulle spørsmål: «Er selv-aktualisering gjennom kulturell deltagelse mulig dersom toalettet ikke er tilgjengelig?»

Weisen har i årevis jobbet med temaet kulturell tilgjengelighet for flere av de større europeiske institusjonene (blant dem British Museum og Louvre). Spørsmålet høres kanskje flåsete ut, men tar opp noe helt essensielt, nemlig verdig tilgang. Det handler om at man i møte med museet ikke skal føle seg som «den andre», en som portvokterne har bestemt seg for å slippe inn, en som andre må tilpasse seg etter. Det handler rett og slett om å føle seg inkludert på likeverdige vilkår.

Weisen trakk også fram eksempler på hvordan tilgjengelighetstiltak ofte kommer som klistrelapper utenpå en ellers gjennomtenkt form – ta rullestolramper som åpenbart er tilføyd utenpå et avsluttet arkitektur- eller designarbeid. En slik påklistring av løsninger kan sees som en arv fra et utdatert modernistisk ideal, der verket eller objektets kvalitet er satt. Bare kvaliteten er høy nok, er det også tilgjengelig for alle (i alle fall hvis rullestolrampen er installert).

Slik eksemplifiserte han gjennom fysisk form hvordan man tar inn «den andre» i det som opprinnelig er tiltenkt og utformet for de som ikke har forskjellige funksjonsevner.

Seminaret Tilgjengelighet til kunnskap, kunst og arkitektur


Seminaret var del av et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet, Munchmuseet, Deichmanske bibliotek og Den norske kirke. I tillegg er samarbeidsprosjektet støtte av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Med utgangspunkt i «den friske kroppen»

I feministisk og interseksjonell teori (basert på et rammeverk som peker på hvordan samstillingene av makt og diskriminering påvirker samfunnet) diskuterer man ofte sammenhengen mellom å ha muligheten til å møtes, og til å stå sammen mot noe og skape endring. Dersom man ikke har mulighet til å oppsøke felles fora, har man heller ikke frihet til å dele og tilegne seg kunnskap.

I forbindelse med seminaret i regi av Nasjonalmuseet ble jeg minnet på dette, som settes ord på blant annet i essayet «Sick Woman Theory», publisert på Mask Magazine i 2016. Her skriver Johanna Hedva om å ha en kronisk sykdom som i perioder lenker henne til sengen, og hindrer henne i å fysisk være til stede der hun vil. Teksten handler også om å føle seg ansett som «syk» på grunn av faktorer som kulturell bakgrunn, oppvekst, politisk ståsted, funksjonsevne, religion, kjønnsidentitet og sosial klasse. Altså, at man ekskluderes fordi man ikke tilhører kategorien «det friske mennesket».

Spørsmål rundt hvem som kan delta i felles fora undersøkes også i fjorårets andre utgave av Museumsnytt, tidsskriftet for museer i Norge. Temaet dreide seg om hvordan museer møter barn med forskjellige kognitive og fysiske evner. Når vi ikke er sikre på hvor like eller ulike vi er, har vi lett for å gå til sansene og noen av de grunnleggende fysiske evnene vi har felles. Flere av formidlerne som artikkelforfatter Signy Norendal pratet med, pekte på at det er nettopp gjennom sanser man skal nå barn med forskjellig funksjonsnivå. Tanken er god: Kan man kan delta, er man inkludert. Og dersom noen har gjort forsøk på å inkludere, så har man jobbet for å skape tilhørighet.

Men når vi på denne måten insisterer på å ta utgangspunkt i «den friske kroppen», risikerer vi fort å ramle inn igjen i det normstyrte. Det ble også påpekt av Markus Weisen under Nasjonalmuseets seminar: Det er mange måter å invitere inn utover kun sansene og kroppen, mente han. Tilhørighet, et ord som lød som et ekko gjennom hele møtet, skapes ikke nødvendigvis av å redusere museumsopplevelsen til en rent sanselig erfaring som forutsetter normative funksjoner.

Det er tankevekkende, og alternativene er ikke åpenbare.

Museumsmodellen er problematisk i seg selv

Det gjøres mye forskning innen bevegelse og deltagelse i museene. Universell utforming – altså utforming som tilgjengeliggjør både fysiske og digitale rom for så mange som mulig – er et felt som ofte møtes av fordommer om et banalisert estetisk språk. Det er kanskje heller ikke så merkelig, for måtene universell utforming brukes i museer er ofte lite visjonære, og strekker seg sjeldent utover velkjente ideer som bruk av lyd for svaksynte, eller fysiske modeller som besøkende kan få ta på for å kjenne hvordan de er formet. Dette beskriver også Hanna Mellemsether ved Museene i Sør-Trøndelag i den andre teksten i denne serien. Det er synd, for tilgjengelighet handler i sin kjerne om frihet og demokrati, og det kan initiere radikal pedagogikk, deltagelse og opposisjonelle virkemidler – temaer og metoder mange designere, arkitekter og kunstnere er opptatt av.

I en tid der nettopp interseksjonalitet og dekolonisering er et utgangspunkt for flere utøvere, har vi også utvidet rommet for hvordan vi kan kombinere det utøvende med å bryte ned forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Dekolonialistisk tankegang forteller oss for eksempel at vi ikke lenger skal ta utgangspunkt i hva som oppfattes som «riktig» måte å kommunisere eller skape på, eller det som tradisjonelt har blitt sett på som godt – for hvem er det egentlig som har satt premissene for det?

Ser vi det spørsmålet i en museal kontekst, blir problemet ekstra vanskelig. Hvem som har diktert det gode i museet, henger sammen med museets dannelsesmodell, der de opplyste (ansatt av museet) skulle utdanne massene. Selve konseptet museum har tung hierarkisk bagasje.

Detalj fra Steph Hopes illustrasjon.

I en tid der nettopp interseksjonalitet og dekolonisering er et utgangspunkt for flere utøvere, har vi også utvidet rommet for hvordan vi kan kombinere det utøvende med å bryte ned forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig».

Bygg fra grunnen

Som ofte er tilfelle i interseksjonelle diskurser og mangfoldsdebatter er Audre Lordes velkjente sitat relevant: «The Master’s Tools Will Never Dismantle The Master’s House.» I det vi utvider det museale rommet til å romme kropper som ikke er nåværende kjernepublikum, må vi ta oppgjør med rommet vi har bygget, stedet vi har bygget, og spørre hvilke andre verktøy vi kan introdusere for å bygge på ny. Det gjelder både den fysiske bygningen, men også den strukturelle. I en tid der Norge er i ferd med å få flere kliss nye nasjonale museumsbygg er dette brennbare spørsmål.

Fremover i tilgjengelighetsdebatten håper jeg vi får se forsøk på å besvare spørsmål som: Hvordan eksisterer museet dersom det ikke er fysisk? Hvordan eksisterer museet dersom det ikke handler om sanseerfaringer? Hvordan eksisterer museet dersom det representerer andre kropper enn de hvite og mennesker som ikke definerer seg innenfor en binær kjønnsstruktur? Hvordan eksisterer museet dersom det er en skole, dersom det er en nettside, dersom det kun er et handlingsrom, dersom museet kun er deltagende prosesser? Hvordan eksisterer museet dersom tilgjengelighet ikke er en tilleggsaktivitet, men grunnmuren som vi bygger sammen, på nye premisser?