Hørespillet gjenoppfinner seg selv som podkast

Det er ikke mange år siden hørespillet var ansett som en mediehistorisk anakronisme. Et dødt kulturuttrykk som ble holdt kunstig i live av statlig finansierte allmennkringkastere, som en håndstrekning til geriatriske nostalgikere og interesseorganisasjoner for dramatikere. Selv har jeg vært en ivrig hørespillytter helt siden barnehagealder, da min mor først introduserte meg for NRK Radioteatret i Barnetimen for de minste.

I løpet av disse noenogtredve årene har jeg sett kunstformen gå fra massemedium til nisjeprodukt, stagnere kunstnerisk, og gjenoppstå i et nytt medium. Vi befinner oss nå midt i denne oppstandelsen. Selv om Norge (som tradisjonelt er en sterk hørespillnasjon) ligger litt bakpå i forhold til de internasjonale trendene, begynner det å skje interessante ting her også. Som for eksempel Fanny Vaager, Simen Formo Hay og Brageteatrets Bilde av en brennende Tesla.

En ny vår

Det er podkasten som har gitt hørespillet en ny vår. Formatet har radikalt endret hvor, når, hvordan og under hvilke forhold mennesker hører på innspilt lyd. Det vil si, selve begrepet hørespill later fortsatt til å være betraktet som gammelmodig og utdatert. I dag snakker man heller om «lyddrama», «audiodrama» eller «fiksjonspodkaster». «Fiksjonspodkast» er da også ordet Brageteatret bruker for å beskrive Bilde av en brennende Tesla. Siden premieren 18. januar er det lagt ut én ny episode hver dag på Instagram, Spotify og andre podkastplattformer.

Bilde av en brennende Tesla starter som en moralfabel om personlig merkevare og definisjonsmakt i den moderne oppmerksomhetsøkonomien. Men etter hvert utvikler den seg til noe merkeligere og mer underholdende. Utgangspunktet er at Asha, Ivy og Faiza i rapgruppa YMGM blir kontaktet av reklamebyrået FreshCom. De ønsker å hyre YMGM for å produsere innholdsmarkedsføring for oljeselskapet NorOil. Målet er å få unge mennesker til å slutte opp om det kontroversielle prestisjeprosjektet Tactical Future. Jentene blir enige om å takke ja til det lukrative tilbudet, men lage en låt som gjør narr av NorOil. På den måte kan de sitte igjen med både pengene og integriteten i behold.

Viral suksess

Som sagt, så gjort. Låten En brennende Tesla (laget av rapperen Musti) blir lagt ut med et coverbilde av en Tesla som brenner, og får en del oppmerksomhet i sosiale medier. Men til jentenes store overraskelse reagerer ikke reklameselskapet på budskapet. Ut fra det som først later til å være en filosofi om at all PR er god PR, er de strålende fornøyde med oppmerksomheten og de nye følgerne. De fortsetter å være fornøyde når låten og bildet av den brennende Tesla-en begynner å dukke opp i virale videoer som skildrer hærverk og grov vold.

Utviklingen skaper splid innad i YMGM. Faiza og Ivy vil kutte alle bånd til NorOil, betale tilbake honoraret og ta offentlig avstand fra volden og kampanjen. Asha insisterer på at så lenge de selv ikke har gjort noe galt, så er de i sin fulle rett til å ta pengene og oppmerksomheten.

Merkevare

Bilde av en brennende Tesla er laget for ungdom som vokser opp i en digital medieverden der identitet og sosial kapital er tett forbundet med evnen til å fremføre seg selv i sosiale medier. De vokser også opp i en verden der arbeidsplasser og hele yrkesgrupper bortautomatiseres over en lav sko, og hvor skillet mellom reklame, innholdsmarkedsføring og private ytringer i beste fall er flytende.

I denne verdenen forstås det å forvandle seg selv og ens individuelle talent eller interesse – musikk, e-sport, sminke, joggesko – til en merkevare som man kan leie ut til høystbydende, som en av de sentrale definisjonene på å lykkes i livet.

Erkjennelse og kommers

Dette er ikke bare en tematikk det er viktig at voksne snakker med ungdom om, det er også en særdeles fruktbar grobunn for erkjennelsesfilosofisk drama. For hva når fremføringen av egen identitet i digitale medier blir en inntektskilde og en levevei, og mennesket og den personlige merkevaren begynner å gå i ett med hverandre? Da kan det etter hvert bli vanskelig å trekke noe absolutt skille mellom hva man selv vil og hva kommersielle aktører er villig til å betale en for å gjøre.

Innledningsvis virker det som om det er dette Bilde av en brennende Tesla handler om. At den er en pedagogisk advarsel til Generasjon «Get the Bag» om farene ved å la seg bruke av reklamebransjen og kommersielle aktører. Men så dukker den groteske, monstrøst store babyen opp.

Monsterbaby

Der Bilde av en brennende Tesla etterstreber realisme i skildringene av samtalene mellom Asha, Ivy og Faiza, er fremstillingen av FreshCom og NorOil langt mer satirisk. Mest karikert er reklamemannen Espen (Markus Neby), prosjektleder for NorOil-kampanjen. Espen er gira, innpåsliten og parodisk nede med kidsa. Etter hvert viser det seg at han også er fullstendig amoralsk. Tilsynelatende har han satt et barn til verden utelukkende for å ofre det i et blodig multimedie-ritual designet for å virkeliggjøre Tactical Future (en baby som kunne vært en slektning av Udo Kiers rollefigur i Riket 2).

Regimessig er Bilde av en brennede Tesla gjennomgående godt løst. Men det er sjelden man virkelig glemmer at man hører på et hørespill laget av voksne i et forsøk på å fenge ungdom. Et unntak er når lyddesigner Peter Baden klipper sammen replikker, samples og musikk til lydkollasjer som er mer atmosfære enn handling. Da transcenderer hørespillet sitt regionteater-for-unge-utgangspunkt. Det samme gjelder scenene der Espens monsterbaby er i fokus. I disse øyeblikkene kanaliserer Bilde av en brennende Tesla en populærkulturell energi blottet for pedagogisk tilsnitt, men ikke uten kritisk potensial.

Å nå ungdommen

Med Instagram som primær distribusjonskanal gjør Bilde av en brennende Tesla det enkelt å bedømme hvor godt den lykkes i å nå ungdommen. I skrivende stund har episodene mellom 700 og 50 visninger, og tallene varierer så mye fra episode til episode at det ikke virker som om særlig mange lytter fast. Jeg vet ikke hva slags publikumstall teater-Norge opererer med på digitale flater i koronatider, men jeg vil tro man ønsket seg høyere oppslutning enn som så.

Som et grunnleggende visuelt medium, er Instagram et besynderlig valg av plattform for et hørespill. Selv om episodene er korte (mellom 45 sekunder og drøye fem minutter), er det mye å forlange at publikum skal stirre på en statisk skjerm mens de avspilles. For å tilby et minstemål av visuell stimuli, er episodene akkompagnert av skjermspareraktige animasjoner. Jeg vet ikke nok om tenåringers bruk Instagram til å påstå at strategien er feilslått, men personlig puttet jeg umiddelbart mobilen i lommen og lyttet til serien som om den var en ordinær podkast.

Den hvite støyen

Trolig ligger det en eller annen form for markedsanalyse til grunn for valget om å utporsjonere serien et par minutter per dag, snarere enn å legge ut lengre episoder én gang i uka eller hele serien på én gang. Det strider mot alle mine egne instinkter og preferanser for hvordan jeg liker å høre hørespill. Men det er ikke vanskelig å forstå ønsket om å utnytte målgruppens medievaner som narrativt virkemiddel.

En stor del av fortellerstrategiene i digitale medier i dag handler om å nyttegjøre seg plattformenes avhengighetsskapende mekanismer. Hvis man lykkes, er det en god måte å formidle et mediekritisk budskap på. Men det er også en fare for at man bare bidrar til den hvite støyen av medieinnhold som barn og unge i dag vokser opp med på alle bauger og kanter.

Å knytte form, struktur og tematikk i Bilde av en brennende Teslas så tett til en SoMe-plattform hvor publikumsoppslutningen kan avleses av alle og enhver, gjør det paradoksalt nok vanskeligere å bedømme hvorvidt den er kunstnerisk vellykket. Personlig liker jeg verken å høre hørespill utporsjonert et par minutter om dagen, eller å se på ambient animasjon mens jeg gjør det. Jeg skulle ønske episodene var lengre, slik at man kunne synke inn i fortellingen og lydlandskapene. Men dette kan være et spørsmål om brukervaner og generasjonsforskjeller.

Gjenoppfinne seg selv

Likevel er det mye ved Bilde av en brennende Tesla jeg liker. Jeg synes samspillet mellom de tre hovedrolleinnehaverne Tara Lina Shahin, Georgia May Anta og Emma Effie Morrison Lund er sjarmerende og troverdig.

Jeg liker når lyddesignen forholder seg til replikker og atmosfærelyd som om de var musikalske elementer, og når fortellingen mot slutten skjener over i konspiratorisk grøsser-terreng. Best av alt liker jeg budskapet om at voksenverdenen er grunnleggende kynisk, upålitelig og forræderisk, og evig parat til å ofre ungdommen for egen vinning. Det er noe unge mennesker burde få høre oftere. Voksne også, for den saks skyld.

Bilde av en brennende Tesla er det beste norske hørespillet jeg har hørt siden Knut Nærums Voodoo på vestkanten, som var Radioteatrets påskekrim i 2019. Men der Voodoo på vestkanten er et kriminalhørespill av den gode gamle skolen, er Bilde av en brennende Tesla en ny type hørespill for et nytt medieparadigme, og slik sett mer interessant.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Prøving og feiling

Hørespillet er i ferd med å gjenoppfinne seg selv på de digitale medienes premisser. En del av denne prosessen er å eksperimentere seg frem til nye formater, distribusjonskanaler og uttrykk. Dette innebærer uunngåelig en del prøving og feiling. Selv om Bilde av en brennende Tesla muligens ikke har «truffet ungdommen» per nå, er det et viktig skritt i riktig retning.

For at hørespillet skal realisere seg selv som kunstform på podkastens og de digitale medienes premisser, er det nødt til å distansere seg ytterligere fra teaterets fokus på manus og fortellinger. I stedet må det i større grad se til musikk og lyddesign for inspirasjon. Spørsmålet er om teaterinstitusjonene er villige til å finansiere denne utviklingen, eller om lyddrama og fiksjonspodkaster for dem er en måte å få det de gjør på scenen ut til publikum på – når teatrene er stengt.