Hørespillet «Rappa»: Forbrytelsenes gråsoner

Rappa er Arne Svingens første spennings-føljetong skrevet direkte for lyd. Første sesong ble sluppet til påske i fjor, og siden har det blitt fire sesonger og totalt 20 episoder. Svingen har i mange av sine bøker turnert kontrasten mellom vil og bør, mellom å gjøre det man vet er riktig og å gjøre det som ofte krever minst av en. Hørespillserien Rappa spisser denne problemstillingen ved å la hovedpersonen Vegard bo hos en småkriminell tante.

Tabu og teft

Arne Svingen setter opptil flere tabu i spill når han lar Vegard bo hos tanta si mens far «redder regnskog i Brasil» på ubestemt tid. For tante har dårlig råd. Derfor serverer hun grønnkål til middag (billig og sunt), svindler til stadighet folk på Finn.no og tar med Vegard på naskerunder i butikken. Nasking er de drevne på, viser det seg. Safarikjekspakker, maskara – mye får plass i Vegards lommer, og han krymper seg hver gang han må bli med på tokt. For han vet det er feil.

Svingens teft gjør at han vet å trykke på riktige knapper til riktig tid. For er det noe som rir et barnesinn på mellomtrinnet, så er det nettopp forskjellen mellom vil og bør. Det er i denne alderen det er kult å vær rik nok til å spandere på venner, for eksempel. Påfølgende: Det er i denne alderen man forsøker seg på nasking – om man tør.

Snakker vi omsorgssvikt her? Tante lar Vegard gå for grønnkål og kaldt vann, og Vegards far er så fraværende som det går an der han sitter i Brasil og knapt gidder å ringe. For alt vi vet, kan Brasil være et annet navn for fengsel. Farens tanker er uansett hos den nye kjæresten og den nye babyen (som Vegard ikke en gang vet om). For å bøte på dette, sender han Vegard morsomme gaver i posten innimellom. Gaver som tante ofte lar ende på FINN.

Karneval og kriminalitet

Det er slik serien begynner: Med en fargerik karnevalsdrakt som blir svindel-solgt på Finn. Og med en Vegard som har fått nok. Sammen med bestevennen Johanne (hans lyspunkt i tilværelsen) bestemmer han seg for å finne ut hva som skjer når en svindlet brande av en kar kommer på døra og vil ha karnevalsdrakta han har betalt for. I slike situasjoner sender tante Vegard for å åpne døra. Han er hennes skurke-alibi og skjold mot politi og andre farer.

Men det er noe muffens med en truende fyr som er fortvilet over ikke å ha fått en brasiliansk fugledrakt som på ingen måte kan passe til ham. Vegard og Johanne undersøker og kommer muligens på sporet av større og tyngre kriminalitet. Spenning og forvikling følger de seks episodene i sesong 1 – som likevel ikke helt løsner. Serien finner seg selv først i sesong 2.

Ærlig forteller

Oppbygningen av episodene er lik gjennom hele serien. Kjenningsmelodien setter seg lett i øret, og hver episode starter med at Vegard snakker direkte til lytteren. Han forteller hva som skjer, brifer lytteren, legger saken frem slik han ser den. Det er et interessant grep, for som litteratur på papir får teksten større og flere meningsrom enn den gjør som lyddrama. Som leser ville en kanskje stilt spørsmål ved fortellerstemmen – om den snakker sant, om den er til å stole på, om den forvrenger virkeligheten eller utelater noe. Men Scott Maurstads ærlige, blanke stemme levner ingen tvil om at vi her møter en Vegard som vil gjøre godt, vil finne ut av ting og som for all del vil at tanta skal slutte å være småkriminell.

En annen interessant side ved Maurstads henvendelse er tvilen. For er det noe Rappa gjennomgående preges av, så er det gråsonefasetter. Mellom det som er riktig og det som er galt ligger mye refleksjon. Også dette setter Svingen ord på, og Maurstad leder lytteren trygt inn i disse tankebanene. Selv om det er lite undertekst, lite som ikke forklares med ord i denne lyddramaserien, gjør Maurstad plass til disse refleksjonene. Men Svingen kan godt utfordre seg selv på å la mer informasjon tillegges lyden og stemmeskuespillet i seg selv. Alt trenger ikke stå i replikkene fra manus.

Tikkende

Selv om lydeffektene noen ganger har et boks-aktig preg, skjer det noe i løpet av den første sesongen. Fra episode fire begynner produksjonen å leke seg litt mer, eksempelvis med rytme når spenningen tiltar. Mer lek og improvisasjon mellom hovedpersonene Vegard og Johanne (Mathilde Storm) gjør seg gradvis gjeldende utover i serien, særlig fra sesong 3.

Et rytmisk tikkende underlag går igjen, blant annet som overganger mellom scener – det høres litt ut som en klokke som tikker, litt som hester i trav – og om hesteopplevelsen overtar, blir det noen ganger irriterende malplassert.

Selv om Maurstad jevnt over er en god og åpen forteller på parti med lytterne, kan han noen ganger bli litt monoton i fremføringen, blant annet går lik pausering igjen i store deler av serien. Og så er det det med å mestre ulike dialekter, da. Noen av dem får han greit nok til. Andre kan han med fordel selge billig på FINN.

Et større perspektiv

Hilde Lyrån som svindlertante er som de voksne ellers i serien: En artig karakter, ganske karikert og relativt ensidig. Men ikke bare. For selv om de er typete ved første øyekast, besitter mange av de voksne karakterene egenskaper Vegard ikke hadde regnet med. Boler-forbryteren kan fort være fredskelskende skuespiller, sofasurfer-fyren kan være undercover-agent, den rike mannen storsvindler og motorsykkelgjengen salsaelskere.

I løpet av serien gjennomgår Vegard stor utvikling: Fra å motvillig gå med på å naske, setter han foten ned. Fra å mistenke en opplagt kriminell, ser han at en sak har flere sider. Han høster dyrekjøpt erfaring ved å trekke for kjappe konklusjoner, og får på den måten utvidet sitt syn på verden sakte, men sikkert. Det gjør at han står opp for seg selv når det trengs og klarer å se både seg selv og andre i et større perspektiv.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Store dilemma

Men det er også store dilemma Vegard står i. Bo hos tante eller bli plassert hos en fosterfamilie? Bo hos tante eller flytte til pappa i Brasil? Hvem skal bestemme over livet hans?

Svingen presenterer en haug ansvarsfraskrivende voksne i Rappa. Her er barna fornuftige og de voksne korttenkte. Svingen er innom alt fra FINN-svindel til alvorlig kunsttyveri, diamantkupp og miljøkriminalitet. Likevel er alt dette til syvende og sist et skall for å fortelle en historie om en tolv år gammel gutt som kjemper for å bli trygg og for å lande i sitt eget liv. Da går det kanskje an å le av tanter som sier yolo, men som faktisk skjerper seg når det trengs.

Hverdagshumor og alvorlig kriminalitet går hånd i hånd i dette lyddramaet. Cliffhangerne mellom de tjue minutter lange episodene er åpenbare, men det fungerer godt for målgruppen. Sympatien en får for Vegar er så stor at en er nødt til å vite hvordan det går selv om tanta finner på allverdens rare ting.

Med Arne Svingens treffsikkerhet i mente: Neste utfordring må bli å skrive et lyddrama for ungdom. Det fortjener den målgruppen.