Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Høstens debutanter: Lettlest energibombe og overnaturlig spenning

KATEGORI

Litteratur,

PUBLISERT

mandag 2. november 2020

«Hør her’a!» og «Dødens spill» er to virkelighetsnære ungdomsromaner. På hver sin måte.

↑ Gulraiz Sharif: «Hør her'a!» og Anne Elvedal: «Dødens spill». Foto: Cappelen Damm

Rene ord for penga fra en groruddøl sparres mot overnaturlige krefter som griper inn i en ungdoms liv i denne debutantanmeldelsen skrevet av Periskops kritiker Astrid Fosvold. Det lyder kanskje som en motsetningsfylt sammenstilling – men romanene til henholdsvis Gulraiz Sharif og Anne Elvedal er virkelighetsnære og kraftfulle, om enn på hver sin måte.

 

 

«Hør her'a!» av Gulraiz Sharif. Foto: Cappelen Damm

«Hør her’a!»: Lettlest energibombe som er vanskelig å legge fra seg

Full av oppfinnsomt språk, lattervekkende onelinere, selvironiske kommentarer og situasjonskomikk, gjør denne ungdomsromanen opp med kulturforskjeller.

Har Gulraiz Sharif skrevet den boka han har savnet i klasserommet?

Mellom tv-serien Kongen av Gulset og ungvoksne Jamal fra romanen Tante Urikkes vei finner vi femten år gamle Mahmoud Mahroof. Han er jeg-fortelleren i Gulraiz Sharifs debutroman Hør her’a!, og han tiltaler konsekvent leseren som «brur».

Med et selvkommenterende ironisk blikk på muslimsk kultur og væremåte slår Mahmoud an tonen i boka. På multietnolektisk talestil – kebabnorsk – forteller han hvordan det egentlig står til i høyblokkene på østkanten. Han gjør det fordi norske nordmenn digger sånt. De elsker at en utlending, muligens litt undertrykket […] skriver om hvordan det er å være svarting, om alle arrene, om all smerten, alle vanskelighetene. I stedet for stakkarsliggjøring får vi jeg-fortellerens eget ungdommelige, humørfylte blikk på økonomiske og samfunnsmessige forskjeller.

Komikertalentet av en jeg-forteller går rett i strupen på all politisk korrekthet og kiler lattermusklene våre når han presenterer muslimske sedvaner, holdninger og verdier. Han gasser seg med våre fordommer. Slik får han fatt i en skråvinkel for å skildre pakistansk kultur og væremåte. Samtidig fleiper han med andre kulturers syn på nordmenn.

Komikertalentet av en jeg-forteller går rett i strupen på all politisk korrekthet og kiler lattermusklene våre.

Hør her'a!


Roman

Gulraiz Sharif

Alder: 12-18

Cappelen Damm

Scenen er satt for grundig harselas som setter ulikheter mellom muslimske og norske verdier i flombelysning.

Situasjonskomikk

At femtenåringen bruker sommerferien sin på å vise sin langtidsferierende pakistanske onkel Ji rundt i Oslo gir mulighet for å sette vår skandinaviske utgave av vestlige frihetsidealer opp mot pakistansk levevis. Tenk ytre forskjeller, bikini med g-streng, blottede kvinnebryst, seksualisert oppførsel på karneval. Forestill deg så en middelaldrende pakistansk mann med tradisjonelle verdier i møte med dette. Der har du situasjonskomikken i boka.

Men ingen lek uten alvor. Mahmouds lillebror føler seg fanget i guttekropp og skammer seg over det. Androgynien oppfattes som truende og farlig, og alle føler seg beklemt. Her rikelig grunn til familiefeide og krisesenterstemning. Scenen er satt for grundig harselas som setter ulikheter mellom muslimske og norske verdier i flombelysning. Uten å røpe for mye, sier jeg likevel at her møter vi en muslimsk tigermamma som kan skille skitt fra kanel.

Samlet sett preges romanen av jeg-fortellerens slagferdige enetale. Først omkring halvveis skyter dramaet fart, da er det til gjeld vanskelig å legge fra seg boka mens leseren drives frem mot spenningstoppen i slutten av romanen.

Gulraiz Sharif (f.1984) er fra Oslo og jobber som lærer. Hør her'a! er hans første roman. Foto: Åsmund Holien Mo / Cappelen Damm

Hør på lærer’n nå!

I likhet med Et øye rødt, Jonas Hassen Khemiris debutroman fra 2003, kommenterer Hør her’a samfunnets iboende rasisme og tuller med integrering. I Et øye rødt handler det om den skumle svenske «Integreringsplanen». I Hør her’a! «hvisker Siv Jensen alltid med creepy stemme, i drømmene mine: «Nooorske verdier, Mahmouuuuud, norske verdieeeeeer.» Et øye rødt snakker om hvordan navnevalg påvirker hvilken jobb du kan få. Slik lyder det sytten år senere i Hør her’a: «Brur, for å naile jobben jeg bytter navn til Morten Martinsen.»

Debutanten Gulraiz Sharif fremstiller altså nøyaktig samme aksjonering mot forskjellsbehandling i arbeidslivet som Jonas Hassen Khemiri gjorde for sytten år siden. Det som har endret seg i løpet av disse årene, er at kebabnorsk har blitt langt mer utbredt siden Khemiris bok kom på norsk i 2005. I Et øye rødt sier den unge fortelleren at han med hell lurte inn flere arabiske ord og uttrykk. Den gangen måtte det forklares med et eget etterord fra den norske oversetteren.

Det trengs ikke i dag. Nå har multietnolektiske språkvarianter en annen posisjon, og kebabnorsk er langt mer synlig i romaner, låter og filmer. Mange ungdommer skifter språkform helt etter hvilken gjeng de henger med, eller hvilken situasjon de står i. Så også i Hør her’a! som av og til slår over i vanlig standard østnorsk. Skulle tro det nok å hente i denne boka for mange skoletimer.

Faktisk snakker den femtenårige nevøen min – norskeste nordmann fra Tveita – kebabnorsk, også med pensko på. Det får’n si er vellykket snikarabifisering. Pass på her’a Jensen!

I likhet med «Et øye rødt», Jonas Hassen Khemiris debutroman fra 2003, kommenterer «Hør her’a!» samfunnets iboende rasisme og tuller med integrering.

«Dødens spill» av Anne Elvedal. Foto: Cappelen Damm

«Dødens spill»: Spennende om åndene blant oss

Kobler vi evnen til å fascineres av andre virkeligheter enn vår egen med at tenåringer ofte har et lettpåvirkelig og følsomt sinn, får vi øye på suksessformlene bak mang en internasjonal bestselgende spenningsserie. Det fråtses i paranormale fortellinger, science-fictioneventyr, autokratiske fremtidsdystopier og mengder av ulike fantasy-verdener. Vampyrer, mennesker med magiske evner, og vandrende døde befolker universene. Flere av seriene blir skrevet for at de også skal fungere på filmlerretet og proppes med spekulative effekter og unødig staffasje.

Dødens spill er ikke sånn. Anne Elvedals debutroman lanseres av forlaget som en paranormal grøsser. Men dette er snarere en krimgåte som tar utgangspunkt i en nokså vanlig norsk hverdagsvirkelighet. Underveis skaper de overnaturlige kreftene gradvis mer frykt både i leseren og hovedpersonen, men handlingen mister aldri hverdagspreget. For en roman som er begynnelsen på en serie for ungdom, er dette etter mitt skjønn både et nordisk særpreg og et stort pluss.

Underveis skaper de overnaturlige kreftene gradvis mer frykt både i leseren og hovedpersonen, men handlingen mister likevel aldri hverdagspreget.

At forfatteren satser på troverdighet, gjør at handlingen er lett å like og identifisere seg med.

Satser på troverdighet

Romanen kretser rundt sorg, familierelasjoner, utenforskap, vennskap og tillit. En styrke ved boka er at den også handler om å bli frarøvet illusjoner om de voksne og om å ta ansvar for andre. Slik sett er romanen mer opptatt av hemmeligheter levende folk har mellom seg enn av de dødes innblanding.

At forfatteren satser på troverdighet, gjør at handlingen er lett å like og identifisere seg med. Rebekka modnes betraktelig den uvanlige varme sommeren handlingen foregår.

På de første sidene får Rebekka døden midt i fleisen da faren dør brått i en brannulykke. Han drev et bilverksted for ungdommer som hadde havnet på feil kurs i livet. Tung av sorg blir Rebekka overbevist om at faren ble drept, og hun må finne ut hvem som står bak.

Anne Elvedal. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen / Cappelen Damm

Som i mange andre spenningsromaner leker denne boka med at det overnaturlige personene kommer ut for, kanskje kan forklares med et sinn i ubalanse.

Paranormalitet og ubalanse

Språklig er boka lett og ujålete, teksten er fortrolig, alt er liksom så velkjent og dagligdags. Det kan være her Elvedals manuserfaring kommer til sin rett. Hun har vært manusforfatter på filmer som Børning 2 og Kutoppen, samt de aktuelle TV-seriene Livstid og Twin

I alle fall er Elvedal god til å skape en billedlig forestillingsverden en suges inn i. For leseren dras inn i jentas tanker som hvileløst tumler av gårde. Hun ser faren selv om han død, og skyldfølelsen får tak fordi de to hadde noe usnakket. Romanen lar leseren lure på om det Rebekka opplever kanskje har en psykologisk, rasjonell forklaring. For har ikke gjenlevende ofte behov for å rekke ut etter de døde, snakke med dem som har forlatt oss? Det hender vi føler at de er blant oss, holder øye med oss?

Slik spiller forfatteren på at paranormale fenomener ofte har blitt forklart som en del av underbevisstheten vår. Som i mange andre spenningsromaner leker denne boka med at det overnaturlige personene kommer ut for, kanskje kan forklares med et sinn i ubalanse.

Men Dødens spill kimser ikke av åndelige krefter. Allerede på de første sidene dukker det opp et åndebrett slik vi husker det fra SKAM-serien der jentegjengen bruker det på hytta. Men her får det helt andre og langt alvorligere konsekvenser når det kobles tett til krimgåten som skal løses. De døde holder lav profil, men besetter faktisk Martin som er Rebekkas hjelper – og kanskje kjæreste.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Romantikk betyr ikke at boka mangler driv. Elvedal kan håndverket sitt godt og balanserer elementene fint mot hverandre.

Romantikk med driv

I flere serieromaner møter vi kjærlighetspar hvor de to kan tilhøre hver sin verden. Intrigene fører paret sammen, og kjærligheten overvinner alt. Her er Martin, som muligens kan være en vandrende sjel, vår heltinnes sterke allierte. Han forteller henne at sorgen er en ensom greie selv om man deler den med andre. Kanskje er det de fine ordene som får henne overbevist om at hun og Martin hører sammen. Tett forbundet er de i alle fall, jeg sier ikke mer.

Romantikk betyr ikke at boka mangler driv. Elvedal kan håndverket sitt godt og balanserer elementene fint mot hverandre. Med mange spenningstopper og korte kapitler er det opplagt at romanen skal leses fort. Min innvending er at det av og til går for raskt unna. Enkelte av personene og bakgrunnen deres kunne med hell vært brettet mer ut.

Vi trenger bøker som både er lette å lese og tar opp allmenne og vanskelige tema.  Dødens spill favner bredt, den vil kunne nå mange lesere. Egentlig synes jeg tittelen er litt vel anonym, boka hadde fortjent en som ga mer særpreg. I overfloden av tøysete og beregnende spenningsserier, ønskes mystiske, dragende og likevel realistiske ungdomsromaner som denne mer enn velkommen.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · ·