Høstens debutanter: Uvanlig trekantdrama, stamcelledonasjon og skurker i et kyborg-univers

Både Ellen Sofie Lauritzen, Rune F. Hjemås og Ida Therese Klunglands debutbøker kretser rundt temaer unge lesere har fortrolig forhold til: Vennskap, teite foreldre og det å føle seg litt utenfor.

I Må. Ha. Katt! formidler Lauritzen med stor oppriktighet hvor dødsviktig det er å ha en morsom katt som kan gjøre suksess på YouTube. Rune F. Hjemås har med Ein bror i verdsrommet skrevet en mer stillferdig. Der møter leseren Elias som begynner å undre seg over stort og smått når han opplever at storebroren blir kreftsyk.

I Klunglands roman Cybjørg treffer vi snakkende lyktestolper og generatorer når heltinnen må redde byen fra ondsinnede skurker. Blant de tre debutantene er det klart Ellen Sofie Lauritzen som lykkes best med sitt prosjekt fordi hun skriver tett på hovedpersonens tanker i et muntlig språk.

«Må. Ha. Katt!»: Kattedilla på ekte

Hils på Alf!
Alf er fem kilo kos.
Han er en helt vanlig huskatt: fem år gammel,
kastrert, høflig. Bredskuldra og flott.
God til å trøste.
Glad i mat og lange formiddagslurer i sofaen. Han
elsker å bli klødd på magen.

Slik lyder de første ordene i Finn-annonsen som sakte, men sikkert setter fart på Elis drømmer om å få seg katt. Utgangspunktet i kritiker og journalist Ellen Sofie Lauritzens første barnebok Må. Ha. Katt! er trolig gjenkjennelig for både fortellingens målgruppe og voksne lesere: Tanken om at et kjæledyr, for eksempel en katt, kan gjøre livet vårt mer meningsfullt og hjelpe oss å takle det kjipe.

Elleve år gamle Eli har allerede mange utfordringer å hanskes med. Hun skal begynne i sjette klasse, og moren har nettopp flyttet fra henne og faren til kjæresten på Nesodden. Venninnen Billie vil ikke lenger være bestevenner og tilbringer tid med Mie og Leah isteden. Hvis Eli bare får katten Alf, så har hun noen å bry seg om. Hun håper Alf kan bli en populær YouTube-katt hvis hun bare lager gode kattevideoer med ham. Kanskje får Billie og de andre jentene lyst til å være venner med henne når de bare skjønner hvor kul Alf er.

Tett på 11-åringers univers

Lauritzens debutbok føyer seg inn i et kjent barneboklandskap der temaer som vennskap, kjærlighet, søken etter identitet, skilsmisser og teite foreldre allerede er grundig behandlet. Imidlertid utmerker teksten seg gjennom jeg-fortellerens muntlige språk, som drar leseren inn i handlingen fra første stund. Sammen med den utstrakte bruken av presens gir dette tilstedeværelse og intensitet. Det er som om jeg hele tiden er midt inne i tankene til Eli i samme sekund som hun tenker dem. Hør bare på dette:

«Jeg tenker på dritt-hjertene på mammas mobil. Pappa har ikke sagt noe om de hjertene. Tenk at han bare lot mamma gå, bare sank ned i stresslessen. Og nå sitter han her og tygger fiskespy som om INGENTING HAR SKJEDD».

Sånn høres det ut når Eli irriterer seg over den tafatte farens handlingslammelse og kjærlighet for fiskegratengmiddager.

Komplisert med kattetriks

En annen styrke ved teksten er det grundige arbeidet forfatteren har gjort med å sette seg inn i 10- og 11-åringers sjargong og verden. Det treffer utvilsomt en nerve når Lauritzen skildrer Elis glede over å få være med i snapchatgruppen listen_up_bitches og det påfølgende presset når hun lover å poste videoer av Alf som trikser og kan spille piano, men dette viser seg å bli umulig å få til i praksis. Teksten har også flere meldingsbobler av sms-samtaler mellom Eli, moren og faren og utdrag fra snapchat-samtaler med venner. Dette skaper et troverdig portrett av hvordan sosiale medier har stor betydning for Eli og vennene hennes i hverdagen. Med disse enkle grepene lykkes Lauritzen i å knytte an til vår tid og bevege seg tett på problemer leserne kan identifisere seg med.

Den viktigste katten i verden

Ting går ikke alltid som planlagt. Eli får snart erfare at katten Alf er egenrådig og ikke så lett lar seg overtale til å gjøre triks og spille inn videosnutter. Foruten et katte-forsvinningsnummer, viser det seg også at Elis pappa utvikler et nært forhold til Alf. Faren sender detaljerte meldinger til Eli om hva Alf gjør, og tilværelsen hans sirkler stadig mer rundt katten. Den får ham til å glemme det havarerte forholdet til Elis mor. Eli blir på sin side irritert og misunnelig over hvor godt pappaen og Alf kommer overens.

Dette noe uvanlige trekantdramaet er skildret på en sår og spenstig måte med masse humor. Det illustrerer hvordan Lauritzen er så god på å bore videre i de små tingene i romanteksten og skape driv ved å gå dypt inn i hverdagslige konflikter. På denne måten står Alf stadig i sentrum for handlingen uten at det blir påtatt eller tvungent. Det er et originalt valg som gjør at boka skiller seg ut.

Kanskje kan man innvende at teksten i større grad kunne utforsket Elis vanskelige følelser noen steder, men alt i alt er Må. Ha. Katt! en bunnsolid debut der dialogen flyter lett. Man suges inn i romanuniverset fordi historien om Eli og Alf er fortalt med stort overskudd, humor og varme. Ikke minst klarer romanen å vise at ting barn er opptatt av, og som voksne gjerne avskriver som litt uvesentlige – for eksempel bredskuldrede katter som Alf – kan vise seg å ha stor og avgjørende betydning likevel.

«Ein bror i verdsrommet»: Menneskets plass i universet

Ein bror i verdsrommet er forfatter Rune F. Hjemås’ første barnebok. Siden debuten i 2008 har han utgitt både dikt, novellesamlinger og romaner, og med barnebokdebuten viser han at han er en rutinert forfatter som behersker skrivehåndverket til fingerspissene. Romanen handler om Elias som går i syvende klasse på barneskolen. Når fortellingen begynner, gleder han seg til at den kreftsyke broren Mats skal komme hjem på permisjon fra sykehuset.

Imidlertid blir ingenting slik Elias hadde håpet: Broren er slapp og blir bare sykere. Samtidig som Elias blir redd for at broren kommer til å dø, oppstår kimen til flere mysterier som han og vennene Mina, Mu og Olivia prøver å finne ut av. En merkelig pipelyd fra en gammel radio og et skummelt lys fra naboens vindu får Elias til å tenke at noe ikke er som det skal være. Hva om det er noen fra verdensrommet som prøver å få kontakt?

Båndet mellom brødre

Kjernen i Hjemås’ fortelling er det sterke båndet mellom to brødre. Skildringene av Elias’ opplevelser når broren blir alvorlig syk er blant romanens sterkeste og fineste partier. Når Elias donerer stamceller til broren og legges inn på sykehuset, beskrives han og Mats som astronauter som skal ut på en lang romferd. Når Mats etter transplantasjonen er alene igjen på sykehuset, ser Elias for seg Mats som «tumlar vektlaust rundt inne på ein romstasjon langt oppe blant stjernene».

Gjennom den gjentatte bruken av verdensrommet som motiv understrekes ensomheten Elias kjenner på. Samtidig blir universets grenseløse utstrekning også et slags bilde på usikkerheten og uvitenheten sykdommen bringer med seg for begge brødrene.

Dypere

I tillegg forsøker romanen tematisk å knytte an til spørsmål om menneskets plass i den store sammenhengen. Dette skjer glimtvis gjennom små scener og dialoger. For eksempel når Elias ser en TV-dokumentar om liv i universet der det viser seg at det eneste kjente dyret som tåler verdensrommets ekstreme forhold er bjørnedyret. Eller når han og venninnen Mina har naturfagspresentasjon om en gjenstand klassen har funnet under søppelrydding i fjæra. Mina presterer å påstå at de har en teori om at den opprinnelig kom som en meteoritt fra en annen planet som styrtet i havet.

På et tidspunkt sammenlikner Elias også menneskets skjørhet med bestandigheten til en plastflaske, som kan «bli liggande i fire hundre og femti år før den forsvinn, og sjølv da vil den halde fram med å eksistere som mikroplast!».

Disse refleksjonene er tidvis både relevante og interessante, og vil nok kunne danne fruktbare utgangspunkt til videre undring for leserne. Likevel er helhetsinntrykket at teksten stadig kretser rundt spørsmål knyttet til universet og livet på jorda uten at disse spørsmålene egentlig får skikkelig fokus, retning eller forløsning i romanteksten. Det ville vært befriende om forfatteren hadde tillatt seg å grave dypere i materien.

Oppskriftsmessig mysterium

På mange måter har denne boka tilsynelatende alle ingredienser som trengs for å fenge målgruppen 9-12 år: Teksten er spekket med scener fra skolehverdagen, en leirskoletur, små forviklinger og beskrivelser av gryende forelskelser, samt et lite mysterium – alt i et enkelt og klart prosaspråk. Samtidig er det kanskje akkurat der utfordringen ligger. Det er som om teksten ikke riktig stoler på sitt eget prosjekt når leserne i tillegg får presentert et mysterium som fremstår som overflødig og litt konstruert.

Det brukes ikke tilstrekkelig tid på å etablere og motivere mysteriet i romanen. Dermed er det vanskelig å forstå hvorfor vennegjengen er så overbevist om at den gamle naboen har kontakt med romvesener etter å ha sett et rødt lys i vinduet hans, og hvorfor de i det hele tatt er engasjerte i å finne ut av det. Resultatet er at dette blir et sidespor teksten godt kunne klart seg uten.

Romanen vitner om en forfatter som prøver på litt for mye, og ikke helt tør å satse på det sporet i teksten som har mest temperatur og intensitet, nemlig fortellingen om de to brødrene og kreftsykdommen. Til tross for dette er Ein bror i verdsrommet en språklig jevn debut som holder høyt nivå i flere passasjer. Håpet må være at Hjemås er mer kompromissløs i sin neste utgivelse, for det er tydelig at han har mer på lager.

«Cybjørg»: Jenta som ville være normal

Debutant Ida Therese Klunglands bok har fått tittelen Cybjørg. Tittelen henspiller på begrepet kyborg, som har eksistert siden 1960-tallet. En kyborg er et vesen med både biologiske og teknologiske komponenter, altså en krysning av menneske og maskin.

Som tittelen gir assosiasjoner til, er det en uvanlig jente som er hovedpersonen i fortellingen, for elleve år gamle Cybjørg har alltid skjønt at hun ikke er helt som alle andre. Hun kan snakke med elektriske apparater og maskiner, og de beste vennene hennes er et aggregat og en lyktestolpe. I nakken har hun en hovedstrøminngang som hun lades gjennom hver tredje dag. Ved å la en kyborg være hovedperson i boken, åpnes interessante muligheter for å behandle aktuelle spørsmål om forholdet mellom mennesker og teknologi.

Handlingsdrevet fortelling

Etter hvert finner Cybjørg en bruksanvisning hjemme hos foreldrene som forklarer hvordan hun virker. Det viser seg at hun har en skade i hjernen, og at hun derfor har fått et datamaskin-implantat for å fungere optimalt. Dette skaper undring og forvirring rundt hvorvidt hun er maskin eller menneske. Fremfor å bore i dette, har Klungland først og fremst skrevet en spennende, underholdende og handlingsdrevet fortelling om hvordan Cybjørg i sitt utenforskap forsøker å redde bygda Nord-Maldal fra to onde skurker.

Skurkene Elektra og Floke planlegger å hypnotisere alle de voksne sånn at de kan ta over byen og de voksne kan løpe i hamsterhjul og produsere strøm. Etter en noe treg start, stiger spenningen når Cybjørg finner en gammel diskett i et sikringsskap i byens kraftverk. Den inneholder et dataprogram fra fortiden. I programmet treffer hun Lyn-jenta som hun begynner å chatte med mens hun kjemper mot skurkene.

Bygger opp universet

Klunglands egne illustrasjoner fyller boksidene underveis og fungerer som fine stemningsforsterkere som bygger opp om universet og handlingen. Cybjørg portretteres ofte som alene og utenfor, enten hun sitter på rommet eller under lyset fra en lyktestolpe omgitt av et svart mørke. Spredt på boksidene inne blant teksten dukker bilder av Cybjørgs foreldre og klassekamerater opp, som for å hjelpe leserens fantasi med å feste ansikter til historien. Dialogen mellom Cybjørg og Lyn-jenta er for eksempel på effektivt vis plassert i grå bokser med oppsett som i et gammelt dataprogram.

Mindre vellykket er det at skurkene Elektra og Floke er portrettert med svarte, røffe klær, store boots og grønt og lilla hår stående i lyset fra gnistrende lyn. Tegningene minner om stilen i japanske manga-tegneserier og fremstår som noe uoriginale. Her kunne Klungland anstrengt seg mer for å bygge ut det visuelle.

Velkjente typer

Fortellerens beskrivelser av bygda Nord-Maldal og de voksne der vil jeg tro er frydefull lesning både for voksne og barn. Nordmenns konformitet blir blant annet tatt på kornet i fortellingen. Alle i den lille bygda er nemlig veldig opptatt av å være vanlige. Dette året som alle tidligere år står forberedelsene til Nord-Maldal-festivalen i sentrum for hele byen. Vi får vite at «nesten alle de voksne i Nord-Maldal var ansatte i kommunen» og at skolen Cybjørg går på er «så vanlig at den hadde fått en pris for det en gang». Ordføreren kommer fra en familie med tre generasjoner ordførere, og holder taler der hun slenger rundt uttrykk som «offentlig sektor», «vekstmuligheter» og «kostnadseffektivitet».

Akkurat som ordføreren er en parodi på mange politikere og byråkrater i offentlig sektor, er også skurkene veldig skurkete og slu. De karikerte fremstillingene skaper en humor og letthet i teksten som fungerer godt og vitner om en forfatter med stor fortellerglede. Dette selv om det tidvis blir litt flatt. Jeg savner flere nyanser og større menneskelighet i skildringene. Et større spenn i persongalleriet ville løftet historien som helhet og gjort den mindre tradisjonell.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Fengende, men litt for enkelt

Uten å røpe for mye, ender det naturligvis godt for både Cybjørg og byen. Hennes utenforskap og annerledeshet som kyborg skal omsider vise seg å spille en avgjørende rolle i kampen mot skurkenes lumske planer.

Til slutt slår Cybjørg seg også tilsynelatende til ro med at hun er noe midt mellom menneske og maskin. Men som med konfliktene og handlingen i romanen sitter jeg igjen med en opplevelse av at det blir litt for enkelt. Historien om Cybjørg er fengende, men beveger seg altfor trygt innenfor de velkjente motsetningene mellom skurker og helter som så mange bøker allerede inneholder. Potensialet i universet er uforløst, og det er vanskelig ikke å ønske seg et større register av oppfinnsomhet og fantasi i fortellingen om den utradisjonelle heltinnen.