Humor og drama i Mareminegrotten

På Gamle Bergen, et friluftsmuseum med et femtitall trehus fra 1700- til 1900-tallet, spilles forestillingen på to arenaer. Første del foregår oppe på en haug, hvor scenografien er mer sparsommelig. Så forflyttes aktører og publikum til en lavereliggende scene etter pause. Da er vi i Maremineheksens grotte, og der er det ikke spart på noe i scenografi, kostymer og effekter. Begge aktene er i lengste laget og kunne med fordel vært strammet inn noe, men man tøyer ikke strikken lenger enn at den holder – selv om jeg innimellom får en fornemmelse av at nå går det på tomgang, og fremdriften er dårligere enn den burde være.

Et stykke på vei en musikal

I sentrum for handlingen på den usynlige øyen Blåskjær står den ti år gamle havhuldregutten Baldrian, fint og scenesikkert tolket av Synne Odland Aase. Synge kan hun, også, for et stykke på vei er dette en musikal. I fjæren finner Baldrian et skattekart som viser veien inn til den fryktede Maremineheksens grotte, der Poseidons magiske perle er gjemt. Den kan vise fortid og fremtid, og gir makt og penger til sin eier. Problemet er at ingen noensinne har kommet levende ut av grotten. Og enda et problem: Skurken Kaptein Knurr og hans to sløve medhjelpere, Luske-Ludvig og Lodin med Leppo, er ute etter kartet og perlen.

Så går det ikke bedre enn at Konrad Knurr og kumpanene hans dukker opp på Blåskjær og raskt skjønner hvem som har funnet kartet. De kidnapper Baldrian og tar ham med seg til grotten, der de tenker å bruke ham som menneskelig skjold mot en heks de alle skjelver for. Men borgermester Blåkjell og andre sambygdinger er ute for å redde gutten. I grotten hos Maremineheksen møtes de alle, og det er duket for konfrontasjoner.

Irene Ahnéll har sydd sammen en fantasifull historie med mye situasjonshumor, morsomme ordspill og annen form for verbalhumor, som regien supplerer med fysisk humor. Hun har også tydeligvis behov for å utnytte poeng i nyhetsbildet, og da kan f.eks. en liten samtale mellom heksen og arkeologen hun har fanget og omskapt til froske-mann, lyde slik idet hun prøver å finne på noe skikkelig ondskap:

– Kanskje jeg skulle gjøre sånn at byens fotballag rykker ned?

– Nei, det klarer de selv, kommer det kjapt fra froske-mannen.

Setninger som Kapteins Knurrs «Eg tar aldri feil, uansett kor rett de andre har» eller borgermesterens «Bergenserne er så selvopptatte at de merker ingen ting», går selvsagt rett hjem hos publikum. For ikke å snakke om da Maremineheksen truer med å trylle Siv Jensen om til finansminister, men kommer til at det vil være for ondskapsfullt.

Publikumsfrieri

Musikken er en viktig del av forestillingen, og med sin store sjangervariasjon står den godt til tekstene. Her er både solosang og korsang, og det klinger bra på friluftsscenen. Mange unge medvirker, dels i viktige roller, dels som syngende, dansende og lekende representanter for det blåkledde havfolket. At alt foregår i friluft, medfører at spill og replikkveksling må tydeliggjøres. Men mange av de medvirkende tar nå ekstra hardt i, slik at lettvint publikumsfrieri og overspill til tider florerer. Likevel; spillet fungerer ganske godt.

11 år gamle Synne Odland Aase viser naturlig og fint spill, preget av scenisk utstråling. Hennes Baldrian er akkurat den rappkjeftede, sjarmerende og passe plagsomme kjuagutten stykket krever. Også Tor Halvor Halvorsen og Tor Bjørge gjør mye ut av rollene som Kaptein Knurrs halvdumme hjelpere – av og til litt for mye. Heller ikke Arild Vestre er fri for overspill som den onde Konrad Knurr, men han fremstår med autoritet som den fryktinngytende kapteinen. Irene Ahnéll har mye å spille på som den onde og innimellom klagende Maremineheksen, som mangler en avgjørende ingrediens til trylledrikken som skal få henne til å fly.

Men så er det svensken Arkefors Løw, da. Tore Christian Sævold gjør denne arkeolog-froske-mannen til en uforglemmelig skikkelse, der han sitter med strikketøyet sitt og bare lengter tilbake til jorden. Med sine replikker og kommentarer, avlevert på svensk, setter han en vittig spiss på hele forestillingen.

Det virker som om man her har funnet en suksessoppskrift, som fint følger kveldssolen slik at forestillingen først tar slutt idet kveldsmørket begynner å senke seg.