Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Hva er poesi for barn?

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

mandag 17. september 2018

Vi har spurt en forfatter, en kritiker og en litteraturviter hva som kjennetegner dagens poesi for barn.

↑ Fv: Gro Jørstad Nilsen (Foto: Ann J. Nilsen), Ingvild Hederman Risøi (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen), Hans Kristian Rustad (Foto: Espen Kristiansen).

I år er det hundre år siden André Bjerke ble født, og hans kjente samling For moro skyld er like populær i dag som da den kom i 1956. Klassikerne innenfor barnepoesien leses fremdeles, samtidig som det utgis nye diktsamlinger og poesi for barn og unge – i år kommer blant annet Ruth Lillegraven med ny diktsamling, Skogen den grøne, Synne Lea og Stian Hole har gitt ut den poetiske billedboken Du og jeg, og Kristin Bortolotti debuterte som forfatter med en billedbok med verselinjer på rim i vår.

I hvor stor grad barnelyrikken leses, er riktignok ikke lett å si. Det finnes ingen salgsoversikt, kun salgstall for barnelitteratur generelt, men utlånstall viser at diktbøker for barn ikke er på lånetoppen. Hos Deichmanske bibliotek i Oslo ble diktbøker for barn utlånt 1500 ganger i 2017 og 1079 hittil i 2018. Sett opp mot utlån av barnebøker generelt (605.590 utlån i 2017 og 420.580 utlån så langt i 2018), utgjør diktbøker så langt i år 0,25%.

Den mest utlånte diktboken for barn i 2018 er Mustafas kiosk (1999) av Jakob Martin Strid, som er utlånt 165 ganger. På andreplass finner vi Plass bakpå kosten (2015) av Julia Donaldson, etterfulgt av Rim det har rablet for (2017) av Christian Løchstøer. André Bjerkes Moro-vers ligger på fjerdeplass, og Ingvild H. Rishøis Pling i bollen befinner seg på syvendeplass.

Men hva er egentlig poesi for barn? Og er det det samme i dag som i 1956? Forfatter Ingvild H. Rishøi, litteraturviter Hans Kristian Rustad og kritiker Gro Jørstad Nilsen deler sine tanker om dagens barnelyrikk, og hva som gjør formatet så spesielt.

– Jeg tenker ikke på målgruppe når jeg skriver, hverken for barn eller voksne, sier Ingvild Hederman Risøi. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen.

– Det vanskeligste var å få rim og rytme til å sitte skikkelig uten at det gikk på bekostning av innholdet

 

Periskop: – Hvorfor velge poesiformatet når man skriver litteratur for barn?

Ingvild H. Rishøi: – Det valget gjorde seg selv for min del: Jeg fikk senebetennelse og måtte skrive noe kort. Så sa en venninne: «Kan du ikke skrive noen rim, da?» og så bare prøvde jeg det. Da viste det seg at det var kjempegøy.

P: – Hvilke utfordringer har du møtt når du har skrevet poesi for barn?

IHR: – Jeg har jo skrevet barnerim, og det vanskeligste var å få rim og rytme til å sitte skikkelig uten at det gikk på bekostning av innholdet. Det er en rigid form jeg bruker, og i førsteutkastene blir det fort svada og masse små-ord, bare for å få rim og rytme til å gå opp. Men det beste er – som i all annen litteratur, egentlig – om hver eneste setning er nødvendig, samtidig som rim og rytme sitter. Jeg synes forresten også den strenge formen er det som gjør det morsomt. Det er vanskelig, og da blir det desto mer gøy å få det til.

P: – Hvordan forholder du deg til målgruppe når du skriver?

IHR: – Jeg tenker ikke på målgruppe når jeg skriver, hverken for barn eller voksne. Da jeg skrev boka Pling i bollen, tenkte jeg heller ikke på om dette var noe barn skulle lese selv, eller om voksne skulle lese for dem. Når jeg leser Pling i bollen nå, tenker jeg at jeg burde hatt målgruppe litt mer i tankene, i hvert fall i redigeringsfasen – i noen av rimene skulle jeg skulle tatt bort ting som bare voksne forstår. Ellers vil jeg gjerne at både barn og voksne skal more seg når de leser det jeg har skrevet – men jeg tenker altså ikke på det akkurat når jeg skriver, da bare skriver jeg i vei og håper på det beste.

P: – Har du noen kommentarer til de lave utlånstallene for poesibøker for barn?

IHR: – Jeg har egentlig ingen kommentar til utlånene. Men en tanke jeg fikk, er at om det tallet er bra eller dårlig, kommer vel an på hvor stor andel av barnebøkene på Deichman som er poesi. For hvis poesi utgjør en liten andel av barnebøkene, så er det ikke rart om de blir lånt ut mye sjeldnere.

– God poesi for barn er som god poesi for voksne, nemlig gjennomarbeidete tekster

 

P: – I hvilken grad leses og formidles poesi for barn?

Gro Jørstad Nilsen: – Jeg har inntrykk av at poesi for barn fortsatt leses på sengekanter og i samlingsstunder på barnehager og skoler. Poesi for barn er generelt forbundet med høytlesning, fordi mange barnedikt har en klassisk oppbygning med fast rim og rytme. Ofte med litt tøys og tull i tillegg, som André Bjerkes «Farmora i furua», eller de mer undrende barnediktene til Inger Hagerup, der det er «så rart å være edderkopp».

Men poesi for barn trenger ikke nødvendigvis å følge en klassisk versform for å være gode. Som kritiker tenker jeg at god poesi for barn er som god poesi for voksne, nemlig gjennomarbeidete tekster. Hvis diktene blir gjort platte for å tekkes målgruppen er de hverken gode eller spesielt interessante.

God poesi for barn trenger ikke være tøys og tull heller, selv om nonsens-tradisjonen står befriende sterkt i denne sjangeren. Forfattere som Hanne Bramness og Ingvild H. Rishøi har skrevet både for voksne og barn. De skriver på en måte som bekrefter at det fremfor alt er litterære og språklige kvaliteter som skaper god poesi.

Jeg tenker også at det er en glidende overgang mellom poesi som sjanger og poetiske kvaliteter i språket. I mange barnebøker er det ofte knapt med ord, og disse veies nøye av dyktige forfattere. Det er vanskeligere å skjule lettvintheter når språket blir så nakent. Den poesien som blir lest og formidlet til barn har nok funnet den rette balansen mellom rim og rytme og innhold som appellerer til et barnesinn.

P: – Er poesi for barn synlig i dagens medier og i dagspressen? Er det vanskelig å løfte det frem?

GNJ: – Poesi generelt har fått den noe uklare betegnelsen «smal litteratur», det vil si at sjangeren allerede er marginalisert i dagspressen. I en tid hvor mediene stadig tvinges til å foreta nye kostnadskutt er spesielt kulturstoff blitt nedprioritert, noe som gjør det ytterligere vanskelig å løfte poesien frem.  Og i disse digitale tider, hvor det meste kan måles, har det vist seg at poesianmeldelser blir lite lest sammenlignet med anmeldelser av andre typer litteratur. Det at poesianmeldelser er «upopulære» gjør det vanskelig å synliggjøre poesi som sjanger. Dette har dessverre en selvforsterkende effekt, altså det marginale skaper enda mer marginalitet.

En heftig debatt rundt en boks kvaliteter kunne kanskje løftet frem poesi for barn i mediene, selv om slike diskusjoner ofte blir veldig moralske, og ofte handler mer om hva man skal kunne tillate seg å skrive om for barn enn om litterære kvaliteter.

P: – Hva tenker du om anmeldelsene av poesi for barn? Hvem leser anmeldelsene, og når de frem til riktige målgrupper?

GJN: – Jeg synes at anmeldelser av poesi for barn holder jevnt over god kvalitet. Det vil si at anmelderne tar bøkene på alvor og vurderer dem på lik linje med andre typer litteratur. Det er mer vanskelig å svare på om anmeldelsene når ut til målgruppen eller ei. Hvis poesien er myntet på barn under lesealder, så er målgruppen foreldre og litteraturformidlere slik som bibliotekarer og lærere. Jeg har inntrykk av at mange foreldre finner det vanskelig å orientere seg, og at de har en tendens til å lese den poesien de selv ble kjent med som barn. Min erfaring er at bibliotekarer er en målgruppe som følger godt med.

I de mediene som anmelder barnelitteratur finnes det mange ildsjeler med kunnskap og interesse for poesi for barn. Å få plass til dem i dagens medier hjelper på hvis bøkene er skrevet av anerkjente forfattere. I kampen om oppmerksomhet er poesi for barn i en outsiderposisjon, og jeg tror anmeldelsene kommer til å leve et stillferdig liv i ulike nisjemedier som på barnebokkritikk.no i uoverskuelig fremtid.

P: – Har du noen kommentarer til de lave utlånstallene for poesibøker for barn?

GNJ: – Tallene overrasker meg i grunnen ikke. Det er en generell tendens til ensretting og kommersialisering i litteraturfeltet som jeg tror forplanter seg til hvordan bøker blir formidlet, og hvilke bøker som blir viet oppmerksomhet. Barn har velsignet lite fordommer mot sjangre innbiller jeg meg, i motsetning til voksne, så kanskje de lave utlånstallene skyldes at voksne selv leser lite lyrikk.

– God poesi for barn trenger ikke være tøys og tull, selv om nonsens-tradisjonen står befriende sterkt i denne sjangeren, mener Gro Jørstad Nilsen. Foto: Ann J. Nilsen.

– Stikkordet for barnelyrikken er mangfold og høy kvalitet, forteller Hans Kristian Rustad. Foto: Espen Kristiansen.

– Lyrikk er en diktart som åpner opp for et annet språk og en annen måte å lese og å lytte på

 

P: – Hvilken plass har poesi for barn i litteraturen i dag?

Hans Kristian Rustad: – Stikkordet for barnelyrikken er mangfold og høy kvalitet. Det skrives og utgis mye god lyrikk for barn, både av etablerte poeter som Hanne Bramness og debutanter som Pernille Sørensens Tubaluba (illustrert av Jens Kristensen). Det gis også ut mange oversettelser av barnelyrikk. På dette området har særlig Nordsjøforlaget utmerket seg, synes jeg. I tillegg er det mye barnelyrikk som blir gjenbrukt i andre sammenhenger. Barnelyrikk blir tonesatt, den inngår i teateroppsetninger, den blir lest opp på litteraturfestivaler og i bibliotek, og den forekommer i digitale former, for eksempel som litterære apper. Den er, i likhet med lyrikk for øvrig, ikke fastlåst til boka, men finner stadig veien til andre formidlingsarenaer. I så måte har den en god og viktig plass i det litterære landskapet. Om vi så kikker på forskningen på barnelyrikk er det fortsatt noe magert, men med viktige utgivelser som Anne Skarets Barnelyrikk, som er en artikkelsamling som kom ut i 2015, gjøres det viktige ting også på dette feltet.

P: – Har barnelyrikken endret seg de siste årene?

HKR: – Ja, det har den nok. Barnelyrikken har alltid rommet mange temaer, men kanskje har det blitt enda større plass til også å ta opp alvorlige emner som klimaendringer, flyktningeutfordringer og krig. Dette er emner som også angår barn, selvsagt. Og selv om barnelyrikken alltid har lekt med språk og sjangre, er det nok en del nyere utgivelser som er enda mer performative. Det performative aspektet ved nyere barnelyrikk gjør nok også at poeter er mindre bundet til bokmediet og i større grad utforsker nyere medier gjennom lyrikken.

P: – Hvilket potensial ser du i poesi for barn? 

HKR: – Jeg kunne godt tenke meg å svare at jeg ser de samme potensialene i lyrikk for barn som jeg ser i lyrikk for voksne. Ta Hanne Bramness’ lyrikk som et eksempel. Selv om noen av hennes utgivelser er betegnet som lyrikk for barn, er kvaliteten og det særlige ved Bramness’ språk det samme i barnelyrikken som i hennes voksenlyrikk. Lyrikk er en diktart som åpner opp for et annet språk og en annen måte å lese og å lytte på enn annen litteratur. Musikaliteten er mer direkte og svært nærværende, det er viktig. Rytme, rim og musikalitet ligger da også nærmere det pre-språklige barnet, så det er kanskje naturlig.

P: – Har du noen kommentarer til de lave utlånstallene for poesibøker for barn?

HKR: – Først og fremst skal man glede seg over høye utlånstall for barnelitteraturen generelt. Jeg synes det er gode tall for barnelyrikken også, selv om prosenten er lav. Tar man i betraktning at det meste som gis ut av barnelitteratur ikke er lyrikk, og at tilbudet av barnelitteratur hos bibliotekene er rikt, der lyrikken nok ikke tar mest plass i bokhyllene, blir det straks litt bedre. Dessuten møter barn lyrikk i andre medier, i forbindelse med sanglyrikk, på teater, på nettsider og i sosiale medier og i opplesningssammenheng.  Jeg vil for eksempel tro at antall årlige avspillinger av barnesanger (som jo også er lyrikk) er skyhøyt.


Stikkord:
· · · · · · · · · · · · ·