Hva må egentlig til for å få de ulike DKS-aktørene til å møtes på felles grunn?

«Det vi snakker om i dag er hardcore demokratibygging», sa kulturminister Trine Skei Grande da hun kastet glans over åpningen av Kulturtankens konferanse om elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken i Bergen i slutten av september.

I talen sin vektla hun samfunnsoppdraget til Den kulturelle skolesekken og ord som «medborgerskap» og «demokrati». Hovedbudskapet var at kunst og kultur bidrar til allmenndannelsen og skaper kompetente borgere som kan delta i demokratiet og den offentlige debatten. Selv om Grande ofte får skryt fra kulturlivet for nettopp å se og snakke frem kunstens egenverdi, gjør det krevende DKS-møtet mellom skole og kunst at også hun må snakke om kunsten og kulturen som redskaper for å oppnå læreplanenes pedagogiske mål – et kunstsyn som for øvrig gikk igjen i flere innlegg under konferansen.

Men hva innebærer egentlig elevmedvirkning og hva er god elevmedvirkning? I første rekke dreier det seg om å involvere elevene og gi dem en reell mulighet til å påvirke DKS-ordningen gjennom dialog, deltakelse og innflytelse. Det er en velkjent problemstilling at det hersker uenighet om hva tilbudet i Den kulturelle skolesekken skal være og hva det skal inneholde. Flere har etterlyst en sterkere tilknytning mellom kunst- og skolefeltet, et spørsmål som igjen er akutt og aktuelt etter at Kulturtanken ble etablert i 2016. Konferansen om elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken kan i lys av det betraktes som et steg i riktig retning da det gir signaler om at etaten har et oppriktig ønske om å fornye DKS-ordningen og sørge for at målgruppen opplever tilbudet som relevant.

Begrepsforvirring rundt elevmedvirkning i teori og praksis

I løpet av konferansens to dager var fokus hvordan elevmedvirkning kan finne sted både i programmering, produksjon, formidling og evaluering. Likevel ble det tydelig at det er vanskelig å komme fram til en felles forståelse av hva begrepet faktisk innebærer og hvordan man kan sørge for reell elevmedvirkning i praksis. Kanskje skyldes kaoset også delvis bredden av kunst- og kulturuttrykk Kulturtanken forvalter. Kulturtankens forsøk på å sette elevene i sentrum og gi dem økt eierskap til DKS-ordningen er utvilsomt velmenende og velkomment, men underveis ble det klart at problemstillingen stadig dreier seg minst like mye om hvilken definisjonsmakt DKS-produsenter, lærere og kunstnere skal ha over ordningen og dens innhold.

Elevmedvirkning i praksis ble diskutert av forskere, skoleledere, fagkonsulenter i DKS-ordningen, kunstnere og representanter fra Elevorganisasjonen og Kulturtankens Ungdomsråd, et forholdsvis ferskt råd som ble etablert høsten 2017. Oppfordringen fra Kulturtankens Ungdomsråd i innlegget «Ungdomsrådet til Kulturtanken setter dagsorden», var at etaten må gå i dialog med elevene og engasjere seg i hvilke kulturuttrykk ungdom er opptatt av. Ungdomsrådet mente at tradisjonelle kulturuttrykk kan gjenopplives av nye medier som Instagram og Snapchat og at dataspill er kunst. Videre presenterte de tre konkrete forslag for å forbedre dagens ordning: En egen DKS-nettside for elever, at det opprettes egne DKS-råd i fylkene slik at elevene kan inkluderes i programmeringsprosessen og at det opprettes et generelt tilbakemeldingsverktøy.

Læreren som problem og ressurs

I utgangspunktet lyder forslagene fra Ungdomsrådet som tre fine og tilsynelatende enkle tiltak. Imidlertid dukker en rekke utfordringer opp: Hvordan skal utvelgelsen av elevene foregå? Hvor mye skal elevene få påvirke? Sikrer man at elevene får større eierskap til ordningen gjennom bruk av utvalgte representanter? Hvordan skal man ta i bruk statistikken fra et tilbakemeldingsverktøy? Og er det nødvendigvis tilstrekkelig å styrke elevers medvirkning gjennom slike tiltak uten at lærerne og skoleledelsen kommer mer på banen?

«Læreren er nøkkelen», mente Ida Hauknes, lærer og kulturkontakt ved Haugerud ungdomsskole i Oslo, og påpekte at hun syntes det var rart at hun var den eneste læreren som var på scenen under konferansen. Hauknes fortalte om hvordan hun som lærer jobber konkret for å gjøre elevene mottakelige for skolebesøk i forkant av DKS-produksjoner. Hun fikk støtte av Johannes Hafnor, leder for Den kulturelle skolesekken ved Østfold kulturutvikling. Han fortalte om «DKS inn i lærerutdanningen», et samarbeidsprosjekt der man har som mål å gi lærerstudentene didaktiske verktøy og kompetanse i å legge til rette for gode kunstmøter i skolen.

Ifølge DKS Telemark står det sørgelig til både med elevenes eierskap til DKS og lærerens holdninger til ordningen. «Lærerne er jo en problemstilling», uttalte Thorild Osdalen, en av representantene fra DKS Telemark og innrømmet at det ofte er en utfordring at lærerne viser liten interesse og engasjement for både skolekonserter og teaterproduksjoner i regi av DKS. Mange lærere opplever tilbudet som en forstyrrende aktivitet med liten tilknytning til læreplanen. På den måten pekte Osdalen igjen på den overordnede problemstillingen som er kilden til mange av utfordringene i DKS, nemlig hvordan ordningen kan integreres bedre i skolekonteksten og gjøres relevant for elever og lærere.

Kvalitetsbegrepet og formidling

Men er det så sikkert at et relevant DKS-tilbud nødvendigvis kun er synonymt med noe som kan knyttes direkte opp mot læreplanens mål og elevenes ønsker? Eller finnes det andre måter å tenke relevans og medvirkning på, for eksempel fra et utøverperspektiv? En påfallende tendens under konferansen var hvor få utøvere som var representert. Utøverne er tross alt også sentrale aktører i DKS-ordningen. Viktige nyanser går tapt dersom refleksjonen rundt hva elevmedvirkning kan være overlates til produsentene for ordningen og skoleverket.

Dansekunstner Venke Marie Sortlands innlegg om steds- og situasjonsspesifikke prosjekter hun og kollegaene i Landing har utført på flere skoler, tjente som et utmerket eksempel på hvordan det å utfordre tradisjonelle forestillingsformater vi ofte forbinder med DKS-ordningen kan være produktivt og åpne for en mer dynamisk tilnærming til begrepet elevmedvirkning. I et skoleprosjekt der Sortland og kollegaene hennes hadde arbeidet med bevegelse blant elever og lærere i en uke, oppsto spontan interaksjon underveis, blant annet når elevene var med på å lage en menneskelig lenke som strakk seg utover hele skolen. Sortland understreket at kunstfaglighet ikke trenger å bety at man tar avstand fra pedagogikk. Isteden argumenterte hun for at den pedagogiske refleksjonen for både kunstnere og elever kan være en integrert del av det kunstneriske arbeidet og ikke bare noe som kommer fra apparatet rundt produksjoner.

Sortlands bidrag berører dessuten en sentral utfordring for aktørene: Hvordan i all verden skal man klare å bevege seg forbi den velkjente debatten om motsetningene mellom kunstfaglighet og pedagogikk og starte en reell samtale? Dreier det seg i bunn og grunn først og fremst om hvem som skal ha definisjonsmakt over kvalitetsbegrepet? Kari Holdhus, tidligere produsent for DKS og nå forsker i DiSko-prosjektet, et innovasjonsprosjekt med mål om å utvikle nye praksiser for skolekonserter i Norge, påpekte at produsentene har mesteparten av definisjonsmakten. Hun mente at det er på tide med gjensidig eierskap der også elever og lærere får hevd på kvalitetsbegrepet. Hun skisserte tiltak på formidlingssiden i form av dialogiske skolekunstproduksjoner der elevene får medvirke som en mulig løsning.

Dessverre kom samtalen om motsetningene mellom kunst og skole aldri skikkelig i gang. Det var flere interessante innlegg fra ulike perspektiver, men for få arenaer for debatt. Programposten «Hvordan kan og vil barn og unge påvirke DKS?», et samtalepanel med en representant fra Ungdomsrådet, en forsker, en rektor og en utøver under konferansens første dag, var det eneste initiativet som virkelig tvang deltakerne til å møtes på felles grunn.

Et annet problem er at det er uklart hvem konferansen egentlig henvender seg til. Er det i hovedsak DKS-ansatte og skoleledere? En rekke DKS-ansatte, prosjektansvarlige fra kulturfeltet og skoleledere, et par kunstnere, samt Ungdomsrådet og lederen for Elevorganisasjonen holdt innlegg, men man kan spørre seg om utvalget av bidragsytere burde vært annerledes.

«Ungdommen er digital»

At ungdommen er digital ble hevdet flere ganger, men akkurat hva det innebærer eller hva det betyr for DKS-ordningen på sikt, var langt vanskeligere å få tak på. «Teknologien gir oss muligheter til å spre kunst og kultur på måter vi aldri har kunnet tidligere. Teknologien har en demokratisk kraft i seg, hvis vi bare bruker den rett», sa kulturministeren og oppsummerte i grunn den generelle holdningen som rådet under konferansen: En voldsom teknologioptimisme og fullstendig ukritisk tilnærming til hva sosiale medier og digitale nyvinninger kan tilføre kunst- og kulturfeltet. Særlig ble det fremhevet hvordan «alle» potensielt får anledning til å delta og gjøre sin stemme hørt, i en demokratisk delekultur der stadig mer blir tilgjengelig for stadig flere.

En rekke innslag ledet av Ungdomsrådet baserte seg dessuten på bruk av mentometer. Vi som var deltakere ved konferansen logget oss på en nettside gjennom mobiltelefonene våre og skrev inn hvilke ord vi assosierte med «elevmedvirkning» og svarte på et spørreskjema om hva vi hadde lært. Resultatene ble visualisert som statistikk og søyler på en stor powerpoint-presentasjon. Slike digitale responsverktøy brukes ofte til elevaktivisering i undervisning, men fremsto i denne sammenhengen likevel som et forholdsvis overflatisk eksempel på hva interaksjon gjennom digitale hjelpemidler kan være.

I forlengelse av spørsmålene som ble diskutert under Kulturtankens konferanse, er elevmedvirkning som konsept et stort skritt på veien i arbeidet med å gi elevene større eierskap til DKS-ordningen. De konkrete tiltakene som ble skissert er imidlertid bare en sped begynnelse.

Dessuten er det grunn til å spørre seg om det finnes andre og mer effektive alternativer for å sette fokus på elevmedvirkning enn å arrangere konferanser. Arbeidet med å skape nye holdninger og endre kunst- og skolesynet hos en stor gruppe selvstendige aktører som ofte har helt ulike behov og ønsker for sine skoler, kommuner og kunstprosjekter er krevende og tar lang tid. Kulturtankens konferanse ga plass til mange forskjellige perspektiver, men etaten bør i fremtiden ta flere grep for å presse aktørene ut av komfortsonen slik at de faktisk begynner å snakke sammen.