Hvem er barna i byrommet?




Med konferansen Offentlig kunst og byutvikling skifter Kunst i offentlige rom (KORO) fokus fra bygninger til byrom. Men barna er fraværende i den overordnede samtalen om hva vi ønsker med nye offentlige arenaer for kunst i byen.

På konferansen Offentlig kunst og byutvikling i Tromsø 16. og 17. februar ble byutvikling presentert som nytt satsningsområde i KOROs ordning for kunst til kommunale og fylkeskommunale anlegg.

Da jeg snek meg på plass rett etter at dørene til konferansen var blitt stengt, og fikk sett meg rundt, fikk jeg litt bakoversveis. Så mange folk? Den store forsamlingen som bestod av aktører både fra offentlig forvaltning og kunstfeltet, understreket konferansens aktualitet; det pågår en endring i hvordan kunst i offentlige rom forvaltes. KORO og Oslo kommune, landets største produsenter av kunst i offentlige rom, er begge i en omstillingsprosess. Fellesnevneren er at de har reformert sine kunstordninger slik at kunsten fristilles i økende grad fra oppføringen av nye kommunale og fylkeskommunale bygg til fordel for temporære prosjekter i byen.

Konferansen representerer et godt initiativ ved at den støtter opp om et utvidet virkningsrom for kunsten. Men dessverre unngikk den å diskutere hva det innebærer at kunsten trer ut av sine offentlige bygg og henvender seg til en større offentlighet. Nyansert refleksjon over hvordan gode prosjekter blir møtt både i offentlige uterom og behandles i offentlig forvaltning blir ikke vektlagt. Derfor fremstod konferansen først og fremst som et innsalg av KOROs egen politikk. Spesielt beklagelig var det at barn som kunstpublikum blir usynliggjort, til tross for at møte mellom kunst og medvirkningsprosesser danner et virkningsrom i byutvikling. Der bør også barn inviteres inn.

Offentlig kunst og byutvikling


Konferanse arrangert i samarbeid mellom Kunst i offentlige rom (KORO), Forum for utdanning i samfunnsplanlegging og Tromsø kommune, 16. og 17. februar 2017, Clarion Hotel Tromsø.

Ifølge arrangørene var målet med konferansen «å bidra til økt forståelse og et bedre grunnlag for å benytte kunst som et virkemiddel i byutvikling».

Foredragsholdere:

Truls Ramberg, kurator i KORO og ansvarlig for KOROs program for kommunale og fylkeskommunale prosjekter.

Marius Grønning, førsteamanuensis i by- og regionplanlegging på Institutt for landskapsplanlegging (ILP) ved NMBU og styreleder i FUS.

Joanna Zawieja, produsent Stadsutveckling, Statens konstråd.

Maria Håkansson, forsker, Urbana och regionala studier, Kungliga Tekniska Högskolan (KTH).

Claire Doherty, direktør, Situations.

Martin Andresen, billedkunstner, og Eli Samuelsen, fagleder plan i Tinn kommune.

Brona Keenan, landskapsarkitekt, og Svein Harald Holmen, rådgiver byutvikling ved Varanger museum.

Apolonija Šušteršič i samtale dr. Andrea Phillips om kunstnerens rolle i byutvikling.

Jan Liesegang, partner, arkitekturkollektivet Raumlabor-Berlin.

Jessica Segerlund, processledare platsbyggnad Älvstaden, Göteborgs stad.

Katja Aßmann, direktør Schloß Biesdorf – Zentrum für Kunst und öffentlichen Raum, Berlin.

Per Gunnar Eeg-Tverbakk, kurator Oslo Pilot.

Lise Mjøs, avdelingsdirektør Kunst, Kulturetaten Oslo kommune.

Mari Opsahl, spesialkonsulent Kulturutvikling og Silje Hoftun, seniorarkitekt Avdeling for byutvikling, Oslo kommune.

Hanne Hammer Stien, daglig leder ved Polarmuseet, og PhD-stipendiat i kunsthistorie ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

Ragni Løkholm Ramberg, komitéleder for byutvikling, miljø og transport, Tromsø kommune, og Lisa Hoen, kultur- og idrettssjef i Tromsø kommune.

Fra bygg til sted –  hva betyr det egentlig?

I konferansens første innlegg oppsummerte KOROs Truls Ramberg den nye politikken som en dreining fra «bygget» til «stedet», hvor «stedet» ses som en sosiokulturell størrelse.

Det er lett å være enig i at kunsten bør forholde seg til både sted og sosiale fenomener, men problemet er at Ramberg presenterer forflytningen fra bygg til byrom som om det ikke var mennesker i bygg. I realiteten følger det spesifikke publikumsgrupper med kommunale bygg. Ikke minst møter barn kunst på daglig basis i sine skolebygg og har på denne måten blitt ivaretatt som publikumsgruppe. Spørsmålet er om barna får være med på lasset når kunsten beveger seg ut av kommunale bygg. Dessverre er det fare for at barnepublikummet blir oversett når publikum tenkes like bredt som byens innbyggere. Dette var i hvert fall tilfellet på KORO-konferansen. Her var barna som publikumsgruppe glemt igjen i skolebyggene.

I møte med konferansens rikholdige bildemateriale av kunstprosjekter som samler folk i offentlige rom, kunne jeg iblant sitte igjen med følelsen av at vi ble presentert for en dreining fra det som tidligere har vært KOROs oppdrag, kunst som utsmykning av bygg, til mennesker som utsmykning av kunst og byrom. Det er paradoksalt at forsøket på å fornye tenkemåtene rundt kunst i offentlig rom ender opp i en uforpliktende holdning til de ulike publikumsgruppene som kunsten møter i byrommet.

Byutviklingens agenda påvirker hvilken kunst vi får

Fordi barn til stadighet opptrer i dokumentasjonsmaterialet til kunstprosjekter, også under denne KORO-konferansen, er det problematisk at deres bruk av byrom får en ren illustrativ rolle. To av konferansens innlegg representerte interessante unntak. Både Solspeilet av Martin Andresen og Komafest av Pøbel, er prosjekter der barn inkluderes i kraft av å høre til på stedet. I sitt kunstprosjekt i Vardø benytter Pøbel deltagende strategier for å skape eierskap og oppslutning rundt prosjektet, og i Komafests kollektive utstilling Bloodbank inkluderes både barns og voksnes uttrykk. Solspeilet på Rjukan reflekterer solen på et ellers skyggefullt torg og åpner et sanselig og sosialt rom i byrommet som også barn kan nyte.

Solspeilet av Martin Andresen. Foto: Bjarte Fredheim

Tross fine enkelteksempler, er det nødvendig å diskutere hvordan byutviklingens overordnede agendaer påvirker hvilken kunst vi får i byen.  Når kunsten tenkes i relasjon til byutvikling, følger det med en rekke forventninger som favner både destinasjonsutvikling og lokalmedvirkning. Kurator Per Gunnar Eeg-Tverbakks innlegg skilte seg positivt ut fordi han stilte spørsmål ved hvorfor man snakker om kunst i byutvikling, heller enn kunst i byen. Det er viktig å bite seg merke i forskjellen. Med en byutviklingssatsning følger det med sterke politiske agendaer, samtidig som det åpner nye mulighetsrom for kunsten.

Truls Ramberg. Foto: KORO

Spørsmålet er om barna får være med på lasset når kunsten beveger seg ut av kommunale bygg. Dessverre er det fare for at barnepublikummet blir oversett når publikum tenkes like bredt som byens innbyggere.

Byen byr på få steder der barna, selv i leken, kan bestemme hvordan det skal bygges og bos.

Ny strategi gir nye muligheter også for barnepublikumet

I den forbindelse er Kulturetaten i Oslo innlegg på konferansen interessant. Mari Opsahl og Silje Hoftun, fra henholdsvis Kulturetaten og Plan- og bygningsetaten, presenterte hvordan de samarbeider på tvers av etater. Etter at Oslo i 2013 reformerte sin kunstordning, avsettes nå 0,5 prosent av kommunens samlede investeringsbudsjett til kunst. Dette innebærer både en økning i totale midler og en større fleksibilitet med hensyn til hvor kunsten skal plasseres. I kraft av omleggingen inngår midlertidige prosjekter og kunst i offentlige uterom i kunstordningen, og kommunen etablerer byutvikling som arena for kunst. Det er verdt å merke seg at i Hovinbyen, en av Oslos nye store byutviklingsprosjekter og prøvekaninen for det nye samarbeidet, er midlertidighet og «nedenfra-og-opp-strategier» utpekt av kulturetaten som kunstneriske virkemåter.

Men får barna være med på flyttelasset når Oslo kommune etablerer byutvikling som arena for kunst? Målformuleringen for Oslos kunstordningen utpeker fremdeles barn og unge som særlig målgruppe, og kunst i skolebygg løser dette oppdraget. Samtidig muliggjør nedenfra-og-opp-strategiene tankegangen som introduseres i Hovinbyen nye former for deltagelse for barn i kunst og byutvikling som kommunen ikke bør overse.  Kunst i bygg har ofte lykkes med å møte barn som selvstendige publikummere – men kunst i byrom gir kanskje enda flere muligheter.

Omslaget til Ulla og Bendik bygger by, Gyldendal 2015. Foto: Gyldendal

Kan den offentlige kunsten ta barnet fra elev til byborger?

Skjæringspunktet mellom kunst og medvirkningsprosesser er spesielt interessant når barn er publikum. For mens kunsten i skolebygg møter barnet i elevrollen, kan kunsten når den opptrer i byutviklingssammenheng møte barnet som byborger og invitere det inn i deltagende prosesser. Byen byr på få steder der barna, selv i leken, kan bestemme hvordan det skal bygges og bos. Åshild Kanstad Johnsens siste bok Ulla & Bendik bygger by, konfronterer byen med barnas estetiske uttrykk og gir barnekarakterene politisk gjennomslagskraft. Slik oppstår byen slik den kunne vært om barnas lek fikk påvirke byutviklingens alvor. Det er både godt for byen og de unge, om kunst kan skape offentlige arenaer der barn og unges potensielle påvirkningskraft kan interagere med byutviklingen.

Vårt møte med kunst skifter karakter ettersom konteksten er et skolebygg, et byrom eller byutviklingssammenhenger. Hvilke kunsterfaringer som byutviklingskonteksten muliggjør for barn og unge er fremdeles et åpent spørsmål som KOROs byutviklingskonferansen hverken stiller eller besvarer. Oslo kommune og KORO har det nødvendige produksjonsapparatet til å utforske det, men de må bruke det på en måte som inkluderer de unge som mer enn pynt i byrommet.