Hvem er de kompetente barna?




SERIE: Å iscenesette barnet som kunstner, kritiker og kurator er ikke en objektiv handling, men må forstås som et uttrykk for et bestemt barnesyn og kunstsyn.

SERIE: De kompetente barna


Kunst- og litteraturfeltet preges av initiativer der barn og unge iscenesettes som profesjonelle utøvere: U-prisen, Barnas Bokbad, TekstLab Ung / TekstLab Unge Stemmer, Ingrid Alexandras skulpturpark og Barnas Rutpluks, representerer noen eksempler blant mange flere.

Til forskjell fra deltagende prosjekter der barna spiller rollen som medaktører i profesjonelle kunstneres kunstverk, er det barna selv som er «de profesjonelle» i disse prosjektene.

Det som skiller nevnte prosjekter fra en ungdomsklubb eller en annen mønstring, er at initiativene ofte sirkulerer side om side med arbeid gjort av profesjonelle kritikere, scenekunstnere, dramatikere, forfattere og visuelle kunstnere, og at prosjektene også vises frem for et publikum på samme måte.

At barn fungerer som forfattere og kunstnere, gjør dem på mange måter immune mot kritikk, men bidrar samtidig til en flerstemmighet som offentligheten trenger.

Initiativene stiller allikevel nye krav til det offentlige ordskiftet og til kritikken: For kan vi egentlig kritisere et barn? Hvordan gjør vi i tilfelle det?

Det siste tiåret har barn og unge inntatt kunstscenen for fullt. Mens de før var betraktere, tilskuere eller lesere, er de i dag gjerne både kunstnere, kritikere og kuratorer. En gruppe barn kuraterer for eksempel Barnas Ultimadag, en gruppe ungdom anmelder scenekunst på nettstedet Unge Stemmer. Det er barn som er sjefer på MiniØya og det er barn som har tegnet de nye skulpturene i Slottsparken.

Det er selvsagt mulig å forstå denne tendensen som et uttrykk for flerstemmighet i offentligheten, og dessuten som en demokratisering av kunstfeltet. Men det motsatte er også mulig. Ser man nærmere etter, er det kanskje bare noen få, utvalgte barn og unge som kommer til orde og blir sett.

Hva med de som er for bråkete, for stille, for fraværende?

Hva med de som aldri får anledning til å delta, enten fordi de ikke tør, ikke blir spurt eller ikke får lov? Hva med de som er for bråkete, for stille, for fraværende? Å iscenesette barnet som kunstner, kritiker og kurator er ikke en objektiv hendelse, men må isteden forstås som et uttrykk for et bestemt barnesyn og kunstsyn. Spørsmålet er om de involverte voksne i kunstfeltet er seg dette bevisst. Det er nærliggende å tenke at det er visse kompetanser som fremheves, mens de egenskapene som ikke passer inn i de voksne kunstnernes konseptualisering av barn, blir usynliggjort.

Fra Barnas Ultimadag 2016. Foto: Andreas Turau / Ultimafestivalen

Barn av velferdsstaten: likeverdig og selvstendig

På 2000-tallet er det først og fremst idéen om det kompetente barnet som preger diskusjonene om barn og barndom i Norden (1). Betegnelsen brukes for å beskrive det nordiske barnet, et barn som ifølge barndomsforskerne Johansson, Kampmann og Brembeck (2) inngår i likeverdige relasjoner med voksne og som kan beskrives som refleksivt, autonomt og robust.

Dette barnet er forhandlende og selv-utdannende, og det har egne preferanser og høy grad av selvbevissthet. Som en særlig nordisk konstruksjon har dette synet på barn i følge forfatterne store konsekvenser for den moderne nordiske barndommen og langt på vei forandret relasjonen mellom voksne og barn til å ligne på jevnbyrdige vennskap. Når barn inngår i likeverdige relasjoner med voksne i kunstproduksjoner, er det nærliggende å tenke at den den deltakerbaserte kunsten for, med og av barn har det kompetente barnet som forutsetning.

Barndomsforskerne beskriver det kompetente barnet som en slags kloning av to måter å forstå og bruke begrepet på, såkalte konseptualiseringer. Den ene konseptualiseringen av det kompetente barnet drar veksler på en menneskerettighetsdiskurs og innebærer at barn har en slags universell rett til å bli møtt med respekt, uavhengig av hvem han eller hun er. Den andre konseptualiseringen har den nordiske velferdsstaten som bakteppe. Velferdsstatens barn er fornuftig, ansvarlig og reflekterende, tar ansvar for egen læring, er en kritisk og bevisst forbruker og deltar i demokratiske prosesser både på skolen og hjemme.

Dette er med andre ord barn som har fått stor tillit og som det forventes at deltar i samfunnet som aktive og ansvarsfulle borgere.

Deltakelse er imidlertid ikke bare en rett man har, men også en plikt. Barns deltakelse i kunsten kan i et visst perspektiv ses som en forlengelse av velferdsstatens konseptualisering av det kompetente barnet.

Det sårbare barnet

Men hva innebærer den makten og det ansvaret det er å være kompetent for et barn? Er det nødvendigvis et gode? Barndomsforskere som for eksempel Beth Juncker og nevnte Kampmann, Johansson og Brembeck skisserer da også opp et tenkt kontinuum som har det kompetente, selvstendige barnet i den ene enden og det sårbare, uvitende og ufullstendige barnet på den andre. I skyggen av forestillingen om det kompetente barnet skjuler med andre ord det strevende og kanskje vanskelige barnet seg.

I mange av deltakerprosjektene i kunstfeltet forblir dette barnet imidlertid usynlig. Der framstilles isteden deltakelsen som frivillig, rettferdig og representativ. Men på hvilke måter tar de ulike kunstprosjektene høyde for de sårbare barna? Er det plass til dem som ikke behersker kunstlivets normer og forventninger? Barndomsforskerne påpeker at en slagside ved forestillingen om det kompetente barnet er at vi står i fare for å overse de sårbare barnas egentlige gode egenskaper og styrker, fordi vi er delvis blindet av vårt eget barnesyn (2).

Miniøya lar barn være festivalsjefer. Her spiller Oslo Ess på Amfiet på Miniøya i 2014. Foto: Eline Marie Strøm
Miniøya lar barn være festivalsjefer. Her spiller Oslo Ess på Amfiet på Miniøya i 2014. Foto: Eline Marie Strøm

På hvilke måter tar de ulike kunstprosjektene høyde for de sårbare barna? Er det plass til dem som ikke behersker kunstlivets normer og forventninger?

Barnesyn, jeg?

Vissheten om dette gjør at man i kunstfeltet må være seg sitt barnesyn bevisst. Hvilke barn er det vi henvender oss til når vi utvikler et deltakerbasert konsept, og hvilke barn er det vi ubevisst ekskluderer? Hvilken rolle spiller vårt eget barnesyn og hvordan reflekteres dette i prosessen og i produktet? Hvis vi unnlater å stille oss disse spørsmålene, står vi i fare for å begå en dobbel feil.

På den ene siden risikerer vi å ufrivillig ekskludere en del av de barna vi ønsker å nå. På den andre siden risikerer vi å ekskludere den andre delen av barna også. Hvis barna faktisk er så kritiske, robuste og reflekterende som vi tenker at de er, hvordan tar kunsten vi produserer høyde for dette? Er den kompleks nok og godt nok gjennomtenkt? Eller tilbyr den raske løsninger og ferdigtygde svar, fordekt som demokratiserende deltakerbaserte praksiser? Dette er også spørsmål som kritikerne i feltet må forsøke å svare på i sine omtaler av samtidige kunstuttrykk for barn og unge. Å reflektere over sitt eget barnesyn kan åpne for nye måter å tenke om kunstproduksjon for barn og unge på.

Kilder:

(1) Juncker, Beth (2013). Børn & kultur i Norden. Nordiske forskningsperspektiver i dialog. Historien om et prosjekt. BIN-Norden; Johansson, Barbro, Jan Kampmann og Helene Brembeck (2004):  Beyond the Competent Child : Exploring Contemporary Childhoods in the Nordic Welfare Societies. Frederiksberg: Roskilde University Press.

(2) Johansson, Barbro, Jan Kampmann og Helene Brembeck (2004). Beyond the Competent Child : Exploring Contemporary Childhoods in the Nordic Welfare Societies. Frederiksberg: Roskilde University Press