Hvem er det sårbare barnet i eventyret om Snødronningen?

I H. C. Andersens eventyr om Snødronningen er utgangspunktet at djevelen selv har fått laget et speil. Alt som speiler seg i dette blir forvrengt. Det som er godt og vakkert krymper til ingenting, mens det som er slemt og stygt forstørres og blir verre enn det egentlig er.

Når smådjevlene har speilet alt som finnes i den vide verden, vil de opp til himmelen og speile Gud. Men da knuser speilet i tusenvis av små biter og splinter, noen av dem små som sandkorn, og disse sprer seg. Hver lille splint har samme egenskap som speilet i sin helhet, så den som fikk et skår i hjertet eller en splint i øyet, vil se alt vrangt. Alt godt vil forsvinne og alt vondt vil vokse.

Omsorgssvikt

I Brageteatrets oppsetning av eventyret er dette utgangspunktet fjernet. På den måten utforsker forestillingen vennskapet mellom eventyrets Kai og Gerda på nytt. Det som i eventyret er litt obskurt, at Kai plutselig trekker seg unna Gerda og blir slem, forklares i denne versjonen som en reaksjon på omsorgssvikt i hjemmet. Eventyret er dramatisert av Toril Solvang, og Kjell Moberg har regi på forestillingen.

Fortolkningen er både sympatisk og tankevekkende. Den gjør forestillingen egenartet og interessant, men rører også ved nye problemer.

Improvisasjon og punktlighet

Først og fremst skal det sies: Skuespillerne i Snødronningen, med Jonas Andersen Sandvik som Kai og Maria Agwumaro som Gerda i spissen, framstår som et utrolig godt team. Energien er høy og samspillet finstemt. Sammen med Nils Oortwjin, Oda Djuplasti og Hedda Gray spiller de hverandre gode. De danser, spiller instrumenter, og har en fin balanse mellom improvisasjon og punktlighet.

Visuelt er forestillingen preget av det sammensatte, men delene er lappet sammen – helt konkret. Kais skjorte er et lappeteppe av ulike stoffer, litt som en harlekin. Midt på scenen står et slags tårn. Tårnet roterer, slik at ulike sider kommer til syne. På én side ser vi skog, på en annen et hjemlig interiør med rosetapet. Det hele holdes sammen av et tak som minner om et stripete sirkustelt.

På denne måten bygger scenografien opp under tematikken den etter hvert skal utforske. Det handler blant annet om muligheten for å romme og integrere forskjeller i et hele, og om å forsone det som har blitt revet fra hverandre. Kanskje handler det også om å forene det eventyrlige, sirkuset og fantasirike med det realistiske, med historien om Gerda og Kai som barn i vår virkelighet.

Anmeldelsen fortsetter etter traileren og anbefalingene.

Den sårbares flukt

Kai og Gerda er bestevenner og naboer, og anser hverandre som søsken. Vi får se hvor fantasifulle, kreative og modige de er når de sammen utforsker verden gjennom lek. Men når de skal «hjem», hvem skal de gå til? Det er hyggelig å bli med hjem til Gerda, mens å skulle hjem til Kai er vanskeligere. Flere hint blir gitt om at foreldrene hans svikter på et eller annet vis. Det letteste av alt er kanskje å dra til henne de begge kaller bestemor, selv om hun egentlig bare er Gerdas. Det er bestemoren som forteller dem om Snødronningen, som Kai senere synes han ser når han er alene.

På denne måten skjønner vi at Kai ikke er tilfeldig utsatt for splintene i et trollspeil. Kulden som skal vokse fram i ham og gjøre hjertet til en isklump, har å gjøre med vanskelige forutsetninger i hjemmet. Slik blir Snødronningen hans venn, og han forlater Gerda. Han flykter fordi han er sårbar – for, som Snødronningen påpeker i begynnelsen av forestillingen, det er sårbare barn hun er ute etter. Dem kan hun gjøre kalde og harde, som seg selv. Snødronningen kan tilby Kai en form for ro: I hennes slott er det stille; der kan han skru av de vonde følelsene han har, der kan han distansere seg fra alt og alle.

Verdt å stille spørsmål ved

På Gerdas reise for å finne tilbake til sin beste venn, møter hun mange forrykende karakterer. Blomstene som vil distrahere henne med sine eventyr, prinsen og prinsessen som vil ha henne som lekekamerat, røverjenta som også vil ha henne til sin venn. Men gjennom alt klarer hun å ikke glemme Kai, og fortsetter tappert til hun finner ham. Alle møtene på veien utgjør morsomme og fargerike scener, der alt fra koreografi til kostymer sitter på en prikk. Det er en fryd å være med på. Som i eventyret finner de to vennene hverandre igjen til slutt. Det er Gerdas tårer som tar knekken på Snødronningen og får Kais frosne hjerte til å tine.

Alt dette er fint gjennomført og spilt. Tolkningens nye lys over hva som egentlig skjer mellom Gerda og Kai, hva som kan gjøre at noen trekker seg unna og blir fiendtlige, oppleves langt på vei i tråd med H. C. Andersens eventyr. Det gir mye å reflektere over. Jeg synes likevel denne måten å forstå eventyret på, der den sosiale forskjellen mellom Kai og Gerda er forklaringen på det som skjer, låser eventyret på en måte det er verdt å stille spørsmål ved.

Vi er alle Kai og Gerda

Det er jo ikke så enkelt som at barn som har det vanskelig hjemme blir slemme, mens barn som har det godt hjemme blir snille. Må vi som ser på – enten vi er barn eller har vært det en gang – identifisere oss med det ene eller det andre? Er vi enten den som trenger hjelp, eller den som skal gi hjelp? Er noen barn sårbare, andre ikke? Som voksne vet vi at vi alle har både Kai og Gerda inni oss. Dette er imidlertid ikke noe Brageteatrets oppsetning hjelper oss å forstå, og for et barn vil det være langt fra åpenbart.

I H. C. Andersens eventyr er det ingenting som indikerer noen forskjell på utgangspunktet til Kai og Gerda. Jeg er helt klart med på ideen til Brageteatret, og vil berømme dem for forsøket på å stille det store spørsmålet om hva det underlige eventyret betyr, og hvorfor Kai reagerer som han gjør. Hva er Snødronningen uttrykk for, og hvorfor rammer hun Kai og ikke Gerda? Dette er altså ikke så mye ment som en kritikk av forestillingen, som en anerkjennelse av problemstillingen, og et ønske om å ta den på alvor.

En ambisiøs moral

Eventyrenes store appell, det som gjør dem allmenngyldige på tvers av tid og sted, er at de gir hver enkelt av oss et rom å tolke oss selv inn i. Åpenheten som ligger i at glassplintene tilsynelatende rammer vilkårlig, gjør det mulig å spørre seg selv om ikke også jeg har denne erfaringen. Kanskje har jeg ytre sett mer felles med Gerda enn med Kai, men også jeg kan få behov for å beskytte meg selv: Også jeg kan gjøre meg kald, avvise andre, være hånlig mot andres forsøk på å gjøre noe fint, og mistenkeliggjøre dem som vil meg vel. Jeg ser for meg at Brageteaterets forestilling kan gi innsikt og større forståelse for mange vanskeligstilte Kai-figurer der ute. Kanskje kan  den være med på å styrke barna blant publikum i sin toleranse og medfølelse når de møter dette i andre.

Men hvordan opplever alle de samvittighetsfulle barna som identifiserer seg med Gerda dette? Disse barna kan også føle seg sårbare. Det legges veldig mye på skuldrene til Gerda-skikkelsen. Det gjør det riktignok også hos H. C. Andersen. Gerda skal ikke bare tåle å bli avvist av Kai, men hun skal redde ham, være trofast mot ham og ikke la seg lokke inn av selskap som er enklere og mer uforpliktende. Dette er idealer jeg verdsetter, og jeg tror det er sunt for oss å strekke oss mot noen slike moralske standarder. Det er likevel viktig å erkjenne at ambisjonsnivået som rettes mot den ressurssterke Gerda-skikkelsen er høyt.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Flere ofre

Det vi ikke helt får verktøyene til å forstå eller nærme oss i denne forestillingen, er at også Gerda kan føle seg som et offer, ikke bare Kai. Hun er ikke usårbar, hun heller, og Kai er faktisk slem mot henne. I eventyret synes ikke dette skillet å være så problematisk. Det ligger som et slags premiss i formen at karakterene er uttrykk for sider ved det menneskelige som berører oss alle. Når karakterene i teateroppsetningen nærmest blir forstått sosiologisk, er det tankevekkende, men komplisert og ikke helt uproblematisk.

Jeg opplever til syvende og sist tolkningen som en styrke ved forestillingen. Men den legger opp til noen samtaler jeg håper at voksne som er med vil ta ansvar for å ha med barna. Kanskje kan det kunstneriske teamet også legge til rette for det? Det er ikke sånn at vi enten er sårbare eller ressurssterke. Når denne grundig gjennomførte, visuelt flotte og nysgjerrige forestillingen begynner å reise rundt, håper jeg så mange som mulig griper anledningen til å se den. Samtidig håper jeg at alle de små Gerdaene som sitter i salen, men kanskje føler seg som Kai, får et rom å være i. Og at Kaiene som ser på, som trenger å bli oppmuntret til at de har det i seg å være Gerda, de også, kan bli støttet i det.