Hvor er det plass til ungdomslitteraturen?




Og hvem er egentlig interessert i å høre på en ungdomsbokforfatter?

De fleste forfattere vil bli sett for bøkene sine, og ønsker seg anmeldelser. En anmeldelse betyr at noen har sett boka di, trukket den ut av bunken, funnet den verdig en omtale og en lesning. Ungdomsbokforfattere blir som kjent fortsatt anmeldt og skrevet om i mye mindre omfang enn voksenbokforfattere, og det er jo kjedelig, men jeg har i hvert fall sluttet å tenke så mye på akkurat det.

For hvor interessant er det egentlig for den gjengse avisleser å lese anmeldelser av ungdomslitteratur? Anmeldelser som forbrukerjournalistikk fungerer best der hvor leserne er en kjøpesterk gruppe. Småbarnsforeldre er en kjøpesterk gruppe, voksne lesende er en kjøpesterk gruppe, ungdom er det ikke og flesteparten av ungdommens foreldre kjøper ikke bøker til barna sine lenger. Så jeg skjønner godt at media ikke satser så stort på anmeldelser av ungdomsbøker. Det er verken penger eller klikk i det.

For en gangs skyld ikke tryllestaver

Det er vel så viktig for ungdomsbokforfattere å bli sett og diskutert på andre arenaer enn i mediebildet. For eksempel, og kanskje aller helst, på biblioteket og i skolen. Det er jo her våre lesere befinner seg, fem dager i uka. Det er også her våre fremste litteraturformidlere finnes, bibliotekarene og norsklærerne. På disse arenaene kan dessuten ungdomslitteraturen synes og trekkes frem, uten at markedsinteresser som salgstall og lesertall spiller noen stor rolle. Det er ganske fint, egentlig. Vi har innkjøpsordningen, vi har fagfolk som kan engasjere seg og anbefale bredt uten noen annen baktanke enn den gode og fengende litteraturen. De kan for eksempel våge å anbefale en bok som ikke hver gang handler om parallelle universer og tryllestaver.

Selvfølgelig skal vi ønske oss anmeldelser og kritikk av ungdomslitteratur, også i de store mediene. Samtidig er det også viktig å jobbe for en bredere oppmerksomhet og diskusjon rundt ungdomsbøker i skoleverket og i skolebibliotekene. Vi har et litteraturmiljø som også kan fungere godt uten den helt store oppmerksomheten fra media, og som ungdomsbokforfatter trenger man ikke føle seg oversett selv om de mange anmeldelsene uteblir.

Se dit leserne er

Hvis vi ønsker at flere folk skal snakke om ungdomslitteratur, må vi se dit leserne våre er. Vi må finne innganger inn til bibliotekene og skoleverket, det er her vi må jobbe for synlighet, ønske å bli sett, lest og husket. Vi må jobbe for at flere norsklærere husker navnene våre. Kanskje finnes det også rom her hvor vi som skriver får komme til og fortelle hvorfor vi skriver, hva vi jobber med, hva prosjektene våre er og hvordan vi tenker rundt litteratur og det å skrive for ungdom.

Når ungdomsbokforfattere skal snakke om litteratur og skriving må vi henvende oss til to grupper; de voksne formidlerne og ungdommene selv. Det krever ofte to ulike språk, og vi må ha ett bein i hver leir, må kunne snakke til dem alle. Dette likner måten vi skriver litteraturen vår på. Den evige kampen mellom å skrive det vi selv synes er best mulig, litterært sett, samtidig som vi må tenke på leseren vår, som er en annen enn oss, som har mindre leseerfaring enn oss. Altså er formidlingen vår, på samme måte som skrivingen vår, dobbel.

Det finnes få arenaer hvor vi som skriver for ungdom får plass til å snakke om det å skrive for ungdom. Men bibliotekarer, norsklærere og ungdomsbokforfattere jobber jo på mange måter innenfor samme felt, vi ønsker å nå de samme menneskene. Og jeg tror egentlig vi kan snakke sammen i timevis. Om hvilke valg vi tar når vi skriver, når vi anbefaler, når vi underviser, hvilke justeringer vi gjør, hva som engasjerer og hva som ikke gjør det, hva som er god litteratur og hva som ikke fungerer så bra. Hvor kan vi møtes og prate, utveksle erfaringer, bli klokere, mer oppdaterte? Her må det finnes mange muligheter. Og i disse møtene og mulighetene kan ungdomslitteraturen vokse, betydningen av den bli større, og sakte men sikkert kan bevisstheten rundt den også spre seg utenfor skoleveggene og biblioteksdørene, sive utover og gjøre seg gjeldende også i det de voksne kaller for samfunnet.

Stikkordet er leselyst

For hva er litteratur? Ungdomslitteratur utfordrer de kategoriene vi som voksne etablerer, fordi ungdom ikke alltid orienterer seg etter det samme kartet. Det viktigste stikkordet her er, med fare for å slå inn åpne dører, leselyst. Skaper man leselyst, mister man den aldri. Ungdommer får ikke leselyst av en god anmeldelse, leselyst skapes av noe annet, noe mindre målbart, men det handler i hvert fall ofte om god litteraturformidling. Det viktigste for ungdomslitteraturen er ikke nødvendigvis medieoppmerksomhet, det er å sørge for at leselysten fortsetter. Hvordan lykkes vi med dette? Og hvem definerer det rommet litteraturen skal befinne seg innenfor? De voksne eller de unge?

Elen Betanzo, f. 1984, er forfatter og har gitt ut flere ungdomsromaner. Siste bokutgivelse: «Blackout» (2012). Kommentaren ble først presentert på barnebokkritikk.no 5.9.2013.


STIKKORD: