På de unges bekostning




MOToffentlighet samler kunstnere og kuratorer som på en god måte viser kunstens samfunnskritiske funksjon, men det hjelper lite når gjennomføringen verken treffer oss unge eller andre som faller utenfor kategorien kunstnerd, skriver 16-årige festivalanmelder Rauand Ismail.

Før sommeren mottar jeg en e-post fra kunstmønstringen MOToffentlighet, med følgende tekst: «Det er fulltegnet.» Dette litt brå avslaget på ønsket om å delta på Opraforestillingen Ø, tre dager før arrangementet finner sted, blir mitt første møte med MOToffentlighet – kunstmønstringen som har fått fem millioner kroner i bevilgninger til å avslutte Kunstløftet (2008-2015) og som skal skape debatt rundt kunst for barn og unge.

På oppdrag for Periskop, og etter første mislykkede forsøk på å delta i ett av de elleve arrangementene som kunstmønstringen har å by på, prøver jeg meg på neste arrangement, installasjonen Ceci n’est pas (2014) av den nederlandske kunstneren Dries Verhoeven. I festivalprogrammet står det at Ceci n’est pas er en sosial installasjon som vil befinne seg i Torggata 1, og skal pågå i ni dager. Hver dag skal et nytt tabu blottlegges i det offentlige rom, og et nytt menneske skal oppholde seg i et bur, i dialog med forbipasserende, leser jeg på nett.

Fra avstand skimter jeg et glassbur som er omringet av en folkemengde jeg antar er tilfeldig forbipasserende, og som på en eller annen måte prøver å finne ut av hvorfor en eldre naken dame med maske og parykk sitter på utstilling. Idet jeg nærmer meg, hører jeg hvor sanselig installasjonen er: Samtidig som øynene kan observere det nakne mennesket som sitter i buret, som har pulsmålere festet forskjellige steder på kroppen, hører jeg pulsen til dette menneskets hjerteslag.

Installasjonen en av de andre festivaldagene het Ceci n`est pas notre désir (Dette er ikke vårt begjær). Foto: motoffentlighet.no

Det trengs altså ingen kunstkompetanse, eller heller kunstinteresse, for å fatte budskapene Verhoeven formidler

Relevant samfunnskritikk

En tekstboks med beskrivelsen av installasjonen, er plassert i høyre hjørne av metallrammen som bærer glassburet. Beskrivelsen under overskriften «Ceci n’est pas mon corps/ Dette er ikke min kropp» snakker om aldringsprosessen til menneskekroppen og konsekvensene av den, noe den eldre damen tydelig demonstrerer der hun sitter på en transparent stol i et glassbur.

«Gjennomsnittsalderen i Norge er 39 år, og denne alderen øker. Profesjonelle fotomodeller blir stadig yngre. Helst skal de starte karrieren når de er 14 år gamle», leser jeg videre. Disse linjene fra installasjonsbeskrivelsen aktualiserer lokaliseringen enda mer. Mellom internasjonale kosmetikk- og kleskjeder i Torggata, som tar i bruk unge modeller og retusjerte fotografier, står det et glassbur med en dame som skal representere kampen mot kroppens naturlige aldringsprosess. Reklamene fremstiller ofte kvinnens kropp unaturlig, og med et ideal om at kvinnene alltid skal forbli unge.

Den tabubelagte eldre kvinnekroppen, som er det naturlige målet for alle kropper som lever lenge nok, forblir skjult – og skaper dermed oppsikt når den plutselig eksponeres for alle forbigående i Torggata denne dagen i juli. Videre er kvinnens ansikt gjemt bak en maske som ser unaturlig myk og glatt ut. Masken er tildekket med sminke og det hele er toppet med en parykk i den fineste nyansen av brun, en kontrast til kvinnens ellers eldre kropp.

Kvinnekroppen blir i Verhoevens installasjon avkledd på en interessant måte. For nettopp som renessansekunstneren Leonardo da Vinci var en pådriver for den samfunnskritiske kunsten ved å male portretter av kvinnelige ansikter for å vise frem deres sårbarhet og dybde, mestrer Verhoeven å kommunisere det samme budskapet gjennom et annet medium, nemlig installasjonskunst anno 2016.

 

Les også festivalanmelder Hanne Johne på 17 år sin tekst Festivalen uten likeverd.

Synlig politikk

Installasjonen er i sitt ess denne dagen, i den forstand at de politiske elementene ganske raskt kommer til syne i verkene, noe også offentligheten – de forbipasserende – på reaksjonene å dømme, virker å finne lettfordøyelig. Det trengs altså i utgangspunktet verken kunstkompetanse eller kunstinteresse for å fatte budskapene Verhoeven formidler. Resultatet er at en levende, forståelig samfunnsdebatt tar form med utgangspunkt i Verhoevens tverrestetiske kunstinstallasjon, eksponert for, og i dialog med, Oslos offentlighet.

Som et enkeltverk greier Ceci n’est pas (2014) altså å treffe de riktige knappene hos meg. Og MOToffentlighet fremstår slik som et prosjekt som samler kunstnere og kuratorer som kommuniserer prosjektets budskap om kunstens samfunnskritiske funksjon på en god måte. Men det hjelper lite når selve gjennomføringen av festivalen, og invitasjonen til mønstringen, ikke formidles til oss unge, eller andre som skulle falle utenfor gruppen kunstnerder eller særlig interesserte.

 

Les også: Til ungdommen fra de voksne. 

Installasjonen er i sitt ess denne dagen, i den forstand at de politiske elementene ganske raskt kommer til syne i verkene

Prosjektet ville tjent mye på å prøve å appellere til oss unge

Treffer feil

MOToffentlighet som en helhet burde sikte mot alle unge, og andre interesserte, og her treffer festivalen stort sett feil. I sin selvhøytidelige mangel på målgruppetenkning greier kuratorene bak initiativet å avvise den ene ungdommen som faktisk viser oppsøkende interesse for mønstringen. Med tanke på hvordan programmet er kommunisert, føler jeg meg sikker på at det var få andre ungdommer som deltok på opraen Ø. Ungdom flest spaserer heller ikke bort til Torggata på en onsdag, midt i sommerferien, målrettet mot å finne en installasjon som er planlagt av en nederlandsk kunstner og del av et Kulturråds-prosjekt. Vi finner vanligvis heller ikke foredrag, holdt av belgiske filosofer som spesialiserer seg i post-marxistisk kontemporær filosofi, svært fengende.

Men akkurat jeg gjør dette. Like fullt fikk jeg så lite ut av foredraget til både Jacques Rancière og Chantal Mouffe at jeg overhodet ikke er i stand til å kommentere dem. Stakkato filosofi-engelsk med fransk aksent er rett og slett uforståelig for en 16-åring, og sikkert også for mange voksne, skulle jeg tro. En kommunikasjonslinje som greier å appellere til en ellers ekskludert målgruppe i kunstverdenen er helt essensiell for en vellykket kunstmønstring for barn og unge. En etterstrebelse om å inkludere oss i mønstringen bør derfor være en selvfølge. Problemet ligger derimot i at prosjektet ikke benytter målgruppetenkning, og dermed mister muligheten til å inkludere oss unge, uten at dette grepet tilfører noe vesentlig i debatten om kunst for barn og unge, slik jeg ser det.

Man bør sikte høyere

Gry Ulfeng uttrykker på prosjektets nettside motoffentlighet.no at hennes ønske for prosjektet er at ungdom i større grad bør oppleve kunsten på dens egne premisser, heller enn de voksnes. Jeg vil si at Ceci n’est pas mon corps lyktes med dette den dagen jeg møtte opp. Problemet med den manglende målgruppetenkningen er bare at det resulterer i et prosjekt hvor de som oppsøker programmet utelukkende er de som har peiling på kunst, istedenfor dem hun har fått fem millioner kroner for å invitere, nemlig de unge. Resultatet blir at opplevelser av offentlig kunst som Ceci n’est pas mon corps blir tilfeldig. En gatemusikant eller en sjonglør har jo tross alt samme oppmøtestatistikk. Det er naivt å legge terskelen for deltagelse så høyt som dette prosjektet har gjort, samtidig som man har formidlet budskapet på en måte som dessverre kan bidra til økt forakt for profesjonell kunst blant ungdom.

Prosjektet ville tjent mye på å prøve å aktivt appellere til oss unge. Å skulle fortelle oss at vi kan bli med, og inkludere oss fysisk, er ikke fordummelse av ungdom, men heller en invitasjon til å bli med på leken de voksne har lekt alene i altfor mange år. Å legge en strategi for kunstformidling trenger ikke å være politisering av kunsten selv, tvert imot er det en måte å nå ut til unge på som ganske ofte har fungert, men som MOToffentlighet viser manglende evne til å forstå. Jeg tror at et så enkelt grep som å opprette et Facebook-arrangement for mønstringen som en helhet hadde gått i oss unges favør, uten å fordumme oss på noe vis.

 

MOToffentlighet som en helhet burde sikte mot alle unge, og andre interesserte, og her treffer festivalen stort sett feil.