Ikke akkurat søt musikk




Teatret Vårt glemmer at stillheten ofte taler sterkest.

Stillheten! Er den ikke en av teatrets mest følbare, mest påtrengende virkemidler? Tausheten i en film kan aldri gjøre så vondt, aldri være så merkbar som den er på en scene. Den er intim, den er romlig, den er ikke til å unnslippe.

Hva skjer så om man lar en stillhetens mester fylles av lyd?

Det første som møter publikum under Teatret Vårt sin oppsetning av Jon Fosses «Lilla» er viftedur. Til den føyes klangfulle plopp, som om vi er i en underjordisk grotte. Det kjennes påtatt. Allerede da aner en at her skal lyddesignet spille en stor, og i dette tilfellet overdreven rolle i oppsetningen.

Stadige plopp

Handlingen i «Lilla» finner sted i et lagerrom under en gammel fabrikk, der fire unge gutter nettopp har startet band. Gitaristen ankommer først, sammen med det som skal vise seg å være trommeslagerens kjæreste – en ung dame som har vel så store sympatier for førstnevnte. Det hele utvikler seg til et fortettet, ulmende drama der mye er overlatt til underteksten. På et overfladisk plan er dette en historie om sjalusi, men på et langt mer grunnleggende nivå reiser den spørsmål om tilhørighet, gruppedynamikk og nærhet.

I originalinnpakning er Fosses scenetekst (skrevet i 2003) avkledd og klaustrofobisk. Den språklige knappheten gjør at emosjonelle utbrudd taler veldig sterkt, selv på papiret. Dessverre er det som om regissør Runar Gudnason ikke helt har stolt på at Jon Fosses tekst klarer å formidle dette alene. Her yrer det av lydlige virkemidler som forstyrrer mer enn de understreker. Trommeslageren får en monsterliknende effekt på stemmen for å understreke sitt sinne. De stadige ploppene, skurringen i høyttalere og den fjerne romlingen, kanskje fra maskiner, er nok ment å føye til ubehaget, men lykkes bare delvis. Under en av de mest ubehagelige scenene blir hovedpersonens fraværende mor hengt ut. Men det hele drukner i tromming og ulyder.

Daniel Karlsson, Eldar Skar, Lars Melsæter Rydjord, Bjørnar Lisether Teigen. Foto: Arild Moen

Jeg forstår motivasjonen og ideen til Gudnason, og den er for så vidt god nok. Tidvis fungerer det som stemningssetter, og de rent musikalske innslagene gjør jobben. Lydteppet bygger seg da også opp mot et slags crescendo sammen med handlingen, og det er ytterst befriende når det dør hen mot slutten. Slik fungerer det plutselige fraværet av lyd som en parallell forløsning.

I kontrast til lydbildet har Mari Watn levert en stram og god scenografi. Vi tror på at dette er et øvingslokale, uten at det dynges på med steds- og tidsmarkører.

Når det gjelder ensemblets innsats, er jeg litt i tvil. I en handling der karakterer tilsynelatende handler irrasjonelt og overdrevent, er det problematisk at skuespillerne ikke når helt gjennom på et emosjonelt plan – under premieren blir det for voldsomt, for overspent til at vi helt tror på dem. Det må sies at skuespillerne og regissøren lykkes i å bringe fram komiske øyeblikk i det som på papiret er en mørk tekst. Det er mye latter blant publikum, kanskje over absurditeten i Fosses repetitive dialog, kanskje over den voldsomme mimikken. Men det finnes også øyeblikk av varhet. Særlig gjør Eldar Skar som gitaristen en tolkning som rommer mye, han får da også mest tid til å bare være i scenerommet uten å agere hele tiden.

Teksten kan også diskuteres

Jon Fosses tekst er i seg selv ikke uproblematisk. Det er mulig jeg banner i kjerka, men jeg synes den er problematisk å omsette til godt ungdomsteater. Les den gjerne. Det skal et kreativt ensemble til for å få karakterene til å fremstå som nettopp troverdige unge mennesker, og ikke som stiliserte scenekarakterer. Dessuten: Hvorfor søke til vår mest etablerte og mest spilte dramatiker når man vil lage teater med en «ung, dynamisk rollebesetning» som har «sprengkraft», som Teatret Vårt sier?

Oppsummert: Jeg tror at en bokstavelig talt mer dempet versjon vil kunne nå mange flere. Det er mulig dette skjer av seg selv etter innkjøringsfasen. Det er også fullt mulig at undertegnende har hengt seg unødvendig mye opp i lyd – man kan helt sikkert se forestillingen uten å ofre den en tanke.

Regissørdebutant Gudnason skal dessuten ha ros for å våge, og deler av «Lilla» er i seg selv så opprørende at de makter å skinne gjennom lydtåken.


STIKKORD: