Ikke et eneste dødpunkt




Det er gledelig at Riksteateret har tatt Wakka Wakka og «SAGA» inn i sin turnéplan for 2014, sammen med Cirka Teater og NIE. På den måten markerer Riksteateret en satsing på visuelt teater, noe flere har etterlyst.

Allerede første gang jeg så en av Wakka Wakka sine forestillinger, «The Death of Little Ibsen», slo det meg at formatet fungerte uvanlig godt overfor ungdommene i publikum på tross av at stykket ikke var markedsført som ungdomsteater eller produsert primært for ungdom. Det var noe med kontrasten mellom den realistiske historien og det urealistiske i dukkene. Fortellingens alvor satt opp mot den absurde og rå humoren i figurenes uttrykk skapte en form jeg opplever passer ungdom uvanlig godt. Etter å ha sett «SAGA» – om finanskrisen på Island, er jeg overbevist.

«SAGA» er co-produsert ved figurteateret i Nordland, som Wakka Wakka har hatt et samarbeid med i flere år. Wakka Wakka er et New York-basert ensemble som ble etablert i 2001, og som siden har produsert åtte originalforestillinger som har turnert både i USA og store deler av Europa. Kompaniet regnes for å være et av verdens mest spennende innen figurteater de siste årene. Deres signatur er et fysisk uttrykk med avansert animasjon av objekter og dukker kombinert med elementer fra det groteske og absurde teater. Det kompromissløse kompaniet tar gjerne utgangspunkt i politiske og historiske hendelser og henter ut menneskeskjebner. De gjorde det i «The Death of Little Ibsen», med Ibsen både som dukke og menneske, i «The Legend of mister Rabinowitz» (hvor Adolf Hitler også dukket opp som figur), og nå på nytt med «SAGA», en protesthistorie om hva som skjer med hovedpersonen Gunnár og hans familie når samfunnsnettverket på Island rakner under den økonomiske krisen.

Fakta


«SAGA» av Wakka Wakka

Regi: Kirjan Waage, Gwendolyn Warnock

Konsept, scenografi, kostyme- og maskedesign: Gwendolyn Warnock

Dukkedesign og konstruksjon: Kirjan Waage

Tekst: Gwendolyn Warnock, Kirjan Waage og ensemblet

Komponist: Lars Petter Hagen

Lysdesign: Jan Erik Skarby

På scenen: Kirjan Waage, Andre Osp Karlsdóttir, Andrew Manjuck, Elizabeth Hara, Jon Levin og Peter Russo

Drammen Teater

Dukkene slår tilbake!

Etter å ha vært teaterets lillebror i mange år, begynner figurer og dukker nå å slå seg fram i produksjoner for voksne, og på de store scenene. De siste årene har dukker og figurer vært å se i stadig flere teaterforestillinger, dog ikke alltid med like stort hell. Men hva er det med disse små og frekke muppetene som er så spennende? Det å arbeide med dukker på en scene, snevrer selvfølgelig inn mulighetene for å vise nyanser gjennom spillet, rett og slett fordi det er dukker og ikke mennesker som formidler historien. Og det er grenser for hvor mye man identifiserer seg med en liten figur om man er over ti år gammel. Eller? Vel, «SAGA» er likevel en forestilling full av nyanser og berøringskraft.

Stykket handler om en helt vanlig familiemann fra Island, Gunnár Oddmundsson, som drømmer om suksess og har store planer for fremtiden. Men så kollapser den islandske økonomien med verdensrekord i nasjonal bankkonkurs. Vi følger Gunnárs kamp for å unngå den økonomiske avgrunnen og beholde familien sin. Men nettet snører seg sakte, men sikkert sammen.

Foruroligende

Åpningsbildet er et stort lerret bak på scenen, med et stillbilde av islandsk natur projisert. Til venstre på scenen ser vi en cargo-kasse i tre, og litt lenger bak henger en kartutgave av Island i taket. Til høyre ser vi elementer av Gunnárs hus. Dette ligger åpent for publikum, men lyset senkes når forestillingen starter.

Stykket introduseres med mørk musikk, som best kan beskrives som et svakt, kontinuerlig drønn eller sug. Dette kommer tilbake gjennom hele forestillingen, og underbygger en foruroligende stemning. Seks svartkledde dukkespillere kommer inn, uten dukkene. De har store, svarte hestehoder på seg, som de beholder gjennom hele forestillingen, og vi ser en enkel koreografi hvor de bare ser på oss, stamper og vrinsker. Scenen utvikler seg til at vi ser hestene angripe Gunnár – en liten, halvt groteskt utseende dukke i islandsgenser – og at han forsvinner. Denne uventede starten på stykket, sammen med det foruroligende lydbildet, skjerper min oppmerksomhet og gjør meg innstilt på at dette ikke er feel-good-dukketeater. Det er fascinerende å se de sorte hestene styre dukkene gjennom hele forestillingen.

En komisk tragedie – men aldri tragikomisk

Plutselig er vi et helt annet sted; lys og lyd endres, og vi ser Gunnár grave et hull i hagen med en liten spade. Han lager et utendørs boblebad sammen med sin sønn Olí, som er en miniatyrversjon av ham selv. Kona kommer ut og serverer limonade, og en lykkelig kjernefamilie vises. Den korte scenen bærer preg av en naivistisk komikk, et grep som gjør dukkene veldig sjarmerende, og maler en sterk kontrast til starten av stykket.

Lys, lyd og stemning skifter igjen, og en luke i islandskartet som henger fra taket, åpner seg. I luken ser vi en liten statsminister-dukke med et papir foran seg, og her er det en nasjonalkringkastet tv-tale fra starten av islands finanskrise som er gjengitt. Litt uti statsministerens tale begynner Gunnár å sveve klynkende rundt i lufta, som i en marerittaktig drøm. Dette er et av mange grep som skaper kontrast til den lykkelige boblen, og som gjør at vi forstår at dette ikke kommer til å ende godt.

Vi ser Gunnár krangle med banken, og Gunnár og Olí som er på fisketur, hvor det er ryddet plass til en visuell scene hvor en liten lundefugl spiser en krabbe. Lundefuglen skremmer etterhvert Gunnár ved å rope navnet hans og begynne å snakke til ham. Gunnár mister nemlig mer og mer grep om virkeligheten utover i stykket. Dette er på mange måter en utrolig rar og malplassert scene, men at Wakka Wakka i det hele tatt har kommet på den og valgt å utvikle den, viser den grensesprengende fantasirikdommen hos disse scenekunstnerne.

Det er samtidig mye den realistiske dialogen som trekker opp: hverdagshendelser som vi alle kan kjenne oss igjen i: ønsket om å holde de økonomiske problemene skjult for kona, vanskene i å fortelle sønnen at han må flytte…

FOTO: John Stenersen

Utover i forestillingen overtaler banken Gunnár til å låne mer penger i banken, det blir sjampanjeskåling i banklokalet og Gunnár fortrenger igjen sine problemer og kjenner seg på ny on top of the world. Han solodanser en liten breake-sekvens, nok et imponerende element: Hvordan klarer man i det hele tatt å koreografere en breakedans for en liten dukke? Vi ser en demonstrasjon med illsinte dukker etterhvert som finanskrisen skrider frem, Gunnár som sitter på trappa og ser på nordlyset mens han drukner sine sorger i øl; jeg kunne trukket fram hver eneste scene. For en anmelder er det et privilegium å få se forestillinger som dette. Alt er gjennomarbeidet, alle unødvendigheter er skåret vekk, og det er vanskelig å ikke gjenfortelle hele forestillingen. Den kunne vært et analysestudium for ting som fungerer.

Hvorfor for ungdom?

Det har blitt produsert mye godt ungdomsteater de siste årene. Den største trenden er teater som tar utgangspunkt i ungdommers liv, hvor ungdom selv er aktive i skriveprosessen og på scenen. Dette er vel og bra, og gir mye bedre resultater enn når voksne skal lage teater som «tar ungdom på alvor» uten å involvere ungdom. Men man kan også lage glitrende ungdomsteater om temaer som ikke direkte har ungdom og ungdommers liv som subjekt, selv om fallgruvene er mange. Det stiller imidlertid andre krav til formidling og fortellerteknikk for å treffe målgruppen, og det er her det butter for mange som prøver. Ungdom er ofte opptatt av samfunn, politikk og miljø, enten det viser seg som et direkte engasjement, eller i form av protest og avmakt. Temaet i «SAGA» er sånn sett relevant; det er en del av vår nyere historie, og er også en fortelling om vårt globale økonomiske system.

Dynamisk og kompleks

Historien om hovedpersonen Gunnár er både fullstendig troverdig og totalt urealistisk på én gang. Urealistisk fordi Gunnár er en dukke, men nøkkelen ligger i at Wakka Wakka kompenserer for dukkenes barnlige uttrykk ved en avansert og original visuell dramaturgi. De utnytter blant annet til fulle det at dukketeater opphever tyngdekraften; dukkene kan sveve gjennom lufta, forflyttes raskt, scenografi kan transporteres kjapt inn og ut slik at man får tydelige og raske overganger, og man kan ha mange og korte scener istedet for færre og lengre. Alt dette passer godt for et ungt publikum. I SAGA nærmer dramaturgien seg filmens klipping. Dette er mulig også fordi store transporter (dukkens forflytning fra et sted til et annet) vises i en miniatyrversjon av Gunnárs gård. Wakka Wakka opererer altså med samme dukke og scenografi i to ulike størrelser, noe som gir opplevelsen av zooming inn og ut. Scenen er tredelt, og både Gunnárs hus med en trapp og vindu, en brygge, miniatyrversjonen av gården hans, og et lite takhengt islandskart med en luke i, fins på scenen samtidig, men bare deler av scenen er lyssatt av gangen. Alt dette bidrar til rask forflytning i tid og rom. De fleste av elementene i scenografien kan gjøres om til flere ting, slik at vi hele forestillingen igjennom får stadig nye overraskelser. Samtidig er det kjappe brudd inn og ut mellom selve historiefortellingen og mer abstrakte, visuelle bilder på Gunnárs indre følelser, hvor også lyd og lys endres. Resultatet har blitt en svært dynamisk forestilling helt uten dødpunkter.

Wakka Wakkas neste prosjekt er også et stykke med politisk tilsnitt. Stykket har fått navnet «Made in China», og handler om en middelaldrende kvinne som finner et brev sammen med kalkunpynten hun kjøpte til jul. Avsenderen er den kinesiske kvinnen som laget pynten. Dette er et kompani som vil, tør og gjør. Det er bare å glede seg!


STIKKORD: