Ikke gull alt som glimrer




Tonje Glimmerdal på Det Norske Teatret er på alle måter en hyggelig teateropplevelse. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at forestillingen lider under å være en romanadapsjon og ikke et originalt verk for scenen.

Før jeg skulle se «Tonje Glimmerdal», lurte jeg veldig på hva jeg ville komme til å få se. Derfor leste jeg ikke boka først. Jeg ville se forestillingen som teater, og ikke som teaterversjonen av en barneroman jeg allerede kjente.

Dette handler også om at jeg, i tillegg til å skulle anmelde forestillingen, ville perspektivere den, sette den i sammenheng med det feltet den eksisterer i. Spørsmålet var bare hvilket perspektiv som var mest relevant.

For i institusjonsteatersammenheng er det fullt mulig å betrakte «Tonje Glimmerdal» av Maria Parr som godt nytt. Produksjonen er en urpremiere, den spilles på hovedscenen, den har dyktige utøvere, den er nynorsk originallitteratur og den har en viss status som en moderne klassiker i barnelitteraturfeltet (hvilket i praksis betyr at den også har et potensielt teaterpublikum). Dessuten har forestillingen en sjarmerende og handlekraftig jente i hovedrollen, den har jevnt over fått svært gode anmeldelser, og det hele virker solid og gjennomarbeidet. Det er det også.

Fakta


«Tonje Glimmerdal»

av Maria Parr
Dramatisert av Ivar Tindberg

Regissør: Ivar Tindberg
Scenograf og kostymedesignar: Unni Walstad
Komponist og lyddesignar: Ragnhild Furebotten og Tore Bruvoll
Lysdesignar: Torkel Skjærven
Lyddesignar: Morten Jorsett

Det Norske Teatret

Idyllisk, men statisk
Umiddelbart tenker jeg at her er alt på stell. Programmet er vakkert utformet og har Tonje Glimmerdal skrevet i glitter på forsiden. I foajeen på teatret er en modell av scenografien utstilt, i tillegg til noen Tonje-votter og en Tonje-lue man kan få strikkeoppskriften til i det nevnte programmet. I den samme foajeen er det dessuten stappfullt av pent kledde voksne og barn, omtrent sånn jeg husker det fra da jeg selv var barn og gikk i teatret. I teatersalen er sceneteppet er vakkert, det står Tonje Glimmerdal dér også, jeg tenker at det kan minne om merkevarebygging, trolig er det nettopp det det er, men det gjør ikke noe, for det er stemningsfullt og løfterikt.

Når teppet går opp, blir vi fanget inn av en verden av miniatyrscenografi og tydelig modellerte karakterer. På mange måter kan det minne om en illustrasjon i en barnebok, med blandingen av et lekeunivers og typete karakterer. En fjelløy, plassert på dreiescenen, fungerer som miniatyrmodell av Glimmerdalen, og samtidig som hjemsted for noen av dalens mange innbyggere. Disse innbyggerne skaper både et miljø og fungerer som fortellere i forestillingen. Baksiden av Glimmerdalsfjellet huser to interiører: Et rom i Tonjes hus og vennen Gunnvalds trapp og kjøkken. Fine øyeblikk inkluderer et miniatyrhelikopter i rollen som luftambulanse, og ekte ferjeturer for Tonje og faren som de to eneste (og enorme) passasjerene på miniatyrferga. På scenen sjarmerer Heidi Ruud Ellingsen som Tonje, og engasjerer både medspillere og publikum. Det er lekent og presist skuespill i hele ensemblet – især er Geir Kvarme god – men det likevel noe statisk over det hele, fordi spillscenene er få og fortellersekvensene mange.

Adapsjonens begrensninger

På mange måter er det altså en fin forestilling. Men – og det er noen åpenbare men – det gnistrer bare tidvis av forestillingen. For det er ikke til å komme bort fra at «Tonje Glimmerdal» er en adapsjon av en barneroman, ikke et originalverk for scenen, og at dette bærer forestillingen preg av. Både fordi den behandler tema som på scenen ikke er så enkelt å formidle til det barnepublikummet den er laget for, og fordi den, trolig som følge av å være basert på en roman, mangler det man kan kalle spillbare scener, og dermed også temperatur og retning, slik at det hele oppleves litt statisk.

Heidi Ruud Ellingsen (Tonje) og Geir Kvarme (Klaus Hagen). Foto: Erik Aavatsmark

Konfliktene foregår på dialogplan, ikke som fysiske handlinger i rom. Og det var da jeg bestemte meg for å lese boka, for virkelig å kunne si noe vesentlig om hva som kunne vært gjort annerledes. Og jeg fant ut at det finnes scener i boka mellom Tonje og barnehateren Klaus Hagen som tydeligere viser at noe står på spill for Tonje, scener som rommer både kompleksitet og humor, ikke bare det siste, og som viser oss hva det faktisk koster et barn å stå imot et raseri av Klaus Hagens kaliber. Jeg oppdaget også at til tross for et visst fokus på det korte forholdet Gunnvald hadde med en kvinne for mange år siden, er ikke dette det sentrale temaet i boka. Men i teatret denne lørdagen kan det faktisk virke sånn, for voksenrelasjonene får veldig stor plass.

Innfløkt romanintrige (puh!)
Tonje Glimmerdal bor i en bygd uten barn og er bestevenn med Gunnvald (Nils Sletta) som er 74 år. På Hagen Helsecamping regjerer den barnehatende Klaus Hagen (Geir Kvarme), og i bygda finnes et kor som også fungerer som fortellere, i tillegg til Sigurd, faren til Tonje. På et tidspunkt dukker det opp to barn, uten at det er så lett å skjønne hvor de kommer fra og hvem de er barna til (en vanlig måte å plassere barn på i vår tid, slår det meg nå i etterkant). Tonje fordriver tiden med å teste rattkjelker som Gunnvald har laget, en virksomhet som gjør at hun forstyrrer roen på Hagens Helsecamping og dermed også Hagen selv. Møtene med Hagen er morsomme, men samtidig er de litt uten retning, de er verken farlige eller bærer i seg en tydelig konflikt. I hvert fall ikke før Heidi (Marit A. Andreassen) dukker opp, et godt stykke ute i forestillingen. (Og hva skjedde forresten med rattkjelketestinga? Det får vi aldri vite.)

Heidis entré skjer når Gunnvald kommer på sykehus, får det for seg at han kommer til å dø og at han må ordne opp i boet sitt. Det han må ordne opp i er forholdet til Heidi, et resultat av et kort forhold Gunnvald hadde for mange år siden, og som dukket opp sammen med moren sin i Glimmerdalen da Heidi var fire år. Der forlot moren Heidi, før hun igjen kom og hentet henne da hun blitt 12 (I boken er parallellen til Johanna Spyris Heidi behørig kommentert og integrert). Siden den dagen har Gunnvald verken snakket med Heidi eller forsøkt å kontakte henne. Og dette har han aldri fortalt noe som helst om til Tonje Glimmerdal, som selvsagt blir lei seg og fortvilet, hvem ville ikke det? Så handler resten av forestillingen om forsoningen – både den mellom Heidi og Gunnvald, og mellom Gunnvald og Tonje.

Barneteatertradisjon
Det virker kanskje unødvendig å bruke masse spalteplass på å gjengi handlingen, men når jeg gjør det, er det for å vise fram det jeg mener er det åpenbare problemet med forestillingen: Den vier mange scener og mye spilletid til temaer som ikke angår barn på noen som helst måte. Hele den lange historien med Heidi går i hvert fall over hodet på mitt åtte år gamle teaterfølge, som riktignok får med seg at Heidi er datteren til Gunnvald (så vidt!), men heller ikke mer enn det. Denne måten å tenke om temaer i barneteater er en tendens jeg gjerne vil ha slutt på, ja, jeg nærmest krever at det må slutte. For verken voksnes eller barns opplevelser berikes særlig av denne innfløkte romanintrigen, så vidt jeg kan skjønne. I så måte inngår «Tonje Glimmerdal» i det som må sies å være en pågående tradisjon på Det Norske Teatret, nemlig barne- og ungdomsromanadapsjoner («Skatten på sjørøverøya» (2011), «Jungelboka» (2008, 2012), «Teskjekjerringa» (2003) og «Den hemmelege hagen» (2010)).

Samtidig kunne jeg også skrevet at til tross for disse åpenbare problemene med forestillingen, hadde vi en fin opplevelse, sønnen min og jeg. Stemningen i salen var god, til tross for en del urolige barneromper (jeg satt på rad 22 og hadde nokså god oversikt). Og for barn som har lest «Tonje Glimmerdal», og som har et sterkt forhold til boka, er trolig denne forestillingen veldig fin, om enn litt for behersket. Selv mistet jeg aldri pusten, jeg ble ikke veldig rørt, jeg lo bare litt og ville dessverre at det skulle ta slutt. Det gjorde det også, og vi forlot Glimmerdalen, glade over å ha vært på teater sammen, men likevel litt skuffet over ikke å ha blitt slått i bakken denne gangen heller.