Inn i klasserommet-opplevelse




Ifølge rapporten «Elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken» (2014) er litteraturformidling i skolene utsatt for konsekvent og vedvarende kritikk: Forfatterne reiser etter sigende rundt kun for å promotere egne bøker. Periskop lurer på om dette stemmer, og om det er sant at man ikke lærer noe av å ha en forfatter på besøk. Periskop ble med forfatteren Bjørn Sortland på skolebesøk.

Nordnes skole ligger gul og stor midt i Bergen by, en gammeldags skole med lange korridorer og atskilte klasserom. Langs vestre vegg er det vinduer der man kan – om tiden faller for lang – se på skipene som glir ut og inn Puddefjorden. Hit drar Periskop en onsdags formiddag for å følge forfatteren av 51 bøker, Bjørn Sortland, på klassebesøk.

Jungeltelegrafen

Bjørn Sortland er akkurat ferdig med dagens tredje klassebesøk og har noen ledige minutter før vi skal inn til femte klasse. Læreren tar oss med til skolens kjøleskap, der godbiter ligger på rekke og rad. En lærer har kokt økologisk kaffe hjemme, og tatt med på termos til Sortland. Læreren som følger oss dit heter Turid. Hun var også klasseforstander (kontaktlærer) for sønnen min den gang han gikk på Nordnes skole. Og mens Sortland forsyner seg med rundstykker, sier Turid at Mathias jo har vært med på mange ting med Den kulturelle skolesekken, hvordan likte han det?

Sønnen til Periskop er nokså begavet, og kan umulig ha tilbrakt syv år på Nordnes skole med å stirre på skip. Så jeg sier som sant er: – Jeg spurte Mathias om det nylig. Han visste ikke hva Den kulturelle skolesekken var, og sa han aldri hadde vært med på noe. – Det har han vel! sier læreren og ler godt, og forklarer at de pleier å si til elevene hvem de får på besøk. Noen er fra Den kulturelle skolesekken, mens andre ikke er det. Skolene kan bestille arrangementer i egen regi. – Men dette er Den kulturelle skolesekken, skyter Bjørn Sortland inn, – for det har Sissel på Forfattersentrum sagt.

Turid sier at hun også er sikker på at dette er Den kulturelle skolesekken, og at de har bestilt Bjørn fordi en av de andre lærerne hadde snakket med en tredje lærer som hadde hatt Sortland på besøk og anbefalte ham på det sterkeste.

– Det er slik det foregår, sier Sortland og spiser litt på rundstykket sitt. – Folk prater med hverandre og anbefaler videre det som fungerer. Da faller Periskop i tanker. Er det ikke noe som skurrer her? Sto det ikke i rapporten som handlet om elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken at litteraturformidling hadde vært gjenstand for «konsekvent og langvarig kritikk»? Men hvor finner vi denne konsekvente kritikken? I hvert fall ikke i hovedrapporten «Den kulturelle skolesekken» (2013), som gjennom 164 sider presenterer fire års forskningsresultater uten å si et kløyva ord om litteraturformidlingen i DKS.

Klokken nærmer seg ett. Vi må snart gå til klasserommet, og mens Sortland pakker det siste rundstykket inn i plast, funderer jeg videre på kritikken av litteraturformidlingen i rapporten. For eksempel: Hvordan vet elevene at det er DKS som formidler forfatterne de kritiserer? Forfatterbesøk er altså ikke nødvendigvis i regi av DKS. Dessuten: Ville forfattere som kun promoterte bøkene sine blir anbefalt videre fra lærer til lærer? Til slutt sa jeg, mens vi gikk gjennom korridoren mot klasserommet: – Du Bjørn, er det ikke rart at det ikke finnes noen annen kilde på den konsekvente og langvarige kritikken av litteraturformidlingen i DKS enn den ferske rapporten til Paul Collard?

Sortland sa at hvis jeg virkelig ønsket å vite hva han trodde, så var det at sekretariatet til Den kulturelle skolesekken (som bestilte rapporten) var blitt utsatt for en grådig kapitalistdikter i rapportsjangeren. –Forresten, la han til og åpnet døra til klasserommet. – Jeg har vært på cirka tusen skolebesøk i løpet av de årene jeg har vært forfatter, og det er ingen fra DKS-ordningen som har vært innom og sett hva jeg holder på med.

Fra idé til bok

Timen begynner med at Bjørn Sortland gir en kort presentasjon av seg selv og sier han nå kommer til å snakke en stund. Så lurer han på om det er noen som vil spørre om noe før han går i gang. Og det er det. De rundt tjue femteklassingene på Nordnes skole virker godt forberedt og stiller varierte spørsmål om det å være forfatter. De spør om Bjørn har kjæledyr (ja, katten Missy) og først rundt det trettende – kanskje fjortende spørsmålet lurer en av guttene på hvor mye penger man tjener på å skrive. Sortland svarer at det er ikke store slanten, og legger til at mange forfattere skriver bøker av andre grunner enn at de vil tjene penger. Elevene har åpenbart ingen problemer med å forstå det, og samtalen går videre i andre retninger.

Etter et kvarters tid er det færre hender som rekkes i været, og forfatteren sier at nå skal han snakke om hvordan en bok blir til. Selv om det er både PC og smartboard i klasserommet, så bruker Sortland kritt og tavle (som er av den gammeldagse, grønne sorten). På tavla tegner Sortland en lyspære, og begynner å fortelle om hvordan en idé til en bok kan dukke opp. For eksempel på bussen dagen før, da han overhørte setningen: «Han kom ut av do uten å ha vasket seg på hendene og arbeidet videre med salaten.» Det var noe han gikk og grunnet på i dag. Idéen til billedboken «Zara og dei» fikk Sortland en dag han spiste blomkålsuppe. Han syntes kålen lignet en hjerne, og hvem spiser egentlig hjerner, tenkte Sortland og laget barnebok om zombier.

Neste fase fra idé til bok er manus, og Sortland peker på en av elevene og spør om det er greit at hun er forfatteren, og ber om navnet hennes. På manuset på tavla står det Emma V. Og Emma V. gir boken tittelen «Vet’kje». Sortland lærer elevene at det å sende inn et manuskript til et forlag er en risikabel affære, og de får vite litt om hvilke svarbrev forlagene pleier å sende ut. – Skriver de takk for at du sendte inn, men vi kan dessverre ikke se at dette er noe for oss, så betyr det at det ikke er noen vits å sende det en gang til. Skriv et nytt manus i stedet, sier Sortland.

Sortland forteller om redaktørarbeid og om det som faktisk skjer når boken skal ut i offentligheten, nemlig møtet med bokanmelderne. Da pleier Sortland å grue seg, det kan jo hende at de ikke liker boken, sier han og møter stor forståelse hos elevene.

Spenningskurver og kjærlighet

Under Sortlands skolebesøk lærer man med andre ord om hvilken prosess som ligger bak en bokutgivelse. Nyttig kunnskap for enhver, og elevenes spørsmål underveis vitner om at de følger godt med. Sortland leser deretter et lite utdrag fra boken «12 ting som må gjerast rett før verda går under» før han tegner to grafer på tavla. Den ene grafen er en 45 graders linje. Linjen på grafen under går derimot i bølger. Ved siden av de to grafene skriver Sortland ARISTOTELES med store bokstaver og sier at han nå skal snakke litt om oppbygning av spenningskurver, for det trenger de å lære noe om. Ikke minst av hensyn til lærerne som får svære rettebunker, og som må slite seg gjennom den ene teksten etter den andre hvor alle bruker denne nederste grafen, nemlig og så… skjedde det og så skjedde det… og så skjedde det…

For å illustrere hvordan en tekst uten stigende spenningskurve utarter seg i praksis, tar Sortland et kjent og kjært tema for utallige norskstiler for seg, nemlig «Fortell om en tur du har vært på». Så langt har stemningen i klassen vært preget av munter nysgjerrighet, men under Sortlands eksempler på hvordan «en tur» med klassen i skogen arter seg når man bruker og så… og så…-metoden, forvandler klassen seg til et leende og jublende publikum. Jo flere overdrivelser og usannsynlige elementer Sortland innfører i fortellingen om «turen», jo villere blir latteren, også blant de voksne langs veggen, inkludert Periskop.

Sortland sier stadig vekk at dette er dårlig. – Lærerne liker det ikke, forstår dere det? Joda, elevene mener de gjør det. Hvis ikke elevene forstår det nå, så vil lærerne sørge for at det vil de gjøre når de har vanlig undervisning. Periskops utsendte, som nylig hadde en portefølje på 70 elever i norsk på videregående nivå, skulle selv gjerne hatt Sortland innom klassene sine for å gi dem denne meget konkrete innføringen i hva som er forskjell på en stigende og bølgende spenningskurve.

De siste minuttene snakker Sortland om kjærlighet, eller om forelskelse, nærmere bestemt hvordan gutter skal gå frem for å få seg en kjæreste, og leser opp konkrete tips og råd til femteklassingene fra en av bøkene sine. Klassen lytter andektig, og så er timen over.

Teksten må angå elevene

Hva var dette? Her lærte man jo en hel masse, tenker vi. Bjørn Sortland sier at det Periskop og alle andre bør tenke på er at folk flest, inkludert forfattere, har stolthet. Derfor gjør forfatterne sitt beste enten de bare får en krone for jobben, eller ti tusen. Ingen liker å få rykte på seg om at de gjør dårlig jobb, sier Sortland. Selv om han langt fra er lutfattig, mener han forfatterne som drar på skoleturné rundt om i landet bør få langt mer penger for arbeidet de gjør. – For å tjene noe særlig må enkelte reise så mye at de simpelthen ikke har tid å skrive bøker.

Er Bjørn Sortland et unntak fra regelen om at man ikke lærer noe av forfatterbesøk? For å finne nærmere ut av saken kontakter Periskop poeten Henning H. Bergsvåg, som vi vet også driver med litteraturformidling i skolen.

Bjørn Sortland. Foto: Janne Solgaard

Bergsvåg er derimot ikke en aktør innenfor Den kulturelle skolesekken. Hvorfor ikke det, spør vi, og får omtrent det samme svaret som Bjørn Sortland ga oss. Jobbene han får går via rykter, folk anbefaler videre det de har gode erfaringer med, og slik hyres Bergsvåg inn til å holde ulike skrivekurs i poesi. Vi spør om han har hørt noe negativt om litteraturformidlingen i DKS, siden kritikken ifølge rapporten har vært konsekvent og vedvarende, men det har Bergsvåg aldri hørt noe om.

Bergsvåg sier han for sin del bare én gang har vært innom en klasse og drevet høytlesning, og likte det ikke noe særlig. Selv leser han aldri opp fra bøkene sine når han holder skrivekurs i poesi. – Diktene mine tilhører et annet univers, om man kan si det slik. Når jeg underviser er jeg der i kraft av det jeg kan, altså som en poet som har lang erfaring og trening i språkarbeid og kan lære bort det å skrive og tenke poesi.

Periskop er opptatt av hva man kan lære av forfattere, og lurer på hvordan han går frem når han holder skrivekurs.

– Man er nødt til å undervise ut fra konkrete tekster som deltagerne skriver. Det er fordi tekstene må føles akutte på et eller annet plan, altså at teksten angår den som har skrevet den, fundamentalt sett. Så krever det at jeg som lærer er skjerpet, og kan lete frem bærende elementer, vesentlige metaforer og lignende fra hver individuelle tekst. Å være i stand til å arbeide så konkret med tekster, se potensialet i dem, er noe jeg har lært etter mange års erfaring som lærer i poesi-skriving. Øvelse gjør mester, eller for å si det på en annen måte: Man blir ikke god på noe uten å trene seg i det, det gjelder også skriving.

Bergsvåg sier videre at det fine med de som skriver poesi er at de lærer seg å verdsette andres lyrikk på en ny måte. – Når man selv har forsøkt seg, blir det mer interessant å se hvordan andre forfattere har løst ting, for eksempel hvordan Arnulf Øverland har gjort det.

Periskop takker Bjørn Sortland og Henning H. Bergsvåg for å gi innblikk i hvordan forfattere driver litteraturformidling, og for å utfordre myten om at forfattere er grådige kapitalister som reiser rundt for å promotere bøkene sine.

Spørsmålet Periskop sitter igjen med er hva Den kulturelle skolesekken egentlig betyr for elevene, når de åpenbart ikke engang vet at de er med på den. Det virker som om det eksisterer to parallelle verdener når det gjelder hvordan kulturformidling i skolen foregår. Det ene er den man finner i ulike rapporter, der ordningen fremstår som ryddig og velorganisert. I praksis utspiller det seg et helt annet, kanskje lettere anarkistisk, men dog velfungerende system som plukker opp gode forfattere via den gode, gamle jungeltelegrafen. Noe som også kan passere som kvalitetssikring. Og Periskop spør seg selv: Hvis ikke DKS har en egen identitet, hva er i så fall poenget med ordningen?

 

Les også:

«DKS fra elevenes perspektiv», Periskop 4.6.2014

«Litteraturformidling i Den kulturelle skolesekken», Periskop 5.6.2014

Henning H. Bergsvåg. Foto: Helge Skodvin