Innblikk, innsikt – og innspill?




Lærerik og solid barnebokkonferanse som likevel har noe å gå på når det kommer til de vanskelige spørsmålene.

– Vi har vasket og vasket byen til dere skulle komme, sa ordfører Trude Drevland i sin åpningstale under barnebokkonferansen Se og les i Bergen nylig.

De som hadde møtt en slik enestående service, var 350 deltakere fra alle kanter av landet; forfattere, forlagsfolk, bibliotekarer, lærere, formidlere, kritikere, illustratører, som sulteforet kom sammen for å delta på noe så sjeldent som en tre dagers konferanse viet barne- og ungdomslitteraturfeltet.

Arrangøren var Bergen Offentlige Bibliotek, og samarbeidspartnerne mange. Vi deltakere var også samarbeidsvillige – vi lo takknemlig over at byen var vasket bare for oss, og denne stemningen varte i tre dager.

Fakta


Barnebokkonferansen Se og les ble arrangert av Bergen Offentlige Bibliotek 3.–5. februar 2014, og foregikk på Hotell Scandic Bergen City. Initiativtaker var Anne-Stefi Teigland.

Programkomité: Tone Birkeland, Nina Goga og Ingeborg Mjør fra Høgskolen i Bergen, Dag Larsen fra Norsk barnebokinstitutt, Widar Aspeli fra Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Helge Skurtveit fra Hordaland Fylkesbibliotek og Anne-Stefi Teigland ved Bergen Offentlige Bibliotek.

Samarbeidspartnere: Høgskolen i Bergen, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk barnebokinstitutt, Hordaland fylkesbibliotek, Norsk forfattersentrum, Foreningen  !les, Norla Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning, Høgskolen i Vestfold,Høgskolen i Oslo og Akershus, Samlaget, Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm, Fagbokforlaget, Mangschou forlag,  Leser søker bok,  Kunstløftet, Norsk kulturråd, Norskfaglitterære forfatter- og oversetterforening, Fritt Ord, Biblioteksentralen, Nasjonalbiblioteket, Bokhandlerforeningen, Den norske Forleggerforening.

Prosessens vesen

Mye av programmet var kjennetegnet av at vi fikk innblikk i arbeidsprosesser, noe som var interessant og lærerikt. Illustratør Hilde Kramer fortalte at hun hadde panikk nesten daglig, og sammenlignet det å være barnebokillustratør i den innledende fasen med å være en alkymist på leting etter gull. Hun opplyste at drøm og søvn for henne er nødvendige arbeidsredskaper; at mange ideer oppsto i den glidende overgangen mellom det bevisste og underbevisste. Kramer kunne også røpe en metode for samarbeid over kunstarter: Da hun i et prosjekt skulle arbeide med en musiker, oppdaget de at de hadde hvert sitt språk, og ikke kunne møtes i felles referanser. Dermed tydde de til en tredje kunstart, ved å stille spørsmålet: Hva ville dette prosjektet vært om det var en skulptur? Slik kom de på sporet igjen.

Redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Samlaget, Ragnfrid Trohaug, samtalte med forfatterne og illustratørene Kari Stai og Øyvind Torseter. Stai hadde samarbeidet med barnehager for å finne ut hva som fantes av pekebøker, og dermed: hva mangler? Hun ville ikke skrive noe som allerede var skrevet. Dessuten mente hun at alle lesere fortjener kvalitet, også de aller minste, derfor ville hun lage skjønnlitterære pekebøker istedenfor pedagogiske oppramsinger om hverdagslige ting. Slik oppsto pekebøkene om Mopp og Mikko.

Øyvind Torseter fortalte at han måtte være karakteren for å tegne den, for å få tak i bevegelse og uttrykk. Rene skuespillertilnærmingen, altså. Han kunne også, i tilfeller der forfatteren tillot det, foreslå å fjerne deler av teksten, om han fikk en idé om hvordan illustrasjonene kunne fortelle dette bedre. Dette i motsetning til å bare tre illustrasjoner over en ferdig tekst.

Fra Jakob og Neikob. Foto: Charlotte Myrbråten
Fra Jakob og Neikob. Foto: Charlotte Myrbråten

På spørsmål om hvordan ideer oppsto, svarte Torseter at hans som oftest begynte med formen. Et eksempel på det er boken «Hull», der et hull går tvers gjennom boken, og som handlingen i hvert oppslag bokstavelig talt kretser rundt. For Stai startet det gjerne med språklige ideer. Det kan være nok å nevne billedboken «Jakob og Neikob».

I begynnelsen var ordet

Og hvilken rolle spilte barnelitteraturen for forfatterne, da de selv var barn? Marit Eikemo, oppvokst på industristedet Odda, fortalte om en oppvekst uten å bli lest høyt for fra bøker av Astrid Lindgren og Tove Jansson, noe hun i ettertid finner både underlig og «bittert». Derimot gikk det mye i Anne Cath. Vestly, som hun påpekte talte til henne da, men i dag virker utdatert for nye lesere. Hvordan skal dagens barn engasjere seg i problematikk rundt en hjulvisp, eller forstå hvorfor den forvirrede mormoren følte seg så lost i storbyen? Mormor virker nærmest tilbakestående i dag, sa Eikemo.

Bjørn Sortland og Marit Eikemo. Foto: Charlotte Myrbråten
Bjørn Sortland og Marit Eikemo. Foto: Charlotte Myrbråten

Bjørn Sortland tilbragte stort sett barndommen sin på biblioteket på Bømlo, kunne han muntert fortelle. Han følte seg usynlig blant de jevnaldrende, hadde ikke dametekke, og reiste like godt først som sist inn i litteraturen. Der kunne man i det minste lese om første kyss og famling med BH-stropper. Han leste «i hytt og pine», siden ingen stanset ham, alt fra Enid Blytons «5 på vandring» til «Kvinne, kjenn din kropp». Som voksen forfatter er han for øvrig blitt mistenksom til forfattere som gir ut veldig mange bøker – kan de ikke tenke en tanke uten å publisere den? sa 50-boksforfatteren Sortland selvironisk.

Overlevelse, oversettelse og overskridelse

Marit Eikemo snakket i sitt nevnte foredrag om å gjenkjenne litterær kvalitet. Det kan hende man trenger avstand i tid for å avgjøre hva som er god litteratur. Og hun mener altså at for eksempel Guro-bøkene til Vestly ikke har overlevd reisen til vår tid; blir de kjøpt i dag, er det av nostalgiske foreldre eller besteforeldre. Men hun stilte spørsmålet: «Hva skal vi med nostalgi når vi har så mye bra barnelitteratur som vi har i dag»? Dette er ingen løs påstand, når man ser hvor mange og prestisjetunge priser eksempelvis norske billedbøker har mottatt de siste årene. Eller når man ser hvilken utbredelse bøkene til en forfatter som Maria Parr har, både når det gjelder oversettelser og adapsjon til scene og lerret.

Mange fant veien inn til programposten der manusforfatter og regissør Atle Knudsen fortalte om Maria Parrs «Vaffelhjarte» sin ferd fra bok til film. Han lærte bort slike ting som at 12 millioner er ingenting å snakke om som budsjett for en dramaserie, at fotografer som filmer til sjøs kan bli sjøsyke etter fire minutter, og at et filmmanus egentlig eksisterer i tre versjoner: Det skrevne, det som blir omskrevet på settet fordi noen plutselig er syke og de likevel må fortsette innspillingen, og til sist det som oppstår i klippingen. Serien besto av syv 20-minuttersepisoder, og ble den store snakkisen blant både barn og deres bevegede foreldre da den gikk på TV. Da Knudsen viste musikkvideoen fra serien, med Odd Nordstogas velkjente kjenningslåt «Bestevenn», bredte snufsingen seg ukontrollert langs benkeradene.

Dina Roll-Hansen fra NORLA intervjuet forfatter Alf Kjetil Walgermo og hans franske og tyske oversetter, og stilte spørsmål om det var enkelte ting som var utfordrende for en oversetter å bringe over fra et språk til et annet. Gjenstand for diskusjonen var Walgermos bok «Mitt bankande hjarte», som handler om en jente som går gjennom en hjertetransplantasjon, men som også er forelsket, og forelskelsen bor som kjent også i hjertet. Franske Marina Heide sa at Walgermo brukte ordspill omkring ordet ’hjerte’ som ikke hadde noen naturlig parallell på fransk. Maike Dõrris satt for tiden og lurte på hvordan hun skulle oversette kattenavnet «Gråpus» til tysk. Roll-Hansen spurte Walgermo hvordan han bedrev research, og i dette tilfellet hadde han både snakket med hjerteleger og vært til ultralyd selv. Han hadde samlet inn en mengde fakta, men minte også om at som forfatter må man ved et tidspunkt frigjøre seg fra all researchen, ikke dynke teksten i faktaopplysninger. Dõrris syntes den viktigste researchen som oversetter gikk på å få tak i forfatterens egen stil, tone og mening, og at den utfordringen samtidig var den vanskeligste. Begge oversetterne brukte naturligvis også nettet for å finne ut av ting de lurte på, i tillegg til den gammeldagse måten: å spørre folk. Heide understreket at hvis du vil vite hvordan språket til en 14-åring er, kan du ikke spørre en 20-åring. Det er lenge siden 20-åringen var 14, i den forstand at språket forandrer seg fort.

God stemning. Foto: Charlotte Myrbråten
God stemning. Foto: Charlotte Myrbråten

Widar Aspeli fra Turnéorganisasjonen for Hedmark stilte spørsmål om hva som egentlig kunne passere som litteraturformidling. Kanskje mer enn vi har tenkt hittil? Han er også mer opptatt av å drive litteraturformidling enn forfatterformidling: Det er ikke alltid forfatteren vil eller kan komme selv, og det er ikke alltid forfatteren er den som er best egnet til å formidle sine egne bøker. Bare 6 % av kunstformidlingen i skolen tar for seg litteratur. Hvilke grep må tas for å øke litteraturformidlingen i for eksempel Den kulturelle skolesekken, som er hovedformidler av kunst i skolen? Man kan for eksempel utforske mellomrommene, mente Aspeli, tenke nytt og sjangeroverskridende i litteraturformidlingen. Også for å nå frem til flere.

Skal vi ikke diskutere litt også?

Du som leser dette, tenker kanskje: Tar det da aldri slutt? Vel, dette var faktisk bare et lite utvalg. Programmet var rikholdig, og, ja, endeløst, på en god måte. Kvalitetsmessig var det solid. Det betyr ikke at alt var like relevant for alle, eller at alle var enige i alt som ble sagt. Men dét førte nettopp til interessante diskusjoner rundt kaffekoppene og matfatet, i toalettkøene og på fortauet i røykepausene.

Jeg nevner disse programpostene blant flere det var noe å lære av. Arbeidsprosesser, prosesser mot å bli en leser selv, eller tanker om hvordan formidle litteratur, er verdifullt å få innblikk i. Men det er også verdifullt å diskutere det, og ikke bare i røykepausene. Skal jeg få komme med en innvending, må det være at jeg kunne ønske at det var lagt mer til rette for diskusjoner – lufting og drøfting – i selve programmet.

Man kunne for eksempel våget å gå tettere inn på hva som gjør at kunst og litteratur for barn og unge ofte blir stemoderlig behandlet. Man kunne arrangert en paneldebatt (ikke originalt, men det virker), med folk fra ulike leire, som kunne belyse denne problemstillingen fra flere (gjerne ikke bare opplagte) hold. Jeg ville synes det var på sin plass å diskutere hvilket ansvar media har for den lave statusen for kunst og litteratur for barn og unge. Hvor er satsingen? Vi etterlyser stadig flere kvalifiserte kritikere, men det fins knapt publikasjoner de kan arbeide i. Hvis det ikke satses, hvor blir det av kompetansen?

Jeg ville også gjerne fått drøftet ytterligere hva det er som forslagsvis gjør Guro-bøkene utdaterte. Hjulvispen kan jo ikke få hele skylden. Jeg ville likt å høre mer om hvor fri en illustratør egentlig, eller generelt, er i utformingen av fortellingen på sidene. Kunne man lagt opp til å stille spørsmål fra salen? Eller tilrettelagt diskusjoner i etterkant av enkelte programposter?

Selvtillit kommer ikke av seg selv

Boel Christensen-Scheel sa i sitt innlegg om barnelitteratur og samtidskunst: «Av og til må vi begrunne hvorfor barnelitteratur er kunst». Vi trenger å ha selvtillit på feltet, la hun til, som viktig og riktig er. Men er det nok å ha selvtillit, sånn helt for seg selv? Er det mulig? Uten å kalle barnelitteraturen et mobbet felt (lett mobbet): Kan en som ikke er regnet med, ganske enkelt bestemme seg for å ha selvtillit? Han er jo avhengig av også andres anerkjennelse. Alle trenger bekreftelser, å bli sett – for å knytte an til tittelen på konferansen.

Foto: Charlotte Myrbråten
Foto: Charlotte Myrbråten

Å bli sett innebærer ikke bare å være i en flokk, selv om man må rose en storstilt barnebokkonferanse som Se og les for nettopp også å være samlende. Barnebokmiljøet er lite, men større når man regner med pedagoger, formidlere, kritikere, bibliotekarer og forlagsfolk – og det er verdifullt med slike samlingspunkter for gamle og nye forbindelser. Men som vi vet fra skolegården: å stå og henge med en flokk er ikke i seg selv sosialt saliggjørende. Retter noen blikket mot deg og stiller deg et spørsmål, derimot, er du med. Blir du avkrevd en mening og klarer å produsere en, er du definitivt med. Ikke bare i flokken, men i fellesskapet.

At deltakerne under en slik konferanse muligens er så sulteforet på oppmerksomhet og anerkjennelse at vi som en refleks smiler fra øre til øre i det øyeblikket vi kommer inn, er ingen grunn til å ikke utfordre oss mer. I det lille miljøet kan det herske engstelse for å tråkke hverandre på tærne, men det foresvever meg at en slik konferanse nettopp kunne hatt, og gitt, takhøyde for å snakke sammen i et bredere format. Konferansen gikk helt på skinner med hensyn til å overholde oppsatte tidspunkter, hver programpost og hver lunsj begynte på slaget. Men om det var lagt opp til litt flere sidespor, kunne kanskje litteraturformidleren, kritikeren, læreren og forfatteren få flere redskaper til å sammen arbeide for å heve statusen til feltet? Og så kunne vi bare spist lunsj litt senere?