Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Vi blir mer isolert fordi infrastrukturene privatiseres

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

onsdag 14. september 2016

HVOR
Bergen

Kunstner Jenny Moore og kurator Nora Sternfeld ser på formidling som en kamp. Nå har de åpnet kunstkafé i en gammel, okkupert brannstasjon i Bergen.

↑ Foto fra åpningen av The Partisan Café. Nora Sternfeld sammen med andre medlemmer i kuratorgruppen Freethought

The Partisan Café er både en kafé, en kunstinstallasjon, et sted for performancer og en gammel brannstasjon midt i Bergen sentrum. Formidlingsinitiativet åpnet sist helg og tilbyr i løpet av den neste måneden et rikt program med filmvisninger, debatter, kaffedrikking og kunst.

Stedet tar utgangspunkt i temaet «infrastrukturer» og er knyttet til kunsttriennalen Bergen Assembly, som for mange er et høydepunkt innenfor det visuelle samtidskunstfeltet.

Temaet knytter seg også til Gamle Bergen brannstasjon som kafeen befinner seg i. Der deler de hus med en gruppe brannmenn fra Bergen Brandkorps Historielag, som i over tolv år har okkupert bygningen i håp om at bygget skal omgjøres til et brannmuseum.

Her ville kurator Nora Sternfeld og kunstner Jenny Moore tenke kunst og formidling som en enhet fra starten av, og ikke som et skille hvor man først tenker på kunsten, for så å forsøke å finne ut hvordan man skal formidle kunsten etterpå.

– Man kan snakke om kunst og man kan snakke som kunst. I vårt prosjekt gir det ikke mening å skille mellom disse to praksisene, forteller Sternfeld.

Man kan snakke om kunst og man kan snakke som kunst.

Foto fra prosjektet Talking Infrastructure. Conversations in Space i kafeen. Foto: Bergen Assembly.

Infrastrukturer privatiseres

I følge nettsiden til Bergen Assembly innebærer årets tema «en utforskning av infrastruktur i lokal og global skala, der økologi, økonomi, administrasjon, arbeidskraft, kommunikasjon, gjestfrihet og måter å møtes på, blir undersøkt». Dette omfattende temaet ble også behandlet under en to dagers konferanse, i en utstilling i den gamle brannstasjonen og gjennom prosjektet i kafeen, der kunstner Isa Rosenberger har omgjort brannmanngarderoben på den gamle brannstasjonen til en totalinstallasjon og scenografi for den faktiske kafeen.

– Utgangspunktet er infrastrukturer og hvordan de styrer oss mer og mer. Vi tror at den bringer oss sammen, men vi blir egentlig mer isolert fordi infrastrukturene privatiseres. Spørsmålet er da hvordan vi kan komme sammen likevel, sier Sternfeld.

Hun bruker Aalto-universitetet i Helsinki, hvor hun jobber som professor, som eksempel.

– Universitetet skal begynne å ta høye studieavgifter fra utenlandske studenter. Til nå har det vært en offentlig institusjon som har vært gratis for alle. Jeg har fantastiske studenter fra hele verden, men i fremtiden vil det som pleide å være en offentlig institusjon bli en bedrift. Utdanning blir en vare man kan kjøpe, og som man bare kan få om man har råd, sier Sternfeld.

Utgangspunktet er infrastrukturer og hvordan de styrer oss mer og mer.

- For meg er utdanning og formidling noe man gjør i et fellesskap, sier kunstner Jenny Moore. Foto: Kate Bones

Vi var mer interessert i muligheten for å heterogent publikum, enn å sette folk i båser som «barn, «lokale publikummere» og «kunstpublikum» før de kommer inn døra.

Kunst og formidling to sider av samme sak

For å kaste lys over hvordan infrastrukturer legger rammene for virkeligheten vår,  inviterte Nora Sternfeld kunstner Jenny Moore til å delta i The Partisan Café.

Moore arbeider til daglig både som kunstner og som formidler, men opplever stadig at praksisen hennes som kunstner og arbeidet som formidler ikke lar seg forene.

Hun forteller at Sternfeld derfor måtte overbevise henne om å delta i dette prosjektet, men at det var helt opplagt at praksisen hennes passet inn i denne settingen. For Moore er formidling og kunstutøvelse to sider av samme sak, ettersom «education», altså utdanning og formidling, er noe hun mener skjer i fellesskap.

– For meg er utdanning og formidling noe man gjør i et fellesskap. Å være kunstner er måten jeg lærer på. Man har den kunstneriske performancen, men så har man også virkeligheten i den. Det å sette performancen og virkeligheten sammen samtidig er, for meg, «education», sier Moore.

Viktig for arbeidet i kafeen er at alle deltagerne får betalt for tiden de er til stede. De har alle undertegnet «sci-fi kontrakter», og tok, etter litt diskusjon, titler som educators, coffeemakers and performers. Kafeen er også ment som et forskningsprosjekt hvor man utnytter kunnskapen om kunst som ligger i de ulike fagfeltene som hos kunstneren, forskere, kuratorer og aktivister for å forstå mer.

For å trekke flere besøkene er et viktig poeng er også at kaffe og te er gratis.

– Barn er velkomne på lik linje med voksne, men de tilbys ikke noe «barneprogram» eller noen spesialdrikke for barna, forteller Sternfeld.

– Vi var mer interessert i muligheten for å heterogent publikum, enn å sette folk i båser som «barn, «lokale publikummere» og «kunstpublikum» før de kommer inn døra, fortsetter hun.

Stillbilde fra Mike Berlin on the Partisan Coffee House vist i utstillingen i tilknytning til kafeen. Arkivmateriale fra Raphael Samuel Collection, Bishopsgate Institute library. Foto: Periskop.

Posisjonerer seg i konflikt

Kafeen låner navn fra venstrevridde Partisan Coffee House fra London som var et sentralt samlingssted for samtale og debatt i Soho på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. En partisan er som kjent en frihetskjemper eller geriljamedlem, og begrepet brukes blant annet om medlemmer av motstandsbevegelser som sloss mot okkupasjonsmakten i flere land under andre verdenskrig.

Hovedpersonene bak prosjektet vil likevel ikke vedgå at de tvinger fortidige kamper på dagens situasjon i Bergen under programmet som har fått tittelen The Museum of Burning Questions.

– Vi vil ikke på noen måte gjenskape historien til The Partisan Coffee House, men vi kan relatere oss til hvordan de posisjonerte seg i en konflikt og forsøke å forstå hvordan vi kan gjøre det samme i vår situasjon, sier Sternfeld.

Moore legger til at de faktiske situasjonene i prosjektet, heller ikke for henne, føles lånt.

– Å være en del av prosjektet betyr å være en del av noe som faktisk påvirker livet mitt akkurat nå. For hvordan kan jeg være en kunstner og en formidler uten å bli marginalisert i noen av disse rollene, spør Moore retorisk.

Kafeen fungerer både som en installasjon laget av en kunstner som et iscenesatt kaffehus, i tillegg til at det er en ekte kafé og en gammel brannstasjon. Den belgiske kunstneren, poeten og filmskaperen Marcel Broodthaers, som jobbet mye med institusjonskritikk, sa en gang at «Fiksjon gjør oss i stand til å forstå virkeligheten, og samtidig forstå det som er tilslørt av virkeligheten.».

Hvordan knyttes dette prosjektet til institusjonskritikkens historie?

– Den klassiske definisjonen av virkeligheten er hvordan verden er. Og den klassiske definisjonen av fiksjon er hvordan verden kan være. Men vi lever i en verden hvor mer og mer blir styrt og organisert gjennom infrastrukturene. Derfor ser det ikke ut til at vi kommer til å få en venstreorientert revolusjon den neste uka eller måneden. Men det vi kan gjøre er å se for oss hvordan verden kan være. Det er dette vi gjør i vårt prosjekt, og vi gjør det også for å si noe om arbeidsforhold og arbeidsrelasjoner, sier Sternfeld.

– Historisk sett handler utdanning, formidling og opplysning om kamp. Så dette prosjektet handler om å finne en metode som fungerer i dag, sier hun.

For hvordan kan jeg være en kunstner og en formidler uten å bli marginalisert i noen av disse rollene, spør Moore retorisk.

Annonser

Stikkord:
· · · ·