Ja-cop og Nei-cop: Politiet for barn i norsk kultur

I NRKs siste julekalender, Kristiania magiske tivolitheater, ble ikke ungene bare konfrontert med et brutalt klassesamfunn. De møtte også et korrupt og slemt politi. Motforestillinger mot politiet har lenge vært en del av ungdomskulturen i Norge. «Vi så purken slå! (…) men ungdommen forsvarte parken med knytta hand» sang Veslefrikk med folkekjære Anne Grete Preus i spissen etter en politiaksjon mot ungdom i Slottsparken i 1978.

Fram til i dag er det særlig tre idealtypiske framstillinger av politiet som har dominert norsk barnekultur: Det klønete politiet, det snille og hjelpende politiet og det oppdragende politiet. Det er vanskelig å komme på kulturuttrykk for barn hvor politiet framstilles som fienden. Men er det i ferd med å skje en endring i hvordan Staten, med politiet som sitt synlige, og om nødvendig maktutøvende ansikt, presenteres for barn i populærkulturelle utrykk?

Det klønete og passive politiet

Mange barnebøker handler om et av politiets kjerneansvarsområder, oppklaring av kriminalitet. Ikke minst de som topper salgs- og utlånsstatistikkene og som dermed er bøkene som leses av flest barn. Den tidligere politietterforskeren Jørn Lier Horst, forfatter av Detektivbyrå nr. 2, har skrevet de mest leste krim-barnebøkene i Norge. I bøkene er handlingen lagt til den lille byen Elvestad. Selv om det finnes et politikontor der, er det sjelden politiet som står bak oppklaringen av all kriminaliteten som rammer den søvnige byen. Det er de to barna Oliver og Tiril som sammen med sporhunden Åtto sørger for at rettferdigheten kan skje fyllest og orden gjenopprettes i Elvestad. At politiet må hjelpes på sporet av nysgjerrige og kompetente barn, ser ut til å være grunnideen bak en rekke populære spenningsserier. Bobsey-barna, Hardy-guttene og Frøken Detektiv får tiår etter tiår nye tidsriktige kopier.

Heller ikke i Kari Stais Jakob og Neikob-bok Tjuven slår tilbake klarer politiet å sette riktig mann i fengsel. Men politiet blir ikke nei-cop av plottet, selv om det bygger på et klønete og passivt politi. Når denne grunnfortellingen er så populær, er det fordi den gir barna agens og handlekraft i en verden hvor de i realiteten har hatt begrenset adgang til å påvirke offentlige prosesser. Plasseringen av politiet i den i utgangspunktet lite attraktive rollen som passivt og klønete, kan i disse bøkene kanskje anses som en karnevalesk lek med etablerte maktforhold i samfunnet. De yngre barna, som enda ikke har begynt å lese detektiv-historier, møter oftere et politi som er opptatt av å fylle politiets andre kjerneoppgave, å opprettholde ro og orden i samfunnet.

Det snille og hjelpende politiet

Det snille og hjelpende politiet har ikke bare en klar hjemmel i Politiloven hvor det i § 1 står at «politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig». Det hjelpende politiet har også en lang historie i norsk barnekultur. Thorbjørn Egners Politimester Bastian i Kardemomme by har siden 50-tallet representert flere generasjoners første møte med politietaten. Bastian er ikke bare tilbakeholdende med arrestasjoner og tukt. Når han først griper inn og tar røverne med til det hyggelige fengselet, er det fordi han skjønner at de vil få det bedre som baker, brannmann og sirkusdirektør, som er den sosiale metamorfosen som blir resultatet av politmesterens inngripen i fortellingen.[1] I Alf Prøysens «Konstabelvise» er det også den snille politimannen som ytrer seg til barna.

Det er så kjedelig å væra polti og patruljere og holde vakt.
Når noen stikker av med mange penger og vi må ta dem med vold og makt.
Men hvis en gutt har mista 50 øre, og spør om polti vil hjelpe seg.
Da er det hyggelig å væra polti, og da er ingen så glad som jeg.
Vi leter opp og ned vi leter hvert vårt sted.
Vi gir oss ikke før alle er blitt med.
Da er det tydelig at vi er venner vi og det er venner alle mennesker må bli.

Et felles mål

Sentralt i fortellingene om det snille og hjelpende politiet ser ut til å være at alle egentlig står på samme side og jobber for samme sak. Det er denne gjensidig gode viljen om et felles mål – en omforent sosial orden – som muliggjør de lykkelige løsningene som preger framstillingene. I en nyhetssak på NRK om Pelle Politibil fra mai 2021 tydeliggjøres dette i en henvisning til en episode i serien om den snille, snakkende politibilen Pelle, som sammen med politimannen «Onkel Rikard» ruller inn på torget i Bodø omgitt av et hav med barn.[2]

Ikke bare synger barna, bilen og onkel Richard på samme sang. De er også akkompagnert av to menn i fangedrakt som zoomes inn mens også de smilende stemmer i på teksten «Se kor veien ligger åpen, se kor veien ligger fri!». Fra bobla som inkarnerer figuren Pelle Politibil første gang dukket opp på NRK radio på 80-tallet, til den ble døpt i eventyrbrus utenfor politihuset i Bodø noen år senere, har han i tillegg til å kjøre rundt på lokale barnehagebesøk blitt gjort kjent for barn over hele landet gjennom filmer og tv-serier.

Justisministre på pletten

Pelle er også kjær for landets justispolitikere. Da han i 2019 hadde fått så store rustskader at han ble avskiltet etter en EU-kontroll, grep stortingspolitiker Eirik Sivertsen inn og ba daværende justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr om hjelp til å få Pelle på veien igjen.[3] Justisministeren lovet at «Dette skal vi selvfølgelig ordne» med begrunnelsen at «hadde mine to sønner på 3,5 år fått vite at det var min skyld at Pelle Politibil ikke ble fikset, så tviler jeg på om jeg noen gang hadde blitt tilgitt».[4]

Etter at Pelle var skrevet ut fra «bilsykehuset» uttalte neste justisminister i rekken, Monica Mæland, at hun var «veldig glad for at Pelle er frisk igjen. Vi trenger Pelle, han er en veldig god ambassadør for politiet – ikke bare i Nordland, men for barn over hele landet».[5]

Politiskapt

Pelle Politibil er altså både et vellykket barnekulturprodukt og en figur eller rollemodell som er offentlig autorisert fra øverste politiske hold som en Ja-cop og ambassadør for norsk politi. Denne statusen kan vi regne med at han har fått dels fordi han med sine endimensjonalt gode holdninger speiler formålsparagrafen i Politiloven og de normative idealene for norsk politiarbeid som ble penslet ut av Politirolle-utvalget på 80-tallet.[6] Ambisjonen om at norsk politi skal være et desentralisert, sivilt og forebyggende politi som er integrert i lokalsamfunnet og opptrer i samspill med publikum, har siden blitt gjentatt gjennom flere politireformer.

Dels er Pelle Politibil en politiskapt karakter som klarte å knekke kommunikasjonskoden overfor publikum. Politimannen Åge Magnussen, som skapte Pelle, har uttalt at «Unger er opptatte av politibiler, uniformer og alt dette. At det kom en bil som kunne snakke og kommunisere med barn, det var noe nytt den gangen».[7] Overfor eldre barn og ungdom er kommunikasjonsutfordringen annerledes i og med at ett spor i det kulturelle imperativet til ungdomstida er opprør mot autoriteter.  

Det oppdragende politiet

I et intervju i Periskop beskriver i alle fall Ivar Christian Johansen, bedre kjent under artistnavnet Ravi, at et av de tidligste kulturuttrykkene han kan huske er

[n]oen sånne moraliserende skolekonserter sent på barneskolen eller tidlig ungdomsskolen. Jeg tror det var en gjeng med politibetjenter fra Trondheims-kysten som hadde band. De hadde først en kampanje som gikk på at hvis du snuste på nikotin så var du heroinist dagen etterpå. «Fra bagatell til helvete, det kan gå temmelig fort – da er det for sent å angre på det du har gjort». Og så hadde de en oppfølger, «Det e ikke tøft å værra død». Og så kom det inn en fyr i rullestol som hadde kjørt for fort på motorsykkel, og så hadde de en konsert rundt det. Det fungerte vel som en litt tidlig, elegant introduksjon til ironien.[8]

Politi med mangler

Det kan være flere grunner til at voksne ikke når fram i kommunikasjon med ungdom. Ulikt syn på hva som bør utgjøre den sosiale orden kan være en av dem. I Astrid Lindgrens barnebøker finner vi imidlertid en blanding av den dumme og moraliserende polititypen, både i Pippi-bøkene og i Rasmus på loffen, med den konsekvens at heller ikke disse framstillingene tar oppslutning om et felles verdigrunnlag for gitt. Kling og Klang fra Pippi-universet mangler både klokskap og gjennomføringskraft. Konstabel Bergqvist i Rasmus på Loffen står lenge i veien både for rettferdighet og lykke. Lindgrens politi illustrerer i større grad enn Egners politimester Bastian at det kan være strid om hva som bør være det normative grunnlaget for orden i et samfunn, også når målgruppa er barn. Som Erik Reinert har påpekt, blir myndighetens gode hensikter hos Lindgren ofte til noe slemt.[9]

Lindgrens politikritikk

Det ville antakelig være enda mindre realisme i at en ni-åring skulle slippe unna med å bo alene i et hus sammen med en ape og en hest i dag, selv om hun inderlig gjerne skulle ville det, enn da Pippi-fortellingene først ble utgitt fra 1945. Samtidig har både staten og politiet i etterkrigstida måttet ta et oppgjør med hvordan de har forholdt seg til grupper med en livsførsel som ikke faller inn i kjernen av hva som har blitt betraktet som god sosial orden. Kanskje var fordømmelsen av løsgjengere og omstreifere som Lindgren skildrer og stilte spørsmål ved, og som også norsk politi i en periode sto for,[10] muliggjort av den generelle enhetstanken som gjaldt for oppbyggingen av det norske samfunnet etter krigen.

Fra 60-tallet kom en ny bevissthet om menings- og vilkårsmangfold i samfunnet og et ønske om et mer representativt politi.[11] Dette betyr ikke at ikke politiet også i dag anklages for bias i sitt polisære skjønn. Men med menneskerettighetene har oppmerksomheten om vernet mot integritetskrenkelser blitt større for alle borgere, også når krenkelsene kommer fra staten. Selv om Lindgren fremmer en politikritikk ved å framstille politiet som både inkompetent og intolerant, var Lindgrens politi kanskje ikke bevisst uetiske.

Vektleggingen av viktigheten av at noen kontrollerte kontrollørene vokste seg generelt sterkere i norsk offentlighet fra 60-tallet. For politiet ble spørsmålet særlig viktig fra 80-tallet.[12] Parallelt ser vi også en økning i antall saker ført for retten etter lovbestemmelser som på gitte vilkår belegger politimenns atferd i og utenfor tjeneste med straff.[13] Dette kan gjenspeile en større skepsis i samfunnet til politiets autoritet.

Det slemme og korrupte politiet

I NRKS julekalender har det bevisst slemme og maktsyke politiet, som er villig til å bytte arrestasjoner i øvrighetens interesse mot opprykk, blitt en figur også yngre barn får forholde seg til som kulturelt uttrykk. Dels kan utvidelsen av repertoaret av politityper i barnekulturen skyldes at forholdet mellom staten og individet har endret seg fra 60-tallet, og med det også basisen for politiets autoritet.

Politiforsker Vidar Halvorsen har benyttet følgende sitat fra en britisk studie: «Det er slående, i mer enn bokstavelig forstand, hvorledes fysisk avstraffelse, enten den nå ble praktisert av foreldre eller politifolk, ikke ble betraktet som vold, ganske enkelt fordi den ble ansett for å være legitim: ‘Jeg kunne ikke dra hjem [for noen tiår siden] og si til far at en politimann hadde slått meg, for far ville bare spørre: hvorfor det? Og så fikk jeg en lusing til’».[14] I et samfunn som i stadig sterkere grad er blitt differensiert både med tanke på mangfold av livsstiler og etnisiteter blir politiet mer enn tidligere henvist til å forvalte en sosial minimumsmoral.[15] Dette endrer også basisen for politiets autoritet. Fra å være noe som fulgte rollen, blir autoriteten i dag i større grad problematisert.

Den radikale barnekonvensjonen

Men også synet på barn har forandret seg parallelt med denne utviklingen. Professor i barnerett, Kirsten Sandberg, har sagt at barns deltakelse i samfunnslivet og retten til å bli hørt i alle saker som har med dem selv å gjøre, er den mest radikale ideen i Barnekonvensjonen. Denne grunntanken framhever barnet som individ og egen rettighetshaver.[16]

Selv om Norge ratifiserte Barnekonvensjonen for 31 år siden, har kraften i denne ideen vist seg sterkere de siste årene, og medført endringer i forståelsen av og praksisen rundt barnet som rettssubjekt. Tanken kommer for eksempel til syne i læreplanens overordnede del. Der står det at demokrati og medborgerskap er ett av de tre overordnede temaene elevene gjennom grunnskolen og videregående opplæring skal gis tverrfaglig undervisning i.[17] Selv om det å kommunisere direkte med barn, som vist over, ikke er en ny tanke, er henvendelsen til dem som medborgere ny.

Medborgerskap

Alle de kulturelle tropene som politiframstillingene i barnekulturen utgjør, kan inngå i og informere «et slikt aktivt borgerideal» som læreplanen hviler på og som «innebærer alt fra å lære elevene om verdien av aktiv deltakelse i debatter til forståelsen av ulike typer samfunnsengasjement, politiske motsetninger og demokratiske prosesser».[18] Det er rimelig å tenke seg at dette kan bidra til endringer i forståelsen av beskrivelser av autoritetspersoner, også for barn.

Noe skudd for baugen for den tillit mellom politi og publikum som politiet er avhengig av for å utføre politiarbeid, utgjør Kristiania magiske tivolitheater likevel neppe, heller ikke for den oppvoksende generasjon. At det slemme politiet er plassert i en fortid som på så mange måter framstår annerledes enn dagens, skaper en avstand mellom politiet i fortellingen og det politiet de fleste barn først og fremst stifter kontakt med på passkontoret. Mest av alt antyder kanskje det nye tilskuddet av politiframstillinger i barnekulturen at barna i stadig større grad tenkes inn i ideen om en kritisk offentlighet.

Kilder:

[1]https://www.jus.uio.no/ikrs/tjenester/kunnskap/kriminalpolitikk/meninger/2007/forbrytelseogstrafflied.html

[2] https://www.nrk.no/nordland/pelle-politibil-var-i-ferd-med-a-ruste-bort_-se-sa-sprek-han-har-blitt_-1.15480550

[3] https://www.nrk.no/nordland/eirik-sivertsen-fra-bodo-ap-tar-helsa-til-tv-seriehelt-pelle-politibil-til-stortinget-1.14821992

[4] (ibid).

[5] https://www.nrk.no/nordland/pelle-politibil-var-i-ferd-med-a-ruste-bort_-se-sa-sprek-han-har-blitt_-1.15480550

[6] NOU 1981:35, side 13

[7] https://www.nrk.no/nordland/eirik-sivertsen-fra-bodo-ap-tar-helsa-til-tv-seriehelt-pelle-politibil-til-stortinget-1.14821992

[8] https://www.periskop.no/ravi-tenker-primaert-pa-nar/

[9] Erik Reinert, «Egner og likevekten», Klassekampen 13.02.2008 (abo)

[10] https://snl.no/løsgjengerloven

[11] Ellefsen (2021), «Demokratiet banker på», i Ellefsen, Sørli og Egge (red): Kunnskap for et tryggere samfunn? Norsk politiutdanning 1920-2020, Cappelen Damm Akademisk, Oslo

[12] Gunnar Thomassen (2005): «Kontrollen med politiet – noen sentrale utviklingstrekk», i Egge og Strype (red): Politirollen gjennom 100 år, PHS forskning 2005:2

[13] Se lovdata.no

[14] Halvorsen (2005:48), «Politi, makt og demokrati», i Egge og Strype (red): Politirollen gjennom 100 år.

[15] NOU 2017:9, side 47

[16] Kirsten Sandberg (2013:495), «Barns beste og barns medbestemmelse i lys av barnekonvensjonen», i Hanne Johnsen (red): Vekst i det vanskelige, Gyldendal akademisk, Oslo

[17] https://www.udir.no/lk20/overordnet-del-samlet/

[18] Håvard Friis Nilsen (2022:12), Myndig medborgerskap, Universitetsforlaget, Oslo